BT Magasinet

Faren er dømt for minst 160 overgrep mot denne jenten. Hun er så skadet at hun har vært innelåst på sykehus i Bergen i nesten fire år.

.

Jenten prøver forsiktig å spise. Maten kommer så vidt inn i munnen før hun spytter den ut. Hun reiser seg brått, kaster seg mot veggen med hodet først. Fire ansatte må til for å overmanne henne. Jenten spennes fast i belteseng.

Over 2000 måltider har endt med at tenåringen må holdes fast eller beltelegges.

Kroppen husker det som har skjedd, selv om hjernen prøver å glemme. Jeg gjenopplever overgrepene nesten hver dag. Det er som om jeg er liten igjen og kjenner pappa oppå meg, sier den unge kvinnen, som nå er 18 år. BT møter henne inne på den lukkede psykiatriske avdelingen der hun bor.

Tenåringen har ikke gjort noe galt, likevel er hun fratatt sin frihet.

Hun er den personen i Norge det brukes mest tvang mot.

Faren er dømt for minst 160 anale og orale overgrep mot datteren. Hun forteller at det å spise gjør at hun gjenopplever følelsen av farens penis i munnen. Hun reagerer så voldsomt at hun blir farlig både for seg selv og andre.

Ansatte som har vært til stede ved flere hundre av anfallene hennes, beskriver hvordan jenten skriker «au, au, vondt bak», med lys barnestemme. Hun spytter, brekker seg og prøver å få noe ut av munnen. Flere ganger har hun forsøkt å klore seg i øynene eller løpe rett i en vegg.

I perioder har hun blitt fastspent i belteseng etter hvert eneste måltid. Siden hun var 14 år har jenten blitt holdt fysisk fast eller beltelagt 2539 ganger.

Tvangsbruken har mange ganger pågått i flere timer i strekk.

Jenten selv er redd for å skade noen når hun får anfall, og forstår at hun må legges i belter.

Bildevisning

       TVANG: 18-åringen er den personen i Norge det brukes mest tvang mot. 2539 ganger har hun blitt holdt fysisk fast eller beltelagt.
TVANG: 18-åringen er den personen i Norge det brukes mest tvang mot. 2539 ganger har hun blitt holdt fysisk fast eller beltelagt.

I september 2018 ble faren dømt til ni og et halvt års fengsel for å ha forgrepet seg jevnlig på datteren fra hun var 8 til 12 år gammel. Bergen tingrett mener at det har skjedd overgrep omtrent fire ganger i måneden. Faren nekter for å ha forgrepet seg på datteren, og har anket dommen.

Moren støtter faren, også etter at han ble dømt.

– Jeg er veldig ensom, jeg hører liksom ikke til noen steder eller hos noen. Jeg hører ikke til i det normale livet, sier datteren.

Et menneske som tror hun ikke kan elskes. Det er slik jentens psykiater oppfatter henne.

– Hun har en sterk opplevelse av at det må være noe i veien med henne for å bli utsatt for det hun ble. At pappa gjorde det han gjorde, at mamma visste om det, måtte være fordi hun var så uelskbar at folk kunne gjøre slikt mot henne, sa psykiater Carmen Escobar Kvitting da hun vitnet i rettssaken.

Jentens foreldre er blitt forelagt alle påstander mot dem, og gitt anledning til å svare. De sier via fars forsvarer, Per Magne Kristiansen, at de reagerer på Kvittings uttalelser. De mener psykiateren ikke kan vite hva far har gjort og mor har visst.

Klikk, klikk, klikk. Tre låste dører må åpnes for å komme inn til tenåringen på Sandviken sykehus. Hun har knapt vært utenfor sykehusveggene de siste tre årene. Siden 2013 er det barnevernet og Helse Bergen som har hatt ansvaret for henne. Den lukkede psykiatriske avdelingen er hennes hjem, og kommer trolig til å være det i mange år fremover. Hun overvåkes døgnet rundt.

På rommet sitt skriver hun sangtekster om barndommen.

«Ingen tårer, ingen trøst.

Mørket faller over meg.

Liten jente vil bli stor,

flytte vekk fra far og mor»

Hør 18-åringens sang her:

Med lav, fast stemme beskriver hun forholdene i eneboligen i Bergen der hun vokste opp. Det sterkeste barndomsminnet er lukten av røyk og alkohol. Det var slik pappa luktet når han la seg oppå henne, sier hun.

– Det var mye krangling og skriking når mamma og pappa drakk. Og overgrep om kvelden. Noen ganger var mamma i sengen med meg og pappa mens det skjedde, men det var bare når hun var skikkelig full. Jeg prøvde å vekke henne, men hun våknet ikke.

Foreldrene sier de overhodet ikke kjenner seg igjen i denne beskrivelsen. De mener de har vært normalt fungerende foreldre, som ikke har hatt problemer med alkohol. Begge var i full jobb på denne tiden, og de sier ingen på deres arbeidsplasser har reagert på beruselse.

Overgrepene skal som regel ha fulgt samme mønster. Faren sa at datteren måtte gå og legge seg. Etter en stund skal han ha kommet inn i sengen.

– Han holdt meg fast. Han sa jeg skulle holde kjeft. Det var så vondt, jeg bet meg i leppen for ikke å skrike. Jeg prøvde å vri meg unna, men klarte det ikke fordi han holdt meg.

Etterpå husker hun følelsen av å brekke seg, av å ville kaste opp.

En del av overgrepene skal ha skjedd mens moren var på nattevakt i helsevesenet. Andre ganger skal moren ha vært i huset.

– Hun satt i stuen og drakk, eller hadde sovnet fordi hun var full.

Moren og faren avviser at dette har skjedd.

Bildevisning

       AVVISER: Jentens foreldre sier via fars forsvarer, advokat Per Magne Kristiansen, at de ikke har problemer med alkohol. De mener jenten har hatt en normal oppvekst.
AVVISER: Jentens foreldre sier via fars forsvarer, advokat Per Magne Kristiansen, at de ikke har problemer med alkohol. De mener jenten har hatt en normal oppvekst.

Moren ble avhørt som mistenkt, men saken mot henne ble henlagt etter bevisets stilling, opplyser statsadvokat Benedicte Hordnes.

– Det med mamma, at hun ikke gjorde noe for å beskytte meg, er veldig vanskelig for meg. Jeg vil helst ikke tenke på det, sier 18-åringen.

– Barn som utsettes for vold eller overgrep fra far har ofte en drøm om at når mamma finner ut hva som foregår, da vil hun redde dem. Så kommer den dagen, og så velger mor noen ganger far fremfor barnet. Det kan for noen oppleves som et enda større svik, sier assisterende seksjonsleder Susanne Karlsen på Akuttpost barn og unge på Haukeland universitetssykehus.

Jenten var innlagt på denne avdelingen i nesten tre år før hun ble overført til voksenpsykiatrien.

Moren sa det slik da hun vitnet i retten:

– Hun vet at jeg ikke tror på det med overgrepene. Jeg tror ikke direkte hun snakker usant, men at hun har blitt forledet til å tro at dette er sant.

Foreldrene har ikke sett datteren på over to år.

– Nå har det skjedd så mye vondt at det kanskje blir vanskelig å ha kontakt, sa moren da hun vitnet i saken mot ektemannen.

Foreldrene ønsker å presisere at de har blitt bedt om ikke å oppsøke datteren, noe de har respektert.

18-åringen selv var for syk til å vitne. I retten ble videoer fra to avhør av henne på Barnehuset spilt av. I begge avhørene forklarer hun seg sammenhengende en stund, før hun begynner å klynke og får anfall. Avhørene ender med at tre voksne må legge seg oppå jenten for å få kontroll på henne.

Bildevisning

       TILLIT: Jenten har store problemer med å stole på mennesker etter det hun har vært gjennom. Unntaket er to kvinner som har blitt svært viktige i livet hennes.
TILLIT: Jenten har store problemer med å stole på mennesker etter det hun har vært gjennom. Unntaket er to kvinner som har blitt svært viktige i livet hennes.

På tilhørerbenken sitter to kvinner som har fått et helt spesielt forhold til tenåringen. De holder henne løpende oppdatert via chat om hva som skjer i retten. Kvinnene gjør det de kan for å være i livet til tenåringen som ikke stoler på folk.

– Hun har krøpet inn under huden vår, sier en av dem.

Både faren og moren sa i retten at historiene om overgrep er plantet hos datteren, og at det er hennes halvsøster og ansatte i psykiatri og barnevern som står bak dette.

Retten gir dem ikke medhold i dette. I dommen står det at det er «ingen som helst indikasjoner for at hjelpe- og behandlerapparatet har fremkalt en uriktig forklaring fra fornærmede».

– Det er ingenting som tyder på at skaden kan forklares med noe annet enn det tiltalen gjelder, sa sakkyndig Jan Øystein Berle, spesialist i psykiatri, da han vitnet.

Han var tydelig på at problemene ikke skyldtes en enkelt traumatisk opplevelse.

– Dette er noe som har pågått over lang tid fra ung alder, sa Berle. Psykiateren med over 30 års erfaring beskrev jenten som en av de sykeste pasientene han har sett.

«Fornærmede har vært tilnærmet fullstendig invalidisert siden innleggelsen på barneposten i februar 2015», står det i dommen mot faren.

Skadene hennes er så alvorlige at hun har en diagnose som opprinnelig ble utviklet for å beskrive krigstraumer. Hun har posttraumatisk stresslidelse (PTSD).

Jenten har vokst opp i et boligstrøk i Bergen, med rekkehus og villaer, nær et populært turområde. Hun er født i 2000, og har hatt et vanlig løp i barnehage og skole frem til 2013.

Dommen slår fast at overgrepene er årsaken til at den unge kvinnen nå er 49 prosent medisinsk invalid. Den høyeste graden av medisinsk invaliditet det er mulig å sette med hennes diagnose, er 54 prosent.

– Hun er veldig skadet, og de psykiske skadene vil påvirke alle deler av livet hennes nå og i minst ti år fremover, sa Berle i retten.

Bildevisning

       NEKTER: Jentens far nekter for å ha forgrepet seg på henne. Til venstre aktor Benedicte Hordnes, til høyre farens forsvarer, Per Magne Kristiansen.
NEKTER: Jentens far nekter for å ha forgrepet seg på henne. Til venstre aktor Benedicte Hordnes, til høyre farens forsvarer, Per Magne Kristiansen.
Gustav Kvaal (tegning)

Jenten beskriver seg som ekstremt stille på skolen, men kan ikke huske at lærere eller andre spurte hvordan hun egentlig hadde det. Hun kjente ingen voksne hun stolte nok på til å si hva som foregikk.

Hun forteller at barn i nabolaget sa at de ikke fikk gå hjem til henne, fordi foreldrene hennes drakk.

Hun sier hun ofte var inne med foreldrene når de andre barna var på lekeplassen rett ved huset.

Foreldrene avviser dette, og hevder datteren daglig hadde venner med hjem.

Noen prøvde å si fra. Det var jentens eldre halvsøstre, som bodde hjemme mens hun var liten. De er morens døtre fra et tidligere forhold, og de opplevde en mor som forandret seg da hun traff sin nye ektemann.

– Mamma var en fantastisk mor før hun ble sammen med ham. Hun var nær og tilstedeværende, tok godt vare på oss. Alt endret seg da hun møtte min stefar, sier jentens eldste søster.

Hun hevder stefaren hadde et alkoholproblem da han flyttet inn, og at han dro moren med seg.

Hun beskriver en mor som tok barna med på svømming og turer i skogen. Da stefaren flyttet inn, ble det slutt på aktivitetene.

– De satt foran tv-en og røykte, med øl i kaffekoppene, sier kvinnen.

I 2000, da hun var 11 år og søsteren 7, fikk de en lillesøster, jenten som seinere skal ha blitt misbrukt. Morens og stefarens eneste felles barn.

– Det var masse krangling. Jeg reagerte på all drikkingen, og sa fra til mamma og stefar. Da ble det bråk, sier søsteren.

Moren og stefaren sa begge i retten at det ikke var noe unormalt alkoholforbruk hjemme hos dem, og avviser at stefaren hadde et alkoholproblem.

Bildevisning

       OMSORGSFULL: Jenten beskrives som omsorgsfull og opptatt av å ta vare på alle rundt seg. Hun drømmer om å få være mer ute.
OMSORGSFULL: Jenten beskrives som omsorgsfull og opptatt av å ta vare på alle rundt seg. Hun drømmer om å få være mer ute.
Privat

«Andre barn er heldige som ikke har foreldre som drikker», sto det med barneskrift på den hvite lappen. Den ble hengt opp med tape på en campingplass. Under sto nummeret på campinghytten familien fra Bergen hadde leid. Det var jentens halvsøstre som hadde hengt den opp. De var på ferie med mor, stefar og lillesøster.

– Det var et forsøk på å si fra hvordan vi hadde det, sier den eldste søsteren.

Hun vitnet om campingturen under rettssaken mot stefaren. Hun beskrev hvor mye moren og stefaren drakk, hvor flaut det var at stefaren løp rundt i fylla og tisset på campingplassen.

– Men det skjedde ingenting, ingen reagerte. Mamma og stefar ble rasende da lappen ble oppdaget, så de avbrøt ferien.

Faren reagerer sterkt på beskrivelsen av at han løp rundt i fylla og tisset, og hevder dette aldri har skjedd.

En dag i 2003 sto det flere svarte bossekker utenfor døren da storesøsteren kom hjem, forteller hun. Hun var da 14 år.

– Jeg ble kastet ut hjemmefra, de hadde plutselig bestemt at jeg skulle flytte til min far på Østlandet. De var sikkert nervøse for at jeg skulle fortelle flere om hvordan det var hjemme, sier kvinnen.

Småsøstrene på 3 og 10 år ble boende hos moren i Bergen.

– Der ble det bare verre, sier den nest eldste søsteren.

Moren og stefaren nektet i retten for at de hadde kastet ut den eldste jenten. De mener flyttingen var avtalt, og at hun ble hentet av faren.

I 2004 kom den første meldingen om alkoholbruk i hjemmet. Barnevernet i en annen kommune hadde en samtale med den eldste datteren. Hun opplyste at hun var bekymret for lillesøsteren på 4 år fordi det var mye krangling mellom mor og stefar og at moren drakk en del.

Moren bestrider dette.

I 2006, da jenten var 6 år gammel, kom det en ny bekymringsmelding. Den var knyttet til jentens nest eldste søster, som da var 13 år. Hun var mye hos helsesøster og fysioterapeut fordi hun hadde problemer med ryggen. Etter en av samtalene noterte helsesøster at 13-åringen fortalte om svært vanskelige hjemmeforhold, og at hun hadde hatt selvmordstanker.

Bergen kommune opplyser i dag at barnevernet først ble kjent med denne informasjonen da det kom en bekymringsmelding fra helsesøster to år seinere.

Bildevisning

       SANGER: Musikkterapien på sykehuset er en av få ting som gir jenten glede. Når hun skriver sangtekster klarer hun å sette ord på følelsene sine.
SANGER: Musikkterapien på sykehuset er en av få ting som gir jenten glede. Når hun skriver sangtekster klarer hun å sette ord på følelsene sine.

Vinteren 2008 satt den mellomste søsteren nok en gang på helsesøsters kontor. Hun var 15 år, lillesøsteren var 8. I bekymringsmeldingen fra helsesøster står det: «Jenten ønsker hjelp fra barnevernet, men er redd for mors reaksjon. Hun sier at mor og stefar misbruker alkohol. Mor er nattevakt i helsevesenet, men drikker så hun blir sløv når hun ikke er på jobb. NN (15-åringen) teller tomflasker for å holde styr på hvor mye hun drikker. Mor benekter drikkingen. NN liker ikke stefar, han sier hun er stygg. Han er uberegnelig, NN er redd ham når han er sint, prøver å unngå ham. NN orker ikke å bo hjemme lenger, hun vil heller bo hos faren. Han er tidligere rusmisbruker, men er snill og bryr seg om henne», skriver helsesøster.

Bekymringsmeldingen ble fulgt av et møte med barnevernet i mai 2008, der både den mellomste datteren og moren var til stede.

På møtet tilbakeviste moren at det var noen problemer hjemme.

Jentenes mor har selv jobbet i barnevernet i Bergen i mange år.

– Hun visste akkurat hva hun skulle si til dem, sier den mellomste datteren.

15-åringen gjorde som den eldre søsteren, og flyttet til sin far.

Den yngste jenten ble boende hos foreldrene.

Barnevernet gjorde en del undersøkelser om hvordan den yngste jenten i familien hadde det i forbindelse med at søsteren flyttet. I august 2008 hadde barnevernet et møte med mor og jentens lærer. Læreren opplyste da at skolen var overrasket over henvendelsen fra barnevernet. Det var ikke noe som tydet på at dette barnet var forsømt. Saken ble lagt bort.

Jenten husker at hun snakket med barnevernet da hun var 8 år.

– Da hadde mamma og pappa ryddet huset, og mamma spilte kort med meg. Hun sa jeg ikke måtte si noe om flasker og sånt. Jeg skulle si at jeg hadde det bra, sier jenten.

Jenten sier hun gjorde som hun fikk beskjed om.

– Da barnevernet dro, ble alt som vanlig, med drikking og krangling. Og overgrep når jeg la meg.

Foreldrene sier til dette at barnevernstjenesten snakket med jenten alene, og at barnevernet ikke hadde noe å bemerke etter samtalen.

Bildevisning

       VENN: Malteseren Timmi er et lyspunkt i jentens liv når han kommer på besøk på sykehuset sammen med jentens støttekontakt.
VENN: Malteseren Timmi er et lyspunkt i jentens liv når han kommer på besøk på sykehuset sammen med jentens støttekontakt.

Jenten reiste sporadisk på besøk til de to eldre halvsøstrene hos deres far.

– Flere ganger gråt hun intenst når hun skulle tilbake til Bergen, hun ville ikke hjem. Jeg har hatt mye skyldfølelse for at jeg ikke spurte mer om hvorfor hun ikke ville hjem, men jeg var jo bare tenåring selv, sier den eldste søsteren.

I 2010 ble det offentlige igjen gjort oppmerksom på familien. Jentens far har to voksne barn fra et tidligere forhold, og er bestefar til en liten gutt. I 2010 ble han anmeldt for et seksuelt overgrep mot barnebarnet. Han nektet for å ha forgrepet seg på gutten, og saken ble etter hvert henlagt.

Etterforskningen førte til mer gnisninger i familien, og kontakten mellom mange av familiemedlemmene ble brutt. Den yngste datteren, som da var 10 år, ble stadig mer alene med foreldrene.

Bildevisning

       INNTRYKK: – 18-åringens historie gjør dypt inntrykk på oss, sier konstituert etatsdirektør Nina Bolstad i etat for barn og familie i Bergen kommune.
INNTRYKK: – 18-åringens historie gjør dypt inntrykk på oss, sier konstituert etatsdirektør Nina Bolstad i etat for barn og familie i Bergen kommune.

Bergen kommune bekrefter å ha mottatt bekymringsmeldinger om jentens familie i 2008 og 2013. Notatet fra 2004 om alkoholbruk gikk derimot til en annen kommune, ifølge konstituert etatsdirektør Nina Bolstad i etat for barn og familie. Opplysningene som kom frem i 2006, da den nest eldste søsteren fortalte helsesøster om svært vanskelige hjemmeforhold, ble ikke sendt til barnevernet, ifølge Bolstad. Barnevernet ble først klar over denne kontakten da bekymringsmeldingen i 2008 kom.

– I denne saken har barnevernet fulgt opp meldingene som kom, og vi handlet raskt da vi fikk en melding som ga oss anledning til å gripe inn, sier Bolstad. 18-åringen har fritatt henne fra taushetsplikten.

På spørsmål om hvordan varslene ble håndtert svarer Bolstad dette:

– Vi kan ikke svare mer utfyllende uten å gi nye opplysninger som berører foreldrene.

– Ble barnevernet informert om at jentens far i 2010 ble etterforsket for et seksuelt overgrep mot sitt barnebarn?

– Det spørsmålet omfatter personlige forhold om foreldrene, og vi kan ikke svare på dette siden de ikke har fritatt oss fra taushetsplikten, sier Bolstad.

– Skolen var et fristed fra å være hjemme, men jeg hadde ikke så mange venner der, sier jenten.

Først i 2013 begynte skolen å ane at noe ikke var som det skulle hjemme hos den stillferdige eleven. Da kom det en bekymringsmelding fra skolen til barnevernet om at jenten møtte på skolen i skitne klær, var ustelt og luktet vondt.

– Jeg tror det var en av grunnene til at jeg ikke hadde venner, sier tenåringen.

– Burde skolen ha reagert tidligere?

– Vi har ikke funnet noe i våre arkiver som tilsier at skolen hadde kjennskap til forhold som førte til at de burde meldt fra til barnevernstjenesten tidligere, sier Bolstad.

Jenten forteller om angsten når hun våknet om morgenen og det var stille i huset. Frykten for at foreldrene hadde drukket seg i hjel. Hvor vanskelig det var å vekke dem. Hvor ensom hun var. Foreldrene ville ikke at jenten skulle ha for mye kontakt med halvsøstrene sine, forteller hun.

– De var nok redde for at jeg skulle si noe til dem. Mamma pleide å gjemme telefonen min, for at jeg ikke skulle ringe søstrene mine.

Foreldrene viser til at de var i jobb, og derfor sto opp om morgenen. De mener de ikke hindret datteren i å ha kontakt med søstrene.

Bildevisning

       ALVORLIG: Statsadvokat Benedicte Hordnes var aktor i rettssaken mot faren. Hun sier at saken er svært alvorlig.
ALVORLIG: Statsadvokat Benedicte Hordnes var aktor i rettssaken mot faren. Hun sier at saken er svært alvorlig.

I 2013 bestemte jenten seg: Hun måtte vekk. 12-åringen ringte den eldste søsteren, gråt, og sa at hun ikke orket mer. Søsteren ringte barneskolen, og fortalte rektor om omsorgssvikt og alkoholmisbruk i hjemmet.

Avdelingslederen hentet jenten i klasserommet, og på et kontor på skolen brøt jenten sammen. I bekymringsmeldingen skolen sendte barnevernet, kom det frem at eleven fortalte at drikkingen hjemme hadde eskalert, og at foreldrene kalte henne stygge ting. Hun fortalte at hun var lei seg hele tiden, og beskrev hvor skittent det var i huset. Jenten fortalte at begge foreldrene kunne tisse rett på gulvet.

Jentens foreldre hevder påstanden om at de urinerte rett på gulvet er ren løgn.

Jenten var tydelig på én ting: Hun ville ikke hjem, ikke under noen omstendighet.

Skolen varslet barnevernet, og jenten ble akuttplassert samme dag.

– Jeg var glad for å komme meg bort derfra, selv om jeg måtte bo hos ukjente, sier 18-åringen i dag.

En barnevernspedagog var hjemme hos foreldrene noen dager etter akuttplasseringen for å hente noen av tingene hennes.

– Det var så skittent i huset at sokkene klistret seg til gulvet, sa hun i retten.

Bildevisning

       – Hun har vært utsatt for en kynisk utnyttelse, sier 18-åringens bistandsadvokat, Ellen Eikeseth Mjøs.
– Hun har vært utsatt for en kynisk utnyttelse, sier 18-åringens bistandsadvokat, Ellen Eikeseth Mjøs.

Noen uker etter akuttplasseringen fortalte jenten til barnevernet at foreldrene tidligere hadde sagt til henne at de alltid ville vinne over barnevernet, og at det ikke ville nytte om hun sendte melding dit. Hun sa hun var redd for foreldrene, og nektet å møte dem uten tilsyn.

Under rettssaken mot faren sa jentens mor at det kom som et sjokk da barnevernet hentet datteren. Foreldrene mener jenten har hatt en normal oppvekst, og at det ikke har vært noe galt hjemme hos dem.

De mener at jenten var helt frisk da barnevernet overtok omsorgen for henne, og at hun ble syk først etter at barnevernet kom inn i bildet.

I et forsøk på å få datteren tilbake, gikk foreldrene med på å ta frivillige urinprøver for å dokumentere at de ikke hadde noe alkoholproblem. Det ble avtalt datoer for når barnevernet skulle komme hjem til dem for å ta urinprøvene. Bare én gang var foreldrene hjemme på de avtalte datoene, ifølge barnevernet.

– Det ble bare tatt én prøve. Mor testet rent, mens det slo ut på alkohol på far. Han sa han hadde tatt noen øl, sa barnevernskonsulenten som vitnet i retten.

Foreldrene bekrefter at det var en positiv prøve av far fordi han hadde tatt en øl, men bestrider ellers barnevernets fremstilling.

Våren 2013 overtok barnevernet omsorgen for jenten på permanent basis. Foreldrene fikk kun se datteren under tilsyn fire ganger i året, bestemte fylkesnemnden. Da barnevernet informerte jenten om dette, sank hun sammen. Jenten svarte: «Så ofte?», viser et notat fra barnevernet.

– Jeg har aldri opplevd at et barn har reagert så sterkt mot samvær når det er omsorgssvikt, sa barnevernspedagogen i retten.

Bildevisning

       TRENING: En av få ting som minner om et vanlig tenåringsliv er baskettreningen på sykehuset.
TRENING: En av få ting som minner om et vanlig tenåringsliv er baskettreningen på sykehuset.

12-åringen ble plassert i et fosterhjem i en kommune på Vestlandet. Hjemmet som skulle være en redning for jenten, viste seg å fungere dårlig. Igjen var det storesøsteren som varslet, etter at jenten ringte henne og fortalte hvordan hun hadde det. Barnevernet forklarte i retten at det var en uheldig plassering, og at familien ikke lenger brukes som fosterhjem fordi de ikke er egnet.

Det neste fosterhjemmet var langt bedre, jenten omtaler dem fortsatt som «de snille fosterforeldrene». Men jenten selv fungerte stadig dårligere. Hun sluttet å spise, ble radmager.

– Å spise minnet meg for mye om overgrepene, jeg klarte det ikke.

14 år gammel ble hun lagt inn på Barneposten på Haukeland sykehus med alvorlige spiseforstyrrelser. Hun var 1,72 høy og veide bare 38 kilo. I epikrisen ved innleggelse skriver legene at hun ikke vil ta til seg annet enn vann, at hun har stemmer i hodet som sier hun ikke må spise eller drikke. De skriver at pasienten har vært utsatt for alvorlig omsorgssvikt hjemme, med svikt i helt grunnleggende behov.

– Jeg husker ikke så mye av det, bare at jeg måtte tvangsmates med sonde.

Fortsatt var jenten taus. «Vettsje», var svaret hennes på det meste de ansatte på Akuttposten spurte henne om.

De ansatte så et skremt, skadet barn.

– Det tok måneder og år før hun begynte å stole nok på oss til å snakke, sier en miljøterapeut som har jobbet tett med jenten siden 2015.

Hun ble overført til Akuttposten for ungdom, som tar imot ungdommer som er psykotiske, driver med selvskading eller har alvorlige spiseforstyrrelser. Jenten som ikke ville snakke var nærmest et mysterium for de ansatte. Hun hadde total vegring mot å spise, men hadde ingen av de vanlige symptomene på anoreksi, opplyste psykiater Carmen Escobar Kvitting da hun vitnet i retten. Hun er sjef for Akuttposten, og var jentens primærbehandler.

Bildevisning

       VITNET: – Vår viktigste jobb var å få jenten til å forstå at hun fortjener å bli elsket, sa psykiater Carmen Escobar Kvitting da hun vitnet i rettssaken mot jentens far.
VITNET: – Vår viktigste jobb var å få jenten til å forstå at hun fortjener å bli elsket, sa psykiater Carmen Escobar Kvitting da hun vitnet i rettssaken mot jentens far.
Arkiv

Kvitting beskrev i retten en jente som da var 14 år, men uten de sosiale ferdighetene som forventes av en på hennes alder.

– Det viste seg at hun ikke hadde hatt venner, og levd et veldig innskrenket liv, sa Kvitting.

Kvitting vitnet om at de ansatte måtte lære jenten grunnleggende hygiene. Hun hadde ikke lært å vaske håret, eller hvor ofte hun måtte dusje. Da hun ble spurt om rutinene hjemme, sa jenten at de ikke pleide å spise middag, hun fant seg bare noe i kjøleskapet. Jenten sa det ofte var kaldt i huset, og at foreldrene kranglet mye om penger, sa Kvitting i retten.

Psykiateren beskrev hvordan avdelingens viktigste jobb var å få jenten til å tro på at det som har skjedd ikke er hennes feil, og at hun fortjener å bli elsket.

Foreldrene sier at det var problemer med hårvask fordi jenten var svært hårsår, men avviser at det var kaldt i huset og at det ikke var mat. De sier de ikke kranglet om penger, og at de hadde en grei økonomi. De mener også at jenten ikke hadde noe innskrenket liv, men at hun deltok på flere fritidsaktiviteter.

En ekstra utfordring for de ansatte var at jentens mor har jobbet i barnevernet, men også i psykiatrien i en årrekke. Mange av dem som skulle behandle datteren, hadde vært kolleger med moren.

– Kan det ha påvirket barnevernets håndtering av saken at jentens mor selv hadde jobbet i barnevernet og psykiatrien?

– Vi har ingen grunn til å tro at dette har påvirket barnevernets håndtering, sier konstituert etatsdirektør Nina Bolstad i Bergen kommune.

På sykehuset hadde Kvitting en samtale med jentens mor alene, og en med begge foreldrene. Hun tok opp med dem at barnevernet mente det var alkoholproblemer i hjemmet.

– De nektet for det. Det ble bare de to samtalene. De ønsket ikke å være med mer. Vi kan ikke tvinge foreldre til å være med i behandlingen av barnet, sa Kvitting i retten.

På dette tidspunktet ble jenten kun behandlet for spiseforstyrrelser. Hun hadde ennå ikke sagt noe om overgrep.

– Min erfaring er at barn ofte sier en ting når de blir plassert, først etter en stund forteller de hva dette egentlig går i, sa jentens saksbehandler i barnevernet da hun vitnet i retten.

Bildevisning

       HJEM: Et rom som dette var jentens hjem på Akuttposten i flere år.
HJEM: Et rom som dette var jentens hjem på Akuttposten i flere år.

Knapt en måned etter at jenten ble lagt inn på Akuttposten, begynte hun å falle ut i lengre perioder. Det var umulig å få kontakt med henne, hun reagerte ikke når de ansatte snakket til henne. Det utviklet seg til å bli anfall der jenten skrek, spyttet og brakk seg.

– Det var som om hun hadde noe i munnen og forsøkte å få det ut, sa Kvitting.

Anfallene kom oftere, og ble stadig mer voldsomme. Kvitting forklarte i retten at anfallene var ganske like fra gang til gang, og nesten samtlige var knyttet til måltider.

De kunne vare i flere timer.

– Slike anfall kalles dissosiasjon. De kommer hos mennesker som har behov for å fortelle hva de har opplevd, men det de har vært utsatt for er så vanskelig eller traumatisk at de ikke klarer å uttrykke det. Kroppen forteller en historie, forteller hva man har vært utsatt for med bevegelser, sa Kvitting.

Hun beskrev jentens anfall som redselsfulle å være vitne til, fordi det var så tydelig at jenten hadde det svært vondt.

– Jeg setter meg ved bordet for å spise, så våkner jeg i belteseng mange timer seinere, uten å vite hva som har skjedd, sier jenten.

I lange perioder har 7–8 timer hver eneste dag gått med til voldsomme anfall og beltelegging. I snitt har hun ligget fastspent mer enn fire timer hvert døgn i periodene med mest tvangsbruk.

Bildevisning

       FASTHOLDT: Fire-fem ansatte må til for å holde tenåringen fast når hun får anfall.
FASTHOLDT: Fire-fem ansatte må til for å holde tenåringen fast når hun får anfall.

Våren 2016, tre år etter at jenten ble hentet ut av hjemmet, fortalte hun for første gang om overgrep. Det skjedde i en samtale med Kvitting.

– Det er ikke uvanlig at det tar så lang tid før barn forteller, fordi det er så enormt skambelagt, sa Kvitting.

Jenten fortalte at hun var misbrukt av faren. I mai 2016 ble han anmeldt. Han satt fire uker i varetekt, men har siden vært ute.

Etter at faren ble dømt til ni og et halvt års fengsel, sa jenten dette til BT:

– Jeg har dårlig samvittighet for at pappa må i fengsel. Jeg har selv vært innelåst veldig lenge, så jeg vet at det ikke er noe gøy. Mange ganger føler jeg at jeg har sviktet familien ved å fortelle om det som skjedde. Nå er jeg redd for at mamma skal drikke seg i hjel mens pappa er i fengsel. Jeg tror ikke hun klarer seg uten ham, sier jenten.

Dommen er ikke rettskraftig fordi den er anket.

De voldsomme anfallene fortsatte etter at jenten hadde fortalt hva hun hadde opplevd, men personalet oppfattet at hun hadde det bedre utenom anfallene.

– Hun ble mer åpen og tillot seg å si hvordan hun hadde det, selv om det var vondt. Hun lærte seg å sette ord på følelsene sine, noe hun var helt uvant med, sa Kvitting.

I retten ble psykiateren spurt om jenten kunne ha vært syk før hun ble lagt inn, om hun kunne være psykotisk.

– Nei. Hun var ikke syk, skolen ville reagert dersom hun var psykotisk. Hun er ikke schizofren selv om hun har stemmer i hodet, men viser typiske symptomer på PTSD og dissosiativ lidelse, svarte Kvitting.

Hun oppfattet jenten som en person av få ord, en som ikke var vant til å bli snakket med.

– Har du noen gang tvilt på det hun sier, spurte bistandsadvokat Ellen Eikeseth Mjøs.

– Aldri.

– Hender det du tviler på det ungdommene forteller?

– Ja, ofte. Det er jobben min. Men aldri denne jenten.

Bildevisning

       ERSTATNING: – Det er en forferdelig skjebne, sier bistandsadvokat Ellen Eikeseth Mjøs om 18-åringen.
ERSTATNING: – Det er en forferdelig skjebne, sier bistandsadvokat Ellen Eikeseth Mjøs om 18-åringen.

Hvor skadet blir et barn av overgrep? Mange faktorer avgjør. Det avhenger av hvor lite barnet er når overgrepene begynner, og om overgrepene inkluderer inntrenging i kroppen. Barnet får større psykiske skader dersom overgrepene utføres av en omsorgsperson, forklarte Kvitting i retten.

I jentens tilfelle er det snakk om grove overgrep, utført av hennes egen far, fra hun var en liten jente, ifølge dommen.

– Hun har vært utsatt for en kynisk utnyttelse fra sin far, som brukte henne som et sexobjekt og rammet alle hennes muligheter til å utvikle seg normalt. Moren beskyttet henne ikke. Det er en forferdelig skjebne, sier jentens bistandsadvokat Ellen Eikeseth Mjøs.

Hun fikk medhold i kravet om at faren skal betale datteren 3,7 millioner i erstatning.

Det er ikke lov å beltelegge barn under 16 år. Personalet på Akuttposten for ungdom måtte derfor holde jenten fysisk fast hver gang hun fikk anfall. I flere timer av gangen lå fire-fem ansatte oppå jenten. Den som lå øverst oppe ved ansiktet hennes hadde knebeskyttere på armene for ikke å bli bitt. Flere ansatte har blitt skadet av jenten når hun har bitt eller slått vilt rundt seg. De samme ansatte skulle gi henne trøst og omsorg når hun ikke dissosierte.

Jenten selv husker ikke det som skjer under anfallene, og blir ofte overrasket over det personalet forteller når hun kommer til seg selv igjen.

– Alt er svart. Pulsen min er veldig høy. Det er som å våkne fra et voldsomt mareritt, der jeg ikke husker hva jeg har drømt.

Flere ganger har jenten hyperventilert så kraftig under anfall at hun har havnet på akuttmottaket med pustestans. Da våkner hun i belter etter fire-fem timer, uten å ha fått med seg at hun er fraktet dit.

Hun forstår at det er nødvendig at hun blir holdt fast eller lagt i belter.

– Jeg er veldig redd for å skade andre når jeg dissosierer, sier hun.

– Er du redd for å skade deg selv?

– Nei, jeg er ikke så glad i meg selv, så det er ikke så nøye.

Bildevisning

       VANSKELIG: – Det var fortvilende å måtte bruke så mye tvang mot en mindreårig, sier assisterende seksjonsleder Susanne Karlsen på Akuttposten på Haukeland sykehus.
VANSKELIG: – Det var fortvilende å måtte bruke så mye tvang mot en mindreårig, sier assisterende seksjonsleder Susanne Karlsen på Akuttposten på Haukeland sykehus.

Tvangsbruken på Akuttposten skjøt i været da jenten ble innlagt. Personalet var fortvilet, de hadde aldri brukt så mye tvang mot en mindreårig noensinne.

– Det var en ekstremt krevende situasjon for alle på avdelingen. Vi måtte holde henne fast for at hun ikke skulle skade seg selv eller andre, men det var fortvilende å måtte gjøre det mot henne flere ganger daglig, sier Susanne Karlsen, assisterende seksjonsleder på Akuttposten.

Totalt har jenten blitt holdt fast 933 ganger og lagt i belter 1606 ganger i perioden fra mars 2015 til november 2018.

– Å bli holdt fast fysisk minner for mye om at pappa holdt meg fast under overgrepene. Det er bedre å bli lagt i belter, sier hun.

Beltesengen på ungdomsavdelingen hadde ikke vært i bruk på fire år før jenten ble innlagt. Bare på Akuttposten ble hun spent fast i belteseng 1417 ganger. I samme periode var det åtte andre tilfeller av beltelegging fordelt på alle de andre pasientene på avdelingen.

All tvangsbruk registreres og rapporteres til Helsedirektoratet. De reagerte på tallene fra Bergen. I mars 2017 tok direktoratet kontakt med Haukeland sykehus for å finne ut hva som skjedde på avdelingen.

I 2016 hadde jenten alene mer enn halvparten av alle tvangsvedtak på beltelegging for mindreårige i hele Norge.

BT har hentet inn tall fra Helsedirektoratet på de ti pasientene i Norge det brukes mest tvang mot. Jenten er i en særstilling. Det har vært nesten fire ganger mer tvangsbruk mot henne enn mot nestemann på listen.

Bildevisning

       BELTELAGT: 1417 ganger måtte jenten spennes fast i denne beltesengen på Akuttposten for ungdom på Haukeland sykehus.
BELTELAGT: 1417 ganger måtte jenten spennes fast i denne beltesengen på Akuttposten for ungdom på Haukeland sykehus.

Akuttposten tok selv kontakt med Fylkeslegen, og ba om at det ble opprettet tilsynssak mot dem.

– Vi var sterkt i villrede om hvordan vi skulle håndtere situasjonen, og ba om hjelp, sier Susanne Karlsen.

«I denne saken har tvangsbruken vært formidabel», skriver fylkeslege Helga Arianson i sin rapport i oktober 2017. Arianson snakket selv med jenten, og konkluderte med at tvangsbruken var forsvarlig.

I åtte uker ble jenten lagt inn på sikkerhetsavdelingen på Sandviken sykehus. Ungdomsposten ønsket å få en vurdering fra andre for å se om jenten kunne håndteres uten så mye tvangsbruk. Det endte med beltelegging flere ganger daglig.

Kontrollkommisjonen for Haukeland sykehus var tett på jenten og hennes situasjon. De oppsøkte avdelingen hver 14. dag for å kontrollere tvangsbruken mot henne, og snakke med jenten når hun ønsket det.

– Kontrollkommisjonen reagerte tidlig på omfanget av beltelegging, men fant på grunn av de meget spesielle omstendighetene at bruken ikke var kritikkverdig, sier leder Haakon Meyer.

Våren 2018 ble den unge kvinnen overført til voksenpsykiatrien, fordi hun var fylt 18 år. Hun er nå innlagt på lukket avdeling på Sandviken sykehus. De siste månedene har hun hatt færre anfall. Det har gått hele uker uten at hun har blitt lagt i belteseng.

– Alt med spising er fortsatt vanskelig, men jeg har fått noen mestringsstrategier som gjør at jeg oftere klarer å stå imot stemmene i hodet, sier 18-åringen.

Hun forteller at stemmene i hodet først dukket opp under overgrepene. De trøstet henne. Siden ble de vondere, slemmere.

– De går som en plate i hodet mitt, og forteller meg at jeg er stygg og ubrukelig. At jeg fortjener all smerte jeg har opplevd, og vil oppleve.

Bildevisning

       VERKTØY: Jenten plages av stemmer i hodet. Esken er hennes verktøyskrin, med lapper som hjelper henne til å snakke mot stemmene.
VERKTØY: Jenten plages av stemmer i hodet. Esken er hennes verktøyskrin, med lapper som hjelper henne til å snakke mot stemmene.

Siden hun var 14 år har jenten blitt kontinuerlig overvåket, døgnet rundt. Faren for at hun skal ta livet av seg, er akutt høy. Hun følges overalt, også når hun skal på do.

– Det er slitsomt aldri å være alene, sier jenten.

De siste månedene har hun vært litt bedre. Nå får hun være alene i fem minutter av gangen, før en fra personalet kommer inn og er med henne i fem minutter. Døgnet rundt.

Når hun er alene, liker jenten å høre på musikk.

– Mest trist musikk, der kjenner jeg meg igjen.

Jenten lyser opp når hun forteller om musikkterapien på sykehuset.

– Det er en av de få tingene som gir meg glede. Jeg har skrevet mange sanger, og spilt dem inn sammen med musikkterapeutene. Da klarer jeg å sette ord på tankene mine, sier hun.

Fortsatt får hun panikk hvis noen kommer nær ansiktet hennes, eller hvis hun får mat med flytende konsistens.

18-åringen har ikke vært på vanlig skole siden 9. klasse. Nå skulle hun egentlig ha gått tredje året på videregående, og vært russ i år. I stedet tar hun ett og ett fag på sykehuset.

– Jeg har en drøm om å kunne få en jobb der jeg hjelper andre, men det er så mange år siden jeg har vært ute i samfunnet at jeg vet ikke helt hva alternativene er, sier hun.

Bildevisning

       BERØRT: Harald Schjelderup berømmer 18-åringen for at hun våger å fortelle sin historie. – Det kan hjelpe oss til å hindre at dette skjer med andre, sier han.
BERØRT: Harald Schjelderup berømmer 18-åringen for at hun våger å fortelle sin historie. – Det kan hjelpe oss til å hindre at dette skjer med andre, sier han.
Fred Ivar Utsi Klemetsen

Byrådsleder Harald Schjelderup er tydelig berørt etter å ha fått lese 18-åringens historie.

– Særlig er det vondt å lese at en ung jente føler hun er et menneske som ikke kan elskes. Jeg er selv far, og det går inn på meg når jeg leser om barn som ikke har det bra.

Schjelderup berømmer henne for å fortelle om det hun har opplevd.

– Det at hun våger kan hjelpe oss til å hindre at dette skjer med andre. Det står stor respekt av at hun klarer å snakke om dette, det vet vi er krevende.

Byrådslederen understreker at han ikke tar stilling til skyldspørsmålet siden dommen er anket, men kun forholder seg til tenåringens situasjon i dag.

– På systemnivå lurer jeg på hvordan dette kunne pågå uten at det ble grepet inn tidligere. Det er viktig at Bergen kommune går inn i denne saken, slik vi gjør nå, og se hva vi kan lære for å redde andre barn. Vi må finne ut hva som har sviktet og hva som burde vært gjort annerledes.

– Kan du garantere at det ikke er barn i Bergen som har det sånn i dag?

– Vi må våge å si at det i dag garantert er mange barn i Bergen som opplever omsorgssvikt og overgrep. Der barnevernet burde grepet inn, men der det enten ikke er varslet, eller signalene ikke er fanget opp på riktig måte.

Schjelderup mener frykten for å trenge inn i familien og den private sfære fortsatt er for høy.

– Vi må bort fra forestillingen om at foreldre uansett eier sine barn. Vi politikere har et soleklart ansvar, men det har også vi som foreldre, naboer eller engasjerte i idrettslag: Vi må si fra når vi har mistanke om at noe ikke er som det skal være.

Den unge kvinnen har bare vært utenfor sykehuset noen få ganger siden hun var 14 år. De ansatte frykter at hun skal få anfall og skade seg selv mens hun er utendørs.

Den siste tiden har hun noen få ganger vært korte turer utenfor sykehuset, men aldri alene. Minst to ansatte følger henne. Tre ganger i løpet av nesten fire år har hun vært på korte besøk i private hjem. All annen tid er tilbrakt på institusjon.

– Jeg skulle ønske jeg kunne være mer ute, gjøre mer. Jeg skjønner at vi må ta det forsiktig, men noen ganger synes jeg det er for små steg fremover. Dagene på sykehuset er kjedelige, jeg har vært innlagt så lenge, sier tenåringen.

Bildevisning

       UTE: 18-åringen drømmer om å få være mer ute og ha et vanlig liv. Nå går hun korte turer med miljøterapeutene Yvonne og Linda.
UTE: 18-åringen drømmer om å få være mer ute og ha et vanlig liv. Nå går hun korte turer med miljøterapeutene Yvonne og Linda.

Det finnes et lite lyspunkt i jentens liv. To kvinnelige miljøterapeuter som jobbet tett med henne mens hun var innlagt på Akuttposten, har nektet å slippe taket i henne.

– Vi har blitt så glade i henne, og vil ha henne i livet vårt. Hun er en person det er fint å være sammen med, som sprer glede rundt seg. Vi har jobbet hardt for å få henne til å forstå at vi er genuint glade i henne, sier Linda.

Linda og Yvonne må være anonyme av hensyn til jobben sin, men er langt fra anonyme i jentens liv. De ville følge henne over i voksenpsykiatrien, og har fått innvilget seks timer i uken som støttekontakter for jenten. Det var en formalitet som måtte på plass for at de skulle få lov til å følge henne videre.

– Men dette er ingen jobb for oss. Hun har krøpet under huden vår, og vi ønsker å gjøre alt vi kan for at livet hennes skal bli litt bedre, sier Yvonne.

Kvinnene besøker henne flere ganger i uken, ringer henne daglig og går små turer med henne på sykehusområdet.

– Målet mitt er at hun skal klare å komme på besøk til meg, bare ligge på sofaen og slappe av. Ikke skulle prestere noe, bare være trygg, sier Linda.

– Jeg har en stor familie, og har sagt til jenten at jeg på sikt ønsker at hun skal bli en del av den, sier Yvonne.

18-åringen har store problemer med å stole på mennesker etter det hun har opplevd.

– Jeg er alltid redd for at de som er snille med meg skal bli onde. Livet har lært meg at ting aldri går bra. Men jeg stoler på de to, de er kule, sier jenten.

For første gang i intervjuet smiler hun, og peker på de to miljøterapeutene.

– Hva drømmer du om?

– Å få være mer ute. Ikke ha anfall. Bestemme mer selv, ha et normalt liv. Og kanskje få noen venner. Det hadde vært fint.

«Drømmen om en bedre dag

Var heldigvis på mitt lag

Men hver gang jeg skal sove

Tørker jeg en tåre».

Saken er gjennomlest og godkjent av 18-åringen selv, hennes verge, og hennes bistandsadvokat. Samtlige fagpersoner er fritatt for taushetsplikten.

widget-list