Embla12092.jpg
BT Magasinet

Tåspisskompetanse

Når Embla Skogedal Bergerud får blackout etter å ha vært på scenen, har hun trolig danset bra.

— Where's the energy - hvor er energien? Jeg vet at dere nettopp har lært dette, men ... vis meg litt energi!

Garrett Smith, koreografen, pusher gjengen på gulvet i Operaens prøvesal D, og lar dem repetere om og om igjen bevegelsene han vil se. Stykket de danser har han laget selv, og det krever definitivt sin kvinne. Men denne elitegruppen av unge, klassiske dansere vet godt at de må levere.

De har tross alt trukket gulloddet - en hardt tilkjempet plass i Nasjonalballettens nyskapning - ungdomskompaniet.

Embla Skogedal Bergerud kom inn blant de aller sist utvalgte. Det var i august i fjor, og de andre i kompaniet hadde allerede begynt. Én eneste plass sto ledig, og bergensjenten fikk rede på muligheten i siste liten. En audition i grevens time, og plassen var hennes.

-  Jeg ble veldig, veldig glad da jeg fikk den! Jeg tror ikke jeg klarte å skjønne det helt. Å få lov til å komme hjem var deilig etter to år i Frankrike, forteller hun oss senere på dagen, når de såre føttene er frigjort fra tåspisskoene og en dusj har skylt bort svetten fra en hard arbeidsdag på gulvet.

- For jeg hadde ikke forventninger om at jeg skulle komme med, sier hun videre.

Slik kan det gå når din mor tar deg med til Bergen Dansesenter og du er fire år. «Danselek» kalte de kurset. Leken skulle vise seg å lede rett inn i den blodseriøse, klassiske balletten for den langbente fra Persenbakken.

Bildevisning

       VANLIG DAG: - For oss er dette en vanlig dag på jobben. Embla med Marin Jalut-Motte og Bart Engelen (bak).
VANLIG DAG: - For oss er dette en vanlig dag på jobben. Embla med Marin Jalut-Motte og Bart Engelen (bak).

Mens vi bivåner henne i himmelhøye sprang, millimeterpresise posisjoner og silkemyk eleganse i denne lyse, luftige prøvesalen på Operaen, kan vi bare tenke oss hvordan det må ha vært. Som 15-åring flyttet hun alene til Oslo for å gå på Balletthøyskolen, der hun til egen forbløffelse kom inn. I Bergen satt familien like forbløffet, men også betuttet og sjokkert, tilbake.Bo alene på hybel på Uranienborg, ikke kjenne noen. Et krevende sceneskifte for en jente som ikke er den som roper høyest, og etter sigende ikke har de spisseste albuene. Hun er heller lavmælt. Når hun kommuniserer med koreo-grafen under prøven, er det med myk, ikke-insisterende stemme. En av lærerne hennes fra Balletthøgskolen karakteriserer henne imidlertid slik: «Hun har noe utrolig yndig over seg, men samtidig har hun utrolig trøkk. Hun var en meget dyktig student og danser.»

12.50, lunsj. Embla drar på seg tykke duntøfler, slike som alle ballettdanserne går rundt med på huset når de ikke danser. Hardt prøvede danseføtter må holdes varme.

Lunsjrettene bugner i kantinen, men i dag har hun satset på restemat i plastboks hjemmefra. Laksegryte fra gårsdagens middag. Hun lager seg daglig middag hjemme i jentekollektivet i den gamle villaen på St. Hanshaugen.

- Man må spise; og spise nok. Man blir jo sulten, sier hun, og forteller mellom laksemunnfuller om hvor glad hun er for engasjementet i Ung-kompaniet ved Nasjonalballetten. Det betyr et helt år uten stress og bekymring for ikke å få jobb, slik de første 12 månedene var etter Balletthøyskolen. Audition på audition — avslag på avslag. Mens venninnen Klara fra skolen fikk aspirantjobb ved Nasjonalballetten, måtte hun bruke alle krefter og kreativitet på å skape seg prosjekter selv.

Bildevisning

       VASK OG BØY: Vindusvaskerne på Operaen får ballettinstruksjon på kjøpet. Embla til høyre, Klara Mårtenson til venstre.
VASK OG BØY: Vindusvaskerne på Operaen får ballettinstruksjon på kjøpet. Embla til høyre, Klara Mårtenson til venstre.
Jan M. Lilleb¿

Helt til muligheten i Frankrike dukket opp. Hjemmekjære Embla skulle enda videre ut i verden. Nok en audition ga nemlig engasjement i Cannes Jeune Ballet ved École supérieure de danse de Cannes Rosella Hightower. Glad, lettet og spent dro hun av gårde til Sør-Frankrike, uten å kunne språket.- Alt gikk på fransk der. Men jeg lærte mye, oppsummerer hun.

Nå snakker hun fransk. I Cannes erfarte hun definitivt også at solen skinner litt mer i Sør-Frankrike enn i Oslo. Om det var aldri så godt å komme hjem til Norge, så er det franske klimaet et savn. Et annet savn er Bergen. Ikke minst Byfjellene, som hun trasket mye i da hun fortsatt bodde i byen. Oslo-marka er ikke det samme.

— Jeg er bortskjemt av Bergen. Det er så lett hjemme - der kjenner jeg løypene og vet hvor lang tid de tar. Her i Oslo har jeg ikke tatt meg tid til å finne ut det. Og her er vinteren litt for lang. Jeg står på ski, men jeg må innrømme at jeg synes det er skummelt å stå slalåm. Jeg liker ikke ekstremsport - jeg driver ikke med fallskjermhopping, for å si det sånn. Men en skitur kan jeg vel klare.

Etter lunsj følger nok en økt med koreograf Garrett, og på denne prøven kan Embla ta det litt mer med ro. Her er hun en av reservene i stykket, og selv om hun må følge godt med fra sidelinjen, trenger hun ikke legge inn full innsats i denne koreografien. Alle oppsetningene må ha reservedansere, som kan hoppe inn hvis noen blir syke eller skadet.

Det skjer imidlertid sjelden.

Bildevisning

       KORREKSJON: Å få kjeft av koreografen er en del av pakken. En danser må finne seg i å bli korrigert, mener Embla.
KORREKSJON: Å få kjeft av koreografen er en del av pakken. En danser må finne seg i å bli korrigert, mener Embla.

Dagen er langt fra over, og nå gjenstår prøver med selveste sjefen — bulgarske Kaloyan Boyadjiev, lederen for Nasjonalballetten Ung. Han er selv solist i Nasjonalballetten, og her har han danset både Romeo og Mercutio i «Romeo og Julie», prinsen i Scarletts «Ildfuglen», prinsen i «Nøtteknekkeren», og også Ariel i «Stormen» og tittelrollen i «Vårofferet».Boyadjiev vet hva han vil ha, og han ser alt .

Det skal danses parvis, og først ut er Embla og Klara Mårtensson - ja, nettopp Klara, venninnen fra Balletthøyskolen - hun er også med i Ung-kompaniet. De to får kjørt seg.

- Embla - ta ut frustrasjonen din heeelt! Embla - du må gjøre det fortere - virkelig fort! forlanger Boyadjiev, som ustanselig spretter ut på gulvet for å vise hvordan han mener de skal utføre bevegelsene til den atonale musikken i sjanger støy. Dette er moderne ballett, og Boyadjiev vil ha de abrupte bevegelsene enda mer nådeløst kontante.

- Dere må vente på musikken! Dere må være mye mer eksakte! Ting er knyttet til plingene og plongene! Lytt til musikken! Ok, vi gjør det igjen!

Og de to venninnene gjør det igjen. Og igjen. Embla får mest pes av Boyadjiev.

- Embla, du må gjøre det fortere! Du gjør det vakkert, men det er ikke sterkt nok!

Og om noen lurte - ballettdansere blir også andpustne. Og de får vondt. Klara biter tennene sammen og prøver om og om igjen å holde masken under en ekstra smertefull stilling, der hun løftes og skal holde en heller naturstridig posisjon. Klara foreslår at hun kan spenne mer muskler for å fikse det.

Smerte er en del av ballett, skal Embla fortelle oss senere, hjemme i kollektivet, gumlende på en banan. Enda senere skal hun spise taco hos Klara, så i dag slipper hun å lage middag.

Bildevisning

       SÅRE FØTTER: - Jeg kan kjenne det etter en dag på tåspissene. Man må tåle å ha litt vondt, sier Embla.
SÅRE FØTTER: - Jeg kan kjenne det etter en dag på tåspissene. Man må tåle å ha litt vondt, sier Embla.

-  Tærne må tåle litt. Vi må utholde å ha det litt vondt av og til. Men det er ikke det jeg tenker på — at dans er vondt, sier hun.Danserne må også tåle å bli herjet med av koreografer, som hun ble i dag.

-  Noen dager takler jeg det bedre enn andre. Jeg pleier ikke å bli lei meg. Jeg må takle å bli rettet og kjeftet på. Men noen ganger blir jeg veldig frustrert når det er noe jeg ikke får til. Jeg vet hva koreografen vil ha, men når jeg ikke klarer det blir jeg litt sånn ... åhhh! Men målet er jo at det skal bli så bra som mulig. Det er jo det man jobber mot.

Her, i sofaen på St. Hanshaugen, kan hun fortelle om hvordan det var å flytte på hybel i Oslo den gangen.

- Det var et lite sjokk på mange måter. Da begynte jeg å forstå alt det usynlige arbeidet som noen gjør - lage middager, klesvask ... Jeg måtte lære alt dette tidlig. Det var også et sjokk fysisk å danse så mye. Jeg hadde jo bare danset på kveldstid som hobby.

Et slags sjokk var det også å komme til Frankrike; til Cannes Jeune Ballet.

- Det var veldig mye nytt. Folk snakker til deg på et språk du ikke kan. Du blir liksom litt dum, for du skjønner ikke hva som foregår. Det var tøft, men det var verdt det. Det er en klisjé, men jeg ble sterkere av det. Jeg er blitt en bedre danser enn jeg var for tre år siden, og jeg vet at jeg kan klare meg selv.

-  Kan du beskrive følelsen når du er på scenen?

-  Det er veldig gøy når du blir glad etterpå. Uansett er det ofte man føler at ting ikke funker. Det er alltid ting som kan gå litt feil. Man føler seg ikke alltid like «yesss!» hver gang. Men det er jo bra hele tiden å ville bli bedre.

Likevel, magi oppstår.

Bildevisning

       RESISJON: Alt må sitte. Embla med Bart Engelen og Marin Jalut-Motte.
RESISJON: Alt må sitte. Embla med Bart Engelen og Marin Jalut-Motte.
Jan M. Lilleb¿

- Noen ganger er det spesielt å være på scenen. Man er i en egen, liten rar verden, selv om man er fullstendig klar over at det sitter folk og ser på, og at man skal gi dem en god opplevelse. Men man ser jo ingen. Noen ganger husker jeg ikke noe etter å ha gått av scenen — det er bare helt svart. Det skjedde også da jeg var på audition på Balletthøgskolen. Jeg hadde vært helt vekke.- Hvorfor skjer det?

- Jeg aner ikke hvorfor.

Ung-kompaniet bidrar også til Nasjonalballettens forestillinger, og sist høst var hun med på «Nøtteknekkeren». Det var første gangen hun var med på en helaftens klassisk ballett i et operahus.

-  Det var spesielt, og litt skummelt. Stå på linje, strekke ut bena og smile samtidig. Det var mye å tenke på.

- Hva er det verste som kan skje?

-  Det er jo kjipt å gjøre tullete feil, og ødelegge for noen, men kjipest er det å skaderseg. Det er sårbart når det er kroppen vi holder på med. En skade kan føre til at en danser må slutte, i verste fall. Karrieren for ballettdansere er uansett ikke lang. Så det er bare å være utålmodig.

- Når er pensjonsalderen? Litt over førti?

- Eh ... jeg vet faktisk ikke!

Bildevisning

       VENNINNEN: Svenske Klara Mårtensson ble «skitglad» da også Embla kom inn i ungkompaniet. De ble venner på Balletthøgskolen.
VENNINNEN: Svenske Klara Mårtensson ble «skitglad» da også Embla kom inn i ungkompaniet. De ble venner på Balletthøgskolen.

Kroppen er sårbar også for kritisk blikk. Perfektspøkelset lusker tradisjonelt i ballettkretser.- Man skal bli den beste utgaven av seg selv. Det blir man bare av å bruke det man har. Ingen er perfekte. Folk har sterke og svake sider, sier hun.

- Og dine?

- Det har du vel sett i dag — jeg må være raskere. Jeg er høy og treg. Det er sterke og svake sider ved alle kropper, lange eller korte. Det er spennende.

- Hvordan takler du forventningspress?

- Det er en stor utfordring. Jeg må være på hele tiden. Jeg har press på meg, må levere og leve opp til forventningene andre og jeg har til meg selv. Det kan slite litt at det presset alltid er der. Men det presset må være der, ellers kommer man ingen vei.

Bildevisning

       NÅLØYET: Embla Skogedal Bergerud fra Sandviken og Marin Jalut-Motte er blant danserne som kom gjennom nåløyet til Nasjonalballetten Ung.
NÅLØYET: Embla Skogedal Bergerud fra Sandviken og Marin Jalut-Motte er blant danserne som kom gjennom nåløyet til Nasjonalballetten Ung.
Jan M. Lilleb¿

Mytene om spisevegring og rå, intern konkurranse i ballettmiljøet, fikk ny næring etter filmen «Black Swan», merket hun.-  Folk kom og spurte: «Er det sånn?» Det er ikke helt sånn. Vi er ikke alle så gale i hodet. Jeg har fått kommentarer om spiseforstyrrelser noen ganger. Jeg pleier å svare at jeg spiser godt og har det bra med det. Det er sikkert blitt bedre etter hvert i ballettmiljøet. Det er jo ikke noe mål å ha dansere med spiseforstyrrelser. Det er bedre å ha friske dansere. Vi har mye å gjøre på en dag.

— Hva hvis Embla Skogedal Bergerud ikke hadde kommet inn på Balletthøgskolen etter ungdomsskolen? Du kom jo samtidig inn på Bergen Katedralskole.

-  Jeg har tenkt på det noen ganger. Jeg hadde vel gått videregående. Jeg likte godt språk og samfunnsfag. Og kunst og håndverk. Jeg likte egentlig å sitte i ro og holde på med ting. Det er litt komisk.

(PS: Pensjonsalder for dansere ved Nasjonalballetten er 41 år.)

widget-list