Mannen med den tomme graven

  • Hans Petter Aass
  • Elisabeth Risa
  • Rune Vandvik
  • Finn E. Våga
Publisert Publisert

Noe av det siste som skjedde, var en bankoverføring.

Reidar Sandanger klaget sin nød til banken hjemme i Sauda. Han satt blakk, rett før nyttårsaften, med to mindreårige barn. 3000 dollar ble sendt som en nødoverføring til mannen i Brasil.

Takk, skrev Reidar Sandanger tilbake.

Siden har familie og politi lurt på hva som skjedde med ham.

Reidar Edvin Sandangers liv mangler ikke fortellinger.

Da han forsvant under mystiske omstendigheter i Brasil 66 år gammel, hadde han etterlatt seg flere historier enn de fleste av oss.

For å bli kjent med Reidar, må vi starte der hans eget liv startet – i Sauda.

  • Her finner du podkasten «Savnet – Mannen med den tomme graven»

Først gikk Sauda fra å være et lite jordbrukssamfunn til å bli en yrende industribygd. Fossefall ble temmet innerst i Ryfylke, og i 1923 startet smelteverket produksjon av ferromangan.

De amerikanske eierne sørget for hus til arbeidere, sykehus, styrket polititjeneste og butikk mot å få utnytte vannkraften fra fjellene. Arbeidere fra hele landet strømmet til.

Også Reidars familie flyttet til Sauda.

Reidar ble født 26. februar 1947 og vokste opp i farens barndomshjem, like inntil elven. Bruset fra den og Høllandsfossen, der vannet faller fritt i 15 meter før det fortsetter videre mot Saudafjorden, var lyden av barndommen for Reidar og søsknene.

– Det var en mare når vi reiste på ferie, for jeg fikk ikke sove uten elvesusen, sier Reidars 13 måneder yngre søster, Anne Grete Michalsen (73).

De to søsknene ventet i seks år før foreldrene Nils og Belle, hun het egentlig Bergljot, fikk flere barn. Anne Grete og Reidar fikk et tett forhold.

– Da han var gutt, var han full av påfunn, selv om han alltid var mer pertentlig og pyntelig enn meg, sier Anne Grete.

– Du så aldri ham skitten. Det var jeg som klatret i trærne, ikke han. Derfor var det gjerne jeg som fikk skylden når han gjorde fantestreker. Men det var aldri noe ondsinnet i det han fant på.

Reidar Edvin Sandanger visste tidlig at han ville bli sjømann. Allerede tidlig i tenårene skaffet han seg båtførerbeviset.

Reidar var bare 15 år da han valgte blant de to vanligste karriereveiene for ungdommer i Sauda: Smelteverket eller sjøen.

For mange ble den trange fjorden veien ut i verden. Skip fra eksotiske havner leverte råstoff til fabrikken og fraktet ferdige produkter ut. Hjemme satt Reidar med geografiboken og pugget land og hovedsteder.

– Han kunne alt, sier Anne Grete.

15-åringen fikk sin første hyre som byssegutt på et skip som fraktet malm fra Øst-Afrika til Sauda.

– Men kokken om bord ble syk, så Reidar ble andrekokk med én gang. Det husker jeg kom i avisen, for de hadde visst aldri hatt en så ung kokk tidligere, forteller søsteren.

Det ble starten på en sjømannskarriere som skulle ta ham om bord i rundt 60 fartøy over 52 år.

Søstrene til Reidar Sandanger, Anne Grete Michalsen (til v.) og Bjørg-Nina Sandanger.

En av båtreisene var så spesiell at den ble omtalt både lokalt og av New York Times. Sentralt sto unggutten Reidar, men det visste ingen.

22. januar 1969 fortalte Stavanger Aftenblad at «Av alle ting så ble Buøy-ferja stjålet i natt».

Fergen «Ragnar», som på den tiden gikk mellom Stavanger og Buøy, skulle også være klar til utrykning nattestid i tilfelle brann eller legehjelp. Derfor lå den med motoren i gang i Stavanger sentrum.

Fra Stavanger Aftenblad 22. januar 1969.

Mannskapet satt på land og varmet seg. Da de skulle gå om bord i ferja, var den borte. En patruljerende politimann hadde sett fergen på fjorden ved tretiden om natten, men han trodde at den gikk sin vanlige rute. Også mannskap på andre fartøy hadde sett fergen, uten at de reagerte på noe unaturlig.

Ingen drømte om at fergen var stjålet.

Utpå morgenkvisten ble «Ragnar» funnet. Den lå til kai i Kopervik, på andre siden av Boknafjorden. Fergen var fortøyd og forlatt, med motoren i gang. Ingen hadde sett noen fergetyv. Politiet sto uten spor.

Så sent som i 2004 omtalte Aftenbladet historien som «ett av de uløste kriminalmysteriene fra 1960-tallets Stavanger».

Men noen visste.

Reidars søstre smiler av historien de har hørt mange ganger.

Reidar tjenestegjorde som kokk på den sjømilitære landstasjonen like utenfor Stavanger sentrum.

– Han oppdaget at fergen sto med motoren på og gikk bare om bord. Først hadde han tenkt seg en tur forbi Ulsnes. Så at han skulle reise hjem til Sauda, men han fant visst ikke fjorden. Da hadde han bare lagt seg etter en båt, og den gikk til Kopervik. Så der fortøyde han fergen og hoppet på en westamaran tilbake til Stavanger.

Fra New York Times 23. januar 1969.

Sommeren 1972 var Reidar ferdig med marinen, utdannet seg som stuert og tok hyre i utenriksfart.

Flere av turene de neste årene var Reidar ute på samme skip som Inge Steen fra Sauda.

– I de tidene var det et stort sjømannsmiljø her. Vi seilte sammen på tre-fire båter. Man måtte jaggu slite for lønna, men det var mye moro også.

Inge Steen beskriver Reidar Sandanger som en godhjertet skøyer.

Reidar var dyktig i jobben og godt likt om bord.

– Som stuert sto han for provianten. Vi fikk mange ganger varene om bord mens vi lå i leien utenfor Cape Town. Det er ikke til å legge skjul på at det forsvant en del øl inn på lugarene. Det var aldri noe problem for Reidar.

Steen minnes også hjemmeoppholdene, til familiehytten dit Reidar og Inge Steen ofte dro når de var hjemme.

– Hver formiddag klokken ti kom en drosje med nye forsyninger av øl og sigaretter. Folk visste jo at vi var der, så det var alltid mange gjester.

I 1976, på en pub i Sauda, møtte den høye, slanke stuerten med de mørke krøllene ti år yngre Oddrun Birkeland.

– Det var alltid kjekt for oss litt yngre med disse sjøfolkene, vet du. Jeg syntes han var veldig morsom. Og så var han flink. Fikk til liksom alt. Så jeg forelska meg, sier hun.

Oddrun og Reidar giftet seg i Sauda i 1977. Året etterpå fikk de sønnen Preben. FOTO: PRIVAT Foto: Privat

Men sjømannen var ikke klar for å gå i land. I stedet fant Reidar en annen løsning for å pleie kjærligheten.

– Jeg hadde aldri vært på sjøen. Da vi hadde forlovet oss, skaffet han meg jobb som messejente på skipene han jobbet på. Senere hadde jeg også en lang tur ut på havet med ham, men da var jeg bare passasjer. Den gang hadde vi jo fått Preben.

Oddrun Birkeland i dag.

Et drøyt år etter at de giftet seg, ble de foreldre.

– Jeg har alltid fått høre av mine foreldre at «du, Preben, du var over hele verden før du var to år», sier Preben Sandanger.

Det rastløse sjømannslivet var ikke særlig familievennlig. Selv om Oddrun og Preben kunne være med ut på havet av og til, kjente Reidar at det var på tide å mønstre av. I 1980 fikk han en mulighet til å flytte hjem til Sauda. Han ble kjøkkensjef på Kløver Hotell midt i sentrum. Et nytt kapittel var i gang.

Reidar og Oddrun i bryllupet til Oddruns bror i 1981:

De neste årene var Reidar landkrabbe i hjembygden. Heller ikke da det seks år lange ekteskapet med Oddrun havarerte, dro han tilbake på sjøen. I stedet fikk han muligheten til å realisere en annen gammel drøm:

Å bli hotelleier.

– Skilsmissen gikk hardt inn på ham, det husker jeg selv om jeg bare var seks år. Huset ble solgt og han kjøpte Grand Hotell, sier sønnen Preben.

Grand Hotell er det eldste hotellet i sentrum av Sauda. Det fire etasjer høye overnattingsstedet ble bygget i staselig sveitserstil til åpningen i 1916. Senere hadde hotellet sett både gode og dårlige tider. En rekke eiere hadde forsøkt å få driften til å gå rundt.

Reidar og Oddrun sammen med sønnen Preben på hans konfirmasjonsdag. FOTO: PRIVAT Foto: Privat

Men Grand Hotel, og ikke minst puben Manilla, var kjente institusjoner lenge før Reidar tok over sommeren 1983. Det brune skjenkestedet hadde i årevis vært et samlingssted for øltørste smelteverksarbeidere og sjømenn. Sauda-forfatteren Kjartan Fløgstad skrev noen år senere etablissementet inn i norsk litteraturhistorie med romanen «Grand Manila».

Reidars sønn Preben forteller at faren jobbet hardt for å få Grand Hotel og puben Manilla til å gå rundt.

Reidar satset friskt. Han ville pusse opp de 26 rommene ett etter ett. Han drømte om å bygge ut med ti nye rom, egen leilighet og splitter ny resepsjon.

– Min legning tilsier at jeg skal prøve å få mest mulig til på egen hånd. Derfor har jeg ikke søkt det offentlige om fem øre i støtte for å få opp driften ved hotellet, fortalte Reidar til Haugesunds Avis. Han var en av de første i Arbeiderparti-bastionen Sauda til å uttrykke støtte til Fremskrittspartiet.

Hotelleieren sa han jobbet døgnet rundt. Da han ble intervjuet, var han akkurat ferdig med nattevakt, men på jobb igjen samme morgen.

I slutten av november 1983 skrev Haugesunds Avis om Reidar, som ville satse på Grand Hotel. Foto: Faksimile


I 2006 ga Kjartan Fløgstad ut en av sine mest kjente romaner. «Grand Manila» spiller på både Grand Hotel og puben Manilla i kjelleren. I dag henger et dikt fra boken på veggen i puben.

I første etasje skulle baren Manilla gjenåpnes som «pizzapub og kro». Men i tråd med tradisjonene ble stedet også de neste årene et vannhull for mange av Saudas tørste.

Samtidig skjedde det store endringer i privatlivet. På ferie i Thailand hadde han invitert den hyggelige hotellresepsjonisten der han bodde, til Norge. Han hadde jo sitt eget hotell. Hun kunne jo jobbe for ham.

– I ettertid tror jeg nok Manilla var den beste muligheten min far noensinne har hatt til å sitte på en gullgruve, men han var nok for snill med kundene, sier Preben.

Raskt ble det tydelig at det var mer mellom hotelldirektøren og den nye medarbeideren. I 1987 fikk de datteren Rudy. Men da hadde drømmen om å drive hotell for lengst gått over ende med gjeld og ubetalte regninger.

– I ettertid tror jeg nok Manilla var den beste muligheten min far noensinne har hatt til å sitte på en gullgruve, men han var nok for snill med kundene. Jeg liker av og til å sammenligne ham med John Cleese fra tv-serien «Hotell i særklasse». Det er orden ute i skranken, men på bakrommet er det ganske mye rot, sier sønnen Preben.

Reidar valgte å dra til sjøs igjen.

I januar 1987 ble Reidar far for andre gang. Da fikk han datteren Rudy med sin nye kone, Pranee. FOTO: PRIVAT Foto: Privat


Rudy og moren var i lange perioder i Thailand, så Reidar reiste mye dit i friperiodene. Hjemme i Sauda hadde Prebens liv begynt å skli ut. Han hadde havnet i et dårlig miljø med mye rus. For å forsøke å få sønnen tilbake på rett spor, tok faren 15-åringen med seg på langtur på båt.

– Han forsøkte å stille opp. Han ville være der når jeg trengte ham, og jeg hadde også et ønske om å bli sjømann, sier Preben.

I 1994 flyttet Reidar og hans nye familie tilbake til Norge for godt. Rudy skulle begynne på skolen. Sauda var en fin plass å vokse opp for henne og datteren ektefellen hadde fra før.

– Jeg hadde ingen A4-pappa, sier datteren Rudy Sandanger om faren Reidar. Hun bor i dag i Bergen.

Om de ble værende i Sauda? Selvsagt ikke. Reidars liv var fullt av brå skifter, store drømmer og nye muligheter som bare måtte gripes.

Snart fikk stuerten anledning til å ta over kantinedriften på en av ferjerutene til HSD i Sunnhordland. Hele familien flyttet til Kvinnherad. Etter hvert overtok han kantinene på flere ferjeruter. Igjen var han selvstendig næringsdrivende med flere ansatte. Både hans nye ektefelle og sønnen jobbet med ham.

– Han jobbet mye og trodde at dette skulle bli en gullgruve, sier Preben.

Etterhvert røk ekteskapet. Reidar ble boende igjen i Kvinnherad da ektefellen tok med seg Rudy og etter hvert bosatte seg i Bergen.

Virksomheten på fergene varte noen år til, men i 2001 gikk heller ikke det lenger. Nye reisemønstre førte til at kioskene gikk i «minus hver eneste dag», skrev han flere år senere til ligningsmyndighetene.

Søsteren Anne Grete husker at konkursen gikk tungt inn på storebroren. Reidar gråt da han ringte henne.

Gjennom resten av hans omskiftelige liv var det én ting som ikke endret seg: Skattegjelden ble han aldri kvitt.

Nå spedde han på inntektene ved å seile som stuert på fisketrålere langs norskekysten. Det var likevel ikke nok til å holde ham unna forliksrådet. Kredittkortselskap og misfornøyde kreditorer brakte saker inn for rettsapparatet.

Huset ble solgt,

Reidar flyttet i leilighet.

Han sluttet plutselig å betale leie.

Og forsvant.

Huseieren meldte ham savnet.

Hvor Reidar var?

Forklaringen er enkel: Konkursen var dråpen for Reidar. Han hadde fått nok av de evinnelige pengeproblemene. Han ville fortsette å jobbe på norske fiskefartøy, men i friperiodene ville han bo i Spania.

Rudy, som var tidlig i tenårene på denne tiden, husker at faren må hatt det travelt da han forsvant.

– Han flyktet vel egentlig. Jeg var ganske liten den gang, så jeg hadde mobiltelefon registrert i hans navn. Jeg ble nedringt. Blant annet ble jeg kontaktet av både politiet og noen fra rettsvesenet som ville ha tak i ham, sier hun.

– Han hadde mange ideer, men var en dårlig forretningsmann. En gang sa han at han var i ferd med å bli millionær, og lurte på hva jeg ønsket meg. Jeg kunne få hva jeg ville, for han hadde investert masse penger i en last som skulle fra Afrika til Estland. Jeg vet ikke hva som skjedde, men han tapte penger igjen. Etter at han dro til Spania og sluttet å svare på sin egen telefon, begynte jeg å få telefoner fra noen skumle folk i Estland.

Både Rudy og søsteren Anne Grete bruker ordet naiv.

– Han levde på en drøm, sier søsteren.

Ifølge sønnen Preben drømte Reidar om å bygge opp en egen business i Spania.

– Han hadde fortsatt kontanter med seg. Det var midler fra fergeselskapet han sikkert skulle betalt skatt og moms for. Pappa var aldri kriminell, men han kunne nok være en luring. En luring som lett ble lurt.

Ingenting tyder på at Reidar kom i gang med noe i Spania. I stedet fortsatte han å arbeide for vestlandske trålrederier mens han bodde i Alicante.

Der hadde han også fått seg en ung kjæreste fra Den dominikanske republikk.

Den mangeårige sjømannen la aldri skjul på at han var glad i damer.

– Han spøkte med at han alltid var like nervøs når han kom til en havn der han hadde vært før. Han var redd for at det skulle stå noen på kaia og vinke til ham mens de ropte «hallo, pappa!», sier søsteren Anne Grete og ler.

Han delte historiene sine med Rudy.

– Mine venner var av og til helt sjokkerte over alt det rare han fortalte. Han tok oss av og til med på ferie, og så satte han i gang. Det var alltid kjekt, men jeg ble jo litt oppgitt, sier datteren.

Hun sier foreldrene hennes hadde et godt forhold til hverandre selv etter at de flyttet fra hverandre.

– Vi var jo vant til at pappa var mye borte på sjøen. Selv etter at de flyttet fra hverandre, overnattet han flere ganger hos oss. Vi var nære selv om vi ikke så hverandre så ofte. Men jeg har aldri hatt et slikt forhold til min far som mine venninner hadde til sine fedre. Jeg hadde ingen A4-pappa, men for meg var han normen, forteller Rudy.

Slik holdt Reidar det gående i noen år, med opphold i Spania når han ikke var på fiske. Kontakt med familie og venner i Norge holdt han gjennom telefon, mail og besøk hos familie og venner. Han tok også imot familien i Spania.

Hjemme var advokater, rettsvesen og ligningsmyndigheter fortsatt i gang med å rydde opp etter konkursen i fergekafeene. I oktober 2002 inngikk Reidar en avtale med bostyreren om at det hver måned skulle trekkes 4000 kroner fra lønnen hans hos trålrederiet.

«Det synes å vera skjellig grunn til mistanke om straffbare forhold», het det i sluttrapporten fra bostyrer. Men forholdene var såpass lite alvorlige at det ikke ville vært rimelig å legge ned påstand om konkurskarantene for Reidar. Forholdene ble heller aldri etterforsket av politiet.

Foto: Privat
Det spilte ingen rolle for sjømannen i eksil.
Han skulle aldri mer starte virksomhet i Norge likevel.
Han hadde nye planer.
Reidar ville enda lenger vekk.

Sommeren 2004 bestilte 57-åringen en reise til Brasil med operatøren Dream Travel, passende nok. Det nordøstlige Brasil skulle bli Reidars nye hjem i nesten ti år, avbrutt av arbeidsopphold på fiskebåter.

Om han derfor falt til ro?

Slett ikke.

– Jeg tror han likte følelsen av å være på farten. Han tenkte vel Brasil kunne være et fint sted. Det er billig der. Og pene damer, sier Rudy.

Hun besøkte Reidar i byen Fortaleza da hun var 17.

Reidar sammen med gravide «Paula» i Brasil. Foto: Privat

– Pappsen fortalte at han hadde blitt ranet mer enn én gang, både i Fortaleza og i Natal. En gang hadde han tatt ut penger og var på vei mot stranden. Så kom det selvfølgelig noen med en kniv. De tok pengene og mobiltelefonen hans. Men når de løp, hadde pappsen ropt at han gjerne ville ha sim-kortet til telefonen. Da stoppet de, tok ut sim-kortet og kastet det på bakken før de sprang videre.

Reidar tok et valg som skulle forandre livet. I storbyen Recife møtte han en nesten 30 år yngre hjelpepleier.

– Jeg var en tur på stranda. Der så jeg ham, en utlending. Jeg ba ham om en sigarett. Senere sa han at den sigaretten var den siste han noen gang ga til en kvinne. At han ga sigaretten til meg, var for evigheten, sier «Paula».

Ifølge Paula var Reidar da sammen med en annen brasiliansk kvinne. Paula ble med da Reidar dro hjem til den andre kvinnen for å gjøre det slutt og hente tingene sine. Deretter flyttet det nye paret til hennes hjemby São Lourenço da Mata, like i utkanten av Recife.

Der kjøpte Reidar en leilighet der han og Paula ble boende sammen med hennes seks år gamle datter. Også Paulas mor fikk bo i leiligheten.

Reidars plan var å slå seg til ro for godt. Han ville slutte å jobbe, skulle leve på sjømannspensjon og opparbeidede trygderettigheter fra Norge.

I 2005 møtte Reidar brasilianske «Paula» på stranden i Recife. Hun hadde datteren «Ana Lucila» fra før. I 2007 fikk «Paula» og Reidar datteren «Adele». Foto: Privat

Men privatøkonomien var en katastrofe.

I et håndskrevet brev til Sauda trygdekontor klaget Reidar på at han ikke hadde nok å leve for. Pengemangelen tvang ham tilbake på fiske et par år senere. Han begynte også å ta ut fra sjømannspensjonen sin.

Han kunne virkelig trenge pengene.

60-åringen fra Sauda skulle nemlig bli far igjen. I august 2007 fødte Paula datteren «Adele». I tillegg hadde han kjøpt ny leilighet til sin lille familie. Svigermor ble boende igjen i den gamle.

I Sauda strikket søstrene Bjørg-Nina og Anne Grete babytøy de sendte til Brasil.

– Vi fikk vite det tidlig, for han syntes det var så stas.

– Jeg tenkte at nå var han i et seriøst forhold, og hun virket veldig omtenksom, god og hyggelig, sier Rudy.

Rudy og en venninne besøkte faren, halvsøsteren og resten av hans nye familie i Brasil. Hun fikk et godt inntrykk av Paula og var glad på farens vegne.

De neste årene fortsatte Reidar å pendle mellom Brasil og Norge. Tross flere helseproblemer var han innstilt på å fortsette å jobbe i Norge mens han bodde i Brasil, der klimaet er fantastisk.

Men turistidyllen har en bakside. Fattigdom og stor sosial ulikhet preger både Recife og andre byer i det nordøstre Brasil. Området har noen av de høyeste drapsratene i verden. I tillegg kommer korrupsjon, væpnede ran og kidnappinger.

Camaragibe, en by med drøyt 150.000 innbyggere, regnes som en av de fattigste i området. Det var her Reidar kjøpte en 80 kvadratmeter stor leilighet med tre soverom og stue.

– Han var en veldig godt likt person. Hvis du spør folk her hva de synes om ham, ville alle svart at de likte ham, sier Paula.

Hun og døtrene bor fortsatt i leiligheten inne på det inngjerdede området i bydelen Santa Monica. Porten inn til boligkomplekset er alltid bemannet av en vakt.

Familien i Norge legger ikke skjul på at de kunne være redde når godtroende Reidar var ute i verden.

– Det har alltid vært mitt mareritt at han skulle dø i et eller annet land, og så måtte vi reise for å hente ham hjem, sier Rudy. Hun husker at Reidar og Paula ikke ville at gjestene fra Norge skulle gå ut alene.

Reidar selv fortalte flere familiemedlemmer at han hadde kjøpt seg sikkerhet ved å spandere en ny tv på favorittbaren sin.

Selv om baren i dag er omgjort til et øl- og brusutsalg, henger fortsatt tv-apparatet på veggen.

– Reidar var en fantastisk person. Alle som pleide å gå på Popy Bar, kjente og likte ham. Det hendte ofte at han spanderte på folk her, forteller Jose Cesario Raimundo.

  1. – Reidar var en fantastisk person, forteller Jose Cesario Raimundo. Han drev Reidars favorittsted Popy Bar. Foto: André Liohn

  2. Tv-en Reidar kjøpte til Popy bar henger fortsatt på veggen inne i lokalet. Foto: André Liohn

Den tidligere bareieren forteller at han ved flere anledninger sørget for at noen fulgte Reidar hjem baren.

I Brasil visste ingen at Reidar slet økonomisk tungt. Med god jobb på sjøen og sjømannspensjon på 400.000 kroner i året frem til han skulle fylle 67, kom det inn mye penger. Men han hadde fortsatt gjeld. Han skrev til ligningsmyndighetene, uten å nå frem. Inkassosaker og pengekrav var heller ikke løst. Det ble flere ganger tatt utlegg i Reidars lønn fra rederiet.

Ifølge søstrene fortalte ikke Reidar om problemene, men ga uttrykk for at alt gikk på skinner. De kunne likevel se at han satt mye og grublet.

Noe visste de om Reidars økonomiske situasjon. Broren Leif Kåre måtte en gang hente ham i Oslo fordi han ikke hadde penger. Reidar ga selv drypp om ståa. Ikke minst var han bekymret for hvordan pensjonisttilværelsen ville bli når inntektene forsvant og sjømannspensjonen allerede var tatt ut.

Da moren døde i 2011, samlet familien seg i kirken i Sauda for å ta avskjed. Reidar kom fra Brasil for å ta farvel.

Rudy, som var gravid med sitt første barn, fortalte faren at datteren ville bli oppkalt etter farmor.

– Da var han så glad. Han ba om å få bære henne til dåpen.

Reidar ble stolt da han fikk vite at Rudys datter skulle oppkalles etter hans mor, og ville selv bære Belle under dåpen i januar 2013. Til venstre Belles far, Marius Larsen. Dette er et av de siste bildene familien i Norge har av Reidar. Foto: Privat

Reidar og Rudys mor var ennå ikke formelt skilt, men nå ble det bestemt at papirene måtte underskrives. Reidar hadde fortalt Rudy at han hadde planer om å gifte seg med Paula i Brasil. Datteren hadde flere ganger minnet ham på at det ikke gikk an å inngå et nytt ekteskap før han var skilt.

Reidar reiste rett fra Norge til Brasil. Han tok Paula og døtrene med til et flott hotell i Natal. Selv om gjeldsproblemene i Norge ikke var avklart, hadde året i forveien vært hans beste økonomisk noensinne, med inntekter og pensjon på over 900.000 kroner. Nå hadde han underskrevet skilsmissepapirene og kunne gifte seg med Paula.

Det skjedde aldri.

Sommeren 2012 kom Reidar til Sauda for siste gang.


Sommeren 2012 var det 50 år siden Reidar (innringet) ble konfirmert i Sauda kirke. Reidar kom hjem for å markere gullkonfirmasjonen. Barndomsvennene husker at han var strålende opplagt. Det skulle bli siste gang han var i barndommens rike. Foto: Jan Nordtveit

Alle historiene var ennå ikke fortalt, på ingen måte. Familie og venner i Norge fikk ikke vite at Reidars liv igjen var i ferd med å ta en ny vending. At forholdet til Paula var over.

Hun hadde tatt ham på fersken med en annen dame. Selv hadde hun funnet seg ny kjæreste.

Selv om Reidar fortsatte å bo i leiligheten sammen med Paula og døtrene gjennom jule- og nyttårsfeiringen, og deltok på fester og sammenkomster med Paulas familie, var de ikke lenger et par. Det var ikke bare jentene som fortsatt bandt dem sammen. På denne tiden hadde Reidar investert penger i nok en leilighet i samme boligkompleks. Her bodde Paulas mor og nylig fraskilte bror.

Til kolleger på fiskebåten «Nordstar» fortalte Reidar senere at Paula hadde villet kaste ham ut etter damehistorien. Han svarte at han i så fall ville kaste ut moren og broren, og selv bo i den andre leiligheten. Det fikk henne til å ombestemme seg.

Under dåpen i Bergen var ikke Reidar seg selv. Etter gudstjenesten gikk han og la seg uten å delta i sammenkomsten etterpå. Sjømannen hadde bestemt seg for å kaste loss igjen. I fremtiden var det ikke Brasil som skulle være hans faste havn, men Kapp Verde, en øystat langt vest utenfor Afrika.

Ifølge Reidars pass landet han i Kapp Verde mandag 21. januar 2013, dagen etter at han hadde båret barnebarnet frem til døpefonten. Før han dro fra Norge, hadde han sørget for å overføre 40.000 kroner til Paula for å hjelpe henne og de to jentene.

Reidar tok inn på Hotel America i Kapp Verdes hovedstad Praia.

Det siste året før han forsvant, tilbrakte Reidar de fleste av sine friperioder på Kapp Verde, og da særlig i Praia, hovedstaden i den afrikanske øystaten. FOTO: WIKIMEDIA Foto: Wikimedia

Han brukte ikke lang tid på å skaffe seg nye bekjentskaper. På en restaurant møtte han en mann alle kalte «Tony». Gjennom ham fikk nordmannen leid et stort strandhus – og fikk dessuten flere nye venner.

En av dem var Celine – en ung dame som forteller at hun innledet et forhold til nordmannen.

Ikke alle var like glade for det.

«Idiota».

Det var eneste ordet i meldingen Celine fikk på Messenger. Den kom fra en fremmed, brasiliansk kvinne. På en eller annen måte hadde Paula fått vite at Reidar allerede hadde truffet en ny dame på Kapp Verde.

– Hun i Brasil var veldig aggressiv mot meg. Hun ringte meg også. Da jeg fortalte Reidar om dette, ba han meg bare ta det med ro, for han hadde ikke lenger noe med henne å gjøre, forteller Celine.

Reidar var på fiske da dette skjedde. Så snart han var ferdig, reiste han tilbake til Kapp Verde. Men han ble ikke lenge. Passet viser at han dro til Brasil i midten av mai, for så å returnere til Kapp Verde to uker senere.

Der hadde han åpenbart nye planer, selv om det raskt tok slutt med Celine. Reidar flyttet inn i en mindre leilighet i hovedstaden, men i løpet av knapt tre sommer- og høstmåneder tok han ut 285.000 kroner fra kontoen sin i Sparebanken Vest. Han registrerte seg også i skattebetaler-registeret til Generaldirektoratet for bidrag og avgifter på Kapp Verde.

– På den siste turen vi hadde sammen i august 2013, fortalte han at han skulle pensjonere seg fra fisket. I stedet ville han starte en slags bed and breakfast på Kapp Verde. Han hadde visst vært rundt og kikket, sier en av Reidars beste venner fra tiden på tråleren «Nordstar», skipper Hans Giske.

Reidar Edvin Sandanger var sjømann gjennom nesten hele livet. De siste årene før han forsvant, arbeidet han som stuert for sunnmørsrederiet Nordnes. FOTO: PRIVAT Foto: Privat

Jan Audun Wiik, som også er skipper for samme rederi og venn av Reidar, forteller det samme. Også sønnen Preben hørte faren snakke om dette.

Reidar hadde fortsatt et halvt år igjen til han nådde pensjonsalderen da han var ferdig med trålertoktet i august. Likevel sa han opp. Det finnes ingen spor av at han noen gang etablerte forretningsvirksomhet på Kapp Verde.

Strengt tatt hadde han ikke råd heller. Hjemme i Norge hadde ligningsmyndighetene for alvor begynt å stramme skruen for å få ham til å gjøre opp gammel skattegjeld. Skatteetaten skrev til ham at han skyldte 904.468 kroner. Gjelden ville bli gjenstand for inndriving om han ikke betalte.

Kanskje var det de økonomiske bekymringene som førte til at Reidar begynte å tvile på valgene han hadde tatt. Selv om han hadde fått en ny venninne på Kapp Verde, Elsa, ytret han i flere sammenhenger de neste månedene at han ville hjem til Sauda. Han angret også på at han hadde sagt opp hos rederiet på Sunnmøre.

«Jeg sitter og treger på min oppsigelse som skjedde litt i farten», skrev han til en tidligere kollega. Han forteller at han etter 52 år på sjøen fortsatt «er så frisk og arbeidsdyktig» at han håper hun kan skaffe ham en stuertstilling igjen.

Først ville han reise til Brasil for å besøke datteren Adele, stedatteren og eksen Paula. Han forlot Kapp Verde 22. oktober 2013. Til kameraten «Tony» i Praia fortalte han at han skulle reise til Brasil for å selge en av de to leilighetene han eier i Camaragibe. Den eks-svigermoren bodde i.

Skipper Hans Giske mener han fikk samme opplysninger som «Tony».

– Han var veldig glad i datteren i Brasil og pratet mye om henne. Det er jo mange år siden, men jeg mener han skulle selge den minste leiligheten. For familien måtte jo ha et sted å bo.

Sommeren 2014 skulle det være fotball-VM i Brasil, og minst én av kampene skulle spilles på en bane bare ti minutters kjøring fra leilighetene Reidar hadde kjøpt i Camaragibe. Både Rudy og Prebens mor Oddrun forteller at Reidar håpet fotball-VM skulle øke prisene på boligene.

Men Elsa, Reidars nye venninne på Kapp Verde, har en tilleggsforklaring på hvorfor han måtte til Brasil: Paula i Brasil drev og ringte etter ham. Konstant.

– Han sa at det var slutt mellom dem, men denne kvinnen i Brasil ville ha ham til å komme tilbake fordi hun sa at datteren hans var syk. Hun satte ham under et veldig press. Hver dag ringte hun. Jeg er ikke så sikker på om datteren virkelig var syk.

Bevegelser på Reidars konto viser at han frem mot jul i stor grad oppholdt seg i Recife-området. Både eksen Paula og hans norske familiemedlemmer sier han bodde i leiligheten i Camaragibe sammen med henne og døtrene i disse to månedene.

I november og desember 2013 er det tydelig at omfanget av det økonomiske uføret går opp for Reidar. De siste årene har han tjent godt, men han har ikke betalt ned mye gjeld. Om noen få måneder ville hele sjømannspensjonen være utbetalt.

For Reidar var det på tide med en ny plan. Han ville tilbake til Sauda. Der håpet han å forlenge yrkeskarrieren. Flere ganger var han i kontakt med sin venninne i rederiet i håp om å få hyre.

Samtidig skrev Reidar til Prebens mor Oddrunn: «Jeg har meldt meg på reservetur/ekstraturer, og håper på det etter februar, da sjømannspensjonen min går vekk.»

Niesen til Reidar Sandanger, Kristina Berge Nygård.

Også søsteren Bjørg-Nina fikk beskjed om at han ville hjem til Sauda. Søsteren sa han kunne bo hos henne, men Reidar ville tilbake til Norge for godt.

Dagen etter skrev Reidar en melding til niesen Kristina. Hun og ektemannen hadde overtatt huset til Reidars mor.

«Du skjønner det at jeg lurer på å flytte til Sauda i januar, her er det umulig å bo når man eldes, dårlige sykehussystem og lignende, veldig usikkert alt, jeg flytter alene og lurer kor jeg kan bo, koss ligger det an på huset på byn?»

Reidar tilbød seg å pusse opp loftsetasjen mot at han kunne bo der.

Kristina svarte at det skulle de få til.

Så skreiv Reidar til skattemyndighetene. For hånd, under brevet, føyde han til: «Jeg ber på mine kner at dette avdraget varer til mai 2014 da alt løsner med en avtale som vi kan leve med.»

I brevet bekreftet han at han skulle selge leiligheten der eks-svigermoren bodde. Hun selv skulle kjøpe leiligheten.

Han skulle bare feire jul og nyttår først, i Brasil.

Men hvor var han egentlig i høytiden?

Spørsmålet er ikke lett å besvare.

Bilder som ble postet på Facebook-kontoen til Paulas brasilianske slektninger, viser at Paula var sammen med begge døtrene og sin nye kjæreste både lille julaften og nyttårsaften. Reidar finnes ikke på noen av fotografiene.

Hjemme i Norge reagerte Rudy, Reidars datter, på at Paula, som alltid hadde hatt masse bilder av faren på Facebook, hadde slettet alle bildene av ham.

Julaften la Paula ut et bilde av seg selv og døtrene. Hun tagget flere av Reidars norske slektninger i bildet – og ønsket alle god jul.

– Hvis han hadde vært der rundt jul, så hadde han jo vært med på noen av bildene, mener Rudy.

Reidar ga heller ikke opplysninger som gir svar da han ønsket god jul til barn og søsken hjemme i Norge. Rudy fikk en kort hilsen om at han var i Brasil, og at alt var godt med ham. Men sønnen Preben fikk et inntrykk av at faren ikke hadde det så bra som han ga uttrykk for.

– Jeg opplevde vel at han var i en annen situasjon enn den jeg fikk servert.

Søsteren Bjørg-Nina fikk også vite at han ville hjem til Sauda for godt, men heller ikke hun fikk høre hvor prekær den økonomiske situasjonen var.

Det gjorde han imidlertid klart overfor banken. Han tryglet om å få en nødoverførsel.

Dagen før nyttårsaften 2013 skrev han til sin kundekontakt: «sitter blakk i 20 dager med to mindreårige barn og venter på nyttårsaften.»

Tre dager senere, da året var blitt 2014, takket han for nødhjelpen på 3000 dollar.

Så ble det stille.

Nesten helt stille.

Reidar Edvin Sandanger fra Sauda er fortsatt oppført i Interpols oversikt over savnede personer. Foto: Interpol

Hva er et menneskeliv?

Er det alt som hender oss mens vi vandrer rundt på denne kloden? Alle tilfeldighetene og valgene? Eller også hvordan vi blir husket av dem vi var glad i, av dem som var glade i oss?

På en gravstein i Sauda står navnet til Reidar Edvin Sandanger. Et uvanlig fargerikt liv, fullt av opp- og nedturer, drømmer og nederlag, ligger mellom tallene 1947 og 2014.

Under gravsteining ligger ikke levningene hans.

Dette er historien om faren som aldri kom hjem.

Ikke til Rudy i Bergen.

Ikke til Preben i Stavanger.

– De har fått en gravstein med navnet hans på inne i Sauda som jeg ikke bryr meg så mye om. For jeg vet jo at han ikke ligger der. Egentlig er det litt vanskelig for meg å forestille meg at han er død. Han er jo fortsatt bare ute på eventyr … Men jeg vet at han er borte.

– Det hadde vært enormt bra å få et svar på om det er noen som har vært stygge med faren min.

Både familie og politiets etterforskere frykter at Reidar Sandanger ble drept.

Så hvorfor gjorde ikke politiet i to land mer for å finne svar?

Hele historien kan du høre i podkasten «Savnet - Mannen med den tomme graven».

Finn podkasten i BT-appen eller på vår spesialside.

Kilder: Samtaler med familie, venner og bekjente i Norge, Brasil, Kapp Verde og USA. Dokumenter og brev fra Reidars eget arkiv, som Aftenbladet fant i Brasil. I tillegg til offentlige dokumenter fra blant annet politiet, rettsvesenet, ligningsmyndighetene, helsevesenet og Brønnøysundregisteret, samt offentlige dokumenter fra Brasil og Kapp Verde. Innlegg og chatter fra flere personers profiler på Facebook, inkludert Reidars egne profiler.

Navnene på familiemedlemmene i Brasil er pseudonymer. Aftenbladet har vært i kontakt, men har valgt å anonymisere dem fordi flere mener noen av dem vet mer om hva som skjedde med Reidars forsvinning enn det de har fortalt. Både norsk og brasiliansk politi kjenner deres egentlige identitet.

Publisert

Mer fra BT magasinet

  1. BT MAGASINET

    Da koronasyke lå for døden, ble pårørende sluppet inn bakdøren

  2. BT MAGASINET

    «Nå ringer vi bestemor, hun som bor inne i ipadden, vet du»

  3. BT MAGASINET

    – Kanskje de sier noen pene ord om oss i morgen

  4. BT MAGASINET

    Smitte truer villrein på Hardangervidda – nå må tusenvis av dyr skytes

  5. BT MAGASINET

    Den store elsparke­sykkel­testen: Én klar vinner

  6. BT MAGASINET

    – Vi klarer nesten ikke å vente til vi er sammen igjen

Mest lest

  1. Slik så det ut i Nygårdsparken i morges

  2. Debatt: – Vil kommunen virkelig legge en motorvei over et drikkevann?

  3. Siste nytt om korona

  4. Følg trafikken i vårt direktestudio

  1. Webview
  2. Sauda
  3. Brasil