På Nauru var det en kvinne som hadde skjønt at det ville bli vanskelig å komme seg vekk fra øyen igjen. De fleste tenkte at de kanskje skulle være der et par måneder, kanskje et halvår eller et helt år i verste fall.

Denne kvinnen hadde flyktet med mannen sin og sønnen fra Iran med kurs mot Australia. Australierne ønsket dem velkommen ved å plassere dem på denne mikroskopiske øyen langt ute i Stillehavet. Og hun hadde skjønt at Nauru var et sted som ikke frivillig ville gi slipp på en.