31. juli tok jeg nattoget til Oslo. Jeg hadde to dager fri og ville se familiens yngste på Norway Cup. De var på vei mot A-sluttspill.

Jeg sovnet før Dale og våknet grytidlig i hovedstaden. Stamkafeen på sentralbanestasjonen var ennå ikke åpnet. Turen gikk derfor oppover Karl Johan, forbi uteliggere som hadde våknet på sine madrasser på landets paradegate.

Jeg så luksushotellet Grand 100 meter fremme. Aldri vært der, hvorfor ikke? Frokosten var verdt hver krone. Per Krohgs gedigne veggmaleri er et måltid alene. Egg og bacon for sjelen.

Det viser kjente kulturpersonligheter. Ibsen, Bjørnson, Christian Krohg, Ivar Aasen og Edvard Munch, for å nevne noen.

Flere av stamgjestene på Grand Café skal ha betalt for mat og drinker med sin kunst. Munchs Madonna havnet hos en av kelnerne. Dessverre for ham solgte han kunstverket før kunstneren slo gjennom.

– More coffee, sir, spurte kelneren.

– Yes, please.

Jeg la til madam. Man har da dannelse.

Noen timer seinere satt jeg i drosje mot Ekebergsletta. Yngstemann og kompisene vant og var klar for A-sluttspillet.

Alle var i perlehumør, og elendigheten kunne begynne. Vi gikk for å ta bussen til sentrum.

Jeg tenkte ikke på at det skulle betales, betalingsautomat så jeg heller ikke, kanskje var det en turneringsbuss. Det sviver at en av foreldrene hadde snakket om en app jeg måtte laste ned for å betale, jeg husker ikke, jeg betalte ikke og synes generelt at appearr er noe faenskap.

Bussturen har jeg bare vage minner om. En mann kom inn foran. Han legitimerte seg for en annen passasjer.

– Faen, det er kontroll, jeg må av. Vi snakkes i by’n, sa jeg til lagets oppmann.

Jeg gikk bakover i bussen, så min sønn og kameratene som satt bak utgangen jeg hadde tenkt å benytte, men flukten lyktes ikke. Før jeg kom til døren ble jeg stanset av en mann. Han viste legitimasjon.

– Kan jeg se billetten din?

– Nei.

Jeg dro kortet og betalte 950 kroner.

– Godt jobbet, sa min sønn.

– Husk å betale neste gang, sa en av lagkameratene da de gikk av for å dra til skolen der de bodde.

Jeg gikk av ved sentralbanestasjonen.

Der funderte jeg over gamle farts- og parkeringsbøter. De plaget meg ikke, selv om det strengt tatt er verre å kjøre for fort enn å lure seg unna på bussen.

Nå kjente jeg på smiteskammen, en gnier som skulle spare noen kroner og ble tatt mens alle andre så på.

Jeg tenkte på kelneren på Grand som solgte Madonnaen. Han gikk glipp av en formue. Som vanlig trøstet jeg meg med at jeg ikke var pågrepet av politiet.

Jeg sov heller ikke ute på Karl Johan, men hadde rom på pensjonat med felles toalett på gangen. Det kunne altså ha vært verre. Mye verre.

Best av alt: Det skjedde ikke på Mulebussen heme i Bergen. Nei, skal du dumme deg ut, ta toget til hovedstaden.