Et snev av normalitet

Aldri hadde jeg trodd jeg skulle begeistres av håndballagets sokkedugnad.

Foto: Jan M. Lillebø

  • Ingvild Rugland
Publisert Publisert

Det er enkelte ting i livet man gjør av ren og skjær plikt, på en slags autopilot. Dugnad for diverse idrettslag har en tendens til å havne i denne kategorien, enten det er salg av lodd, rabattkuponger, doruller – eller sokker. Det går til en god sak, alle må gjennom det, kom an, kjør dugnad.

I høst er det annerledes.

Les også

Koronafast i Bergen

Etter en sommer helt uten cuper og idrettsarrangementer, en semesterstart uten foreldremøter og unger som lengtet vilt etter å bryne seg mot motstandere i ekte håndballkamper, er høstens dugnad av det uventede positive slaget.

Ikke fordi jeg er så vanvittig glad i å selge sokker til alle vi kjenner, men rett og slett fordi det er et signal om at vi er på vei inn i normalitet igjen. Nå selger vi sokker, kanskje det neste er at vi kjører flaskepantdugnad, i håp om at det skal bidra til å finansiere en reise til en cup på andre siden av fjellet en gang neste år – dersom vi er heldige.

Jeg har tilbrakt det som føles som halve ungdomstiden i svømmehaller, på treningsleirer i feriene, sovende på knallhardt underlag (ingen hadde oppblåsbare madrasser på 80-tallet). Jeg husker rotet på sovesalen, snorkingen til treneren om natten, savnet etter mor og far på den første treningsleiren i utlandet, jeg husker de irriterende, men utrolig varme, foreldrene som alltid reiste med – de som smurte skiver til oss hvert eneste måltid.

Jeg husker gledene over gode prestasjoner og skuffelsene over de dårlige. Nye bekjentskaper, en gryende forelskelse, det gode samholdet vi fikk på reisene vi hadde.

Les også

Ni ting jeg har lært av koronakrisen

Ingen av våre ungdommer fikk dette i år. Kanskje får de det ikke neste år heller. Men vi håper. Håper at dette hersens viruset skal knekke både rygg og nakke og bare gå vekk. Gå vekk, sånn at ungene våre kan få den ungdomstiden de fortjener. Og at de kan glede seg til noe som faktisk blir gjennomført og ikke avlyst – gang på gang.

Da håndballsesongen endelig ble blåst i gang forrige uke, var det som 17. mai og julaften på én gang, ikke bare for spillerne. Å ta del i ungenes oppturer og nedturer på idrettsbanen er noe av det mest givende for mange foreldre.

Kan vi denne høsten tilbringe deler av både solfylte og regntunge dager i ymse idrettshaller, da er det en bra høst.

Derfor skal vi selge sokker og lodd, vi skal pante flasker og bake kaker, hvis det blir lov å servere under kamper igjen. Og noen av oss skal også glede oss til å være de irriterende foreldrene som følger med på cupene, sover på harde gulv og smører skiver til alle som trenger det.

Publisert
  1. Dugnad
Takk for at du leser BTIkke gå glipp av alle nyheter fra Vestlandets største avis.
Bli abonnent

Les mer om dette temaet

  1. Kronisk midtlivskrise

Mer fra BT magasinet

  1. BT MAGASINET

    – Jeg var helt sikker på at hun ville ha meg, så jeg var ikke så nervøs

  2. BT MAGASINET

    På jakt etter et nytt lunsjsted? BTs matanmelder har testet denne nykommeren.

  3. BT MAGASINET

    Barndomsvennen startet væpnet gruppe. – Jeg ble forskrekket.

  4. BT MAGASINET

    Kjartan løy om at han måtte jobbe overtid. Hjemme ventet Sally skuffet. Så skjønte hun det.

  5. BT MAGASINET

    Roy Helges sønn har panikkangst. – Jeg kan tenke: Herregud, Liam, nå må du skjerpe deg.

  6. BT MAGASINET

    – Ein må vera litt fornuftig og ikkje berre tenkja på at ein skal vera fin

BT anbefaler

– Skjerp dere, er beskjeden fra kommunen. Slik blir tiltakene.

Det siste døgnet er 57 personer blitt smittet av korona i Bergen. – Jeg er bekymret for den videre utviklingen, sier…

LES SAKEN