Min mor ser skeptisk opp på himmelen. Vi sitter på hver vår stol på hytteterrassen. Det yrer. Klokken er 13. Vi vet ikke helt hva vi skal ta oss til. Vi venter på været. Vi har satt oss ut, i håp om at det skal lette.

Vi måtte uansett lufte vettet. Ungene var begynt å slåss på sofaen. Jeg hadde lagt 10–12 kabaler. Ingen av dem gikk opp. Ikke uten å jukse.

– Har du prøvd å snu telefonen, sånn at du ser time for time? Da sier de sol og sky fra klokken 14.

– Så det blir bedre om en time, altså?

Ferie på Vestlandet er ingen spøk. Under planleggingen ble vi enige om å utsette avreise hvis det var meldt stygt vær.

I solskinn er hyttelivet i Sunnfjord den reneste idyll. Bading, grilling, reiseradio, fjellturer, blåbærplukking og lange måltider på terrassen. Den samme hytten i regn er trykking inne, diskusjoner om hvor vidt det er best å fiske med oter eller stang, kortspill, lesing og til slutt påtvunget tur under lavt skydekke. Vi må jo ut!

– Har du hørt at folk ringer til værvarslingen og kjefter på meteorologene, fordi de melder så dårlig vær? Så galne er i hvert fall ikke vi.

– Ja, er det ikke sprøtt? Nei, så galne er ikke vi.

Vi hadde en intensjon om å reise søndag. Det endte med at vi dro mandag ettermiddag, i plaskregn. Det var ikke egentlig et avvik fra planen. Det var ferieplanlegging time for time. Vi kjørte under det Yr helt korrekt beskrev som grå sky med tre regndråper. Målet var å være fremme til sol og hvit sky på tirsdag. Og ikke minst stor sol på onsdag, og så sol og liten, hvit sky på torsdag.

– Noen liker best Storm.

– Jeg bruker ikke Storm. De er så pessimistiske. Yr melder bedre vær.

Regndråpene blir større. Det går ikke an å sitte ute lengre uten å bli våt.

Mamma går for å steike lapper. Mannen har tatt med seg ungene for å spille fotball. Litt dårlig vær stopper ikke store proffdrømmer.

Jeg prøver å skrive litt på en tekst jeg ikke fikk ferdig før ferien. Det er vanskelig å konsentrere seg. Jeg drar frem et par blader fra aviskurven. Du kan si mye positivt om internett, men nettet har ikke samme evne til å slynge deg tilbake i svunnen tid som en bunke gamle sladreblader.

I et Se og Hør fra 1999 kommer jeg over en historie om at sprinteren Geir Moen fra Moss møtte navnebroren Geir Moen fra Biri, som tilfeldigvis viste seg å bo i Sprintvegen. Og som om ikke det var nok, begge har en to år yngre bror som heter Jan.

– Vil du ha kaffe til lappene?

Mammas stemme røsker meg ut av fortiden. Jeg ser ut vinduet, mens jeg funderer på hva Geir Moen driver med i dag.

– Er det opplett nå? Burde vi spise ute?

Mamma er skeptisk, mener det er utrygt for våt mat. Vi spiser lapper med bringebærsyltetøy, inne.

– Vi får tro at det bli en bra dag i morgen.

– Ja, i morgen blir det helt sikkert bra! Da har de meldt en eneste stor sol hele dagen. Både Yr og Storm.