En hilsen til oss uten viljestyrke

GOD HELG: Et stikk i ræven minnet meg på alt som er viktig.

For noen uker siden våknet jeg midt på natten av at ryggen absolutt ikke ville mer. Vanlig smertestillende ga meg ingenting, så det ble tur til legevakten for å få en sprøyte i ræven.

Etterpå var det gåsegang til fastlegen for mer tabletter, sykemelding og en beskjed om at det hele skyldes for mye alder og for lite muskler.

Jeg gikk til sykemeldingen med godt mot. Jeg kunne bruke muligheten til å skape sunne og gode vaner. Mitt nye livsmotto ble «aldri mer sprøyter i ræven».

Dessverre gjorde absolutt alt vondt. Veien frem var lengre enn jeg trodde.

Turene ble korte og aktiviteten ikke all verden. «Kanskje jeg kan lese en bok?», tenkte jeg. Men så sjekket jeg mobilen om det var skjedd noe. En gedigen tabbe, for det var alltid skjedd noe.

Så der ble jeg sittende en stund, med nesen ned i mobilen for å lese om ting som hadde skjedd. På mobiltelefonen er veien kort til andre interessante ting. Har noen skrevet noe gøy på Twitter? Har mine favoritter på Youtube lastet opp nye videoer? Og ingen kjenner meg så godt som algoritmene til Youtube.

Det er like sannsynlig at jeg bare ser én video, som at jeg bare tar én øl på pub. Jeg kan ikke gjøre bare litt av noe som helst.

I fjor pusset jeg opp kjelleren. Som selskap hadde jeg podkaster, og det var et hyggelig vennskap så lenge det varte.

Problemet var at arbeidet tok tid, og jeg trengte alltid noe nytt å høre på. Dette satte meg i enorm podkast-gjeld. Nå orker jeg ikke å åpne podkast-appen på mobilen, for det er så mange podkaster som lurer på om jeg ikke bryr meg om dem lengre.

Denne gangen var jeg i en liknende situasjon. Jeg hadde vondt og trengte noe for å få tiden til å gå. Dessverre er jeg født med viljestyrken til en kjeks. Jeg ble atter en gang dratt ned i den digitale underverdenen.

Jeg var så sliten, og jo mindre jeg gjorde, jo slitnere ble jeg. Som et dådyr som stirrer inn i lyskasterne, gikk jeg til min egen undergang. Jeg ga alle appene hva de tørster etter: tiden min.

Jeg har vurdert å anskaffe en Nokia fra 1999 for å unngå problemene. Dessverre håndterer 1999 både bank-id, digitalt førerkort og bussbilletter dårlig.

Så nå får nok være nok. Jeg er såpass voksen at jeg må klare å ta grep om eget liv.

Steg en er å skru av alt av push-meldinger. Slik bestemmer jeg selv når jeg skal se på mobilen, det er jo ingen fare for at jeg kommer til å glemme den. Det gjelder også nyhetspusher. Terskelen mine kolleger i andre medier har for å forstyrre meg, er oppsiktsvekkende lav. Jeg inndrar tillatelsen for godt.

Men de verste er alle de sosiale mediene. Steg to er å slette appene til Youtube, Twitter og Instagram. Det er umulig å være oppdatert på alt og samtidig fungere som familiefar og menneske.

Steg tre er å huske å legge fra meg mobilen et sted.

Så nå begynner mitt nye prosjekt. Jeg har veddet med ungene at jeg skal ta Stoltzen på under 16 minutter i september.

Det er alvor, denne gangen. Jeg skal nemlig aldri mer få en sprøyte i ræven.