Nyttårskvelden vi aldri glemmer

En nyttårsaften sitter ekstra godt spikret i minnet mitt: Det året vi kom til finalerunden i Årets nyttårsbarn.

NYTTÅRSBARNET: Kom til verden akkompagnert av fyrverkeri fra hele Bergensdalen.
Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over fire år gammel

Vi hadde termin en av dagene ved årsskiftet 2003/2004, så nyttårskvelden planla den høygravide og jeg å markere på særdeles rolig vis. En kort handletur på formiddagen, litt pinnekjøtt til utvanning. Kålrabi ble skrelt og skåret i terninger, en miniatyrflaske med sprudlevann ble lagt på kjøl.

Og så stønnet plutselig min kone: Jeg tror vannet gikk.

Alle fedre vet at de fire ordene er starten på de mest følelsesladde og hektiske timene i livet ditt. Du må hente den ferdigpakkede bagen, du må ringe sykehuset, du må tørke fostervann, du må geleide partneren ut i bilen, du må kjøre så fort - og skånsomt - du klarer, du må trøste og bære. Og du må stålsette deg for det som kommer.

Jeg har vært med på noen fødsler, for å si det sånn. På fødestuen er mannen redusert til et nervevrak av en statist som bare duger til trøst og stryking. Nå fikk jeg noe annet å tenke på. Ville vår datter bli nyttårsbarnet? Skullle det bli vår prinsesse som havnet på nettavisene første nyttårsdag?

NYTTÅRSAFTEN HER: På fødestuen er mannen redusert til et nervevrak av en statist som bare duger til trøst og stryking. Nå fikk jeg noe annet å tenke på. Ville vår datter bli nyttårsbarnet? Skullle det bli vår prinsesse som havnet på nettavisene første nyttårsdag?

Vi ankom Kvinneklinikken omtrent da jeg hadde planlagt å sette pinnekjøttet på kok. Alt var OK med min kone, det så ut som fødselen kunne være i gang, og vi fikk tildelt en fødestue med nydelig utsikt over Bergensdalen.

Så: ventetid. Ettermiddagsmørket falt på, de første rakettene ble fyrt av. Stadige undersøkelser mens vi hørte gauling fra naborommene hver gang døren gikk opp.

Etter noen timer: Komplikasjoner, det gikk ikke så fort. Sitter hun fast? Er det noe galt?

Noen bestemte at det skulle bli tatt røntgen. «Bare for sikkerhets skyld», sa legen.

Min høygravide, nesten fødende kone ble løftet opp på en båre like smal som et par slalåmski. Inn i ambulanse. Kjøre noen hundre meter, bakse henne ut, inn på røntgensalen, ventetid, ut igjen i ambulansen, tilbake til fødestuen. For et kav!

På vei fra fødestuen til ambulansen og tilbake igjen hørte jeg kraftig stønning, nærmest gauling, fra et par av de andre rommene. Vi var flere i samme båt, det var flere verdensborgere på vei.

Fosteret vårt lå ikke den veien det skulle. Da vi kom tilbake igjen på fødestuen, ble nødknappen trykket inn. Den vi hadde fått høre ble brukt bare i - vel - nødsituasjoner.

Les også

Les også: Opp som en hjort

Svingdørene gikk opp, seks-sju grønnkledde stormet inn, som i en legeserie på TV 3 med den nervøse far som ufrivillig statist. Fra nabostuene hørte jeg mer gauling. Det var begynt å bli seint, årsskiftet nærmet seg styggfort. Ingen sa det høyt, men kampen om å få nyttårsbarnet 2004 var inne i sin avgjørende fase. Vi var bare et par-tre finalister igjen.

Mens min kone ble rullet inn på operasjonsstuen, ble jeg geleidet inn på en tom TV-stue. Enda mer ventetid, jeg skjønte at seieren ikke ble vår. Prinsessen ble forløst med keisersnitt en liten time før midnatt.

Hun ble ett av de siste barna som var født på KK i 2003, ikke verst det heller. Og da hun kom til verden, var det akkompagnert av fyrverkeri, bomber og stjerneskudd fra hele Bergensdalen. Det overdøvet gaulingen og stønningen fra de som fortsatt var i gang inne på fødestuene.

Nyttårsbarntittelen gikk til noen andre. Men når sant skal sies, tror jeg det er gøyere å ha bursdag på nyttårsaften enn dagen derpå. Bursdagsbesøket hennes, nyttårslunsjen der vi samler hele slekten, er blitt den fineste tradisjonen vi har i familien vår.

Publisert