Med en kjeller som i fremtiden skal bli ferdig, dukker det støtt opp behov for maling, sparkel og andre ting jeg ikke har tenkt på. Så ukentlig må jeg på innkjøpsferd til forskjellige varehus.

Turene tar tid, og spiser av tiden jeg kunne brukt på å jobbe i kjelleren. Så da muligheten til å kombinere fotballcup med innkjøp dukket opp, grep jeg den begjærlig. «En gang må det jo gå bra», tenkte jeg, og lastet bilen full med fotballtøy, unger og optimisme.

Handlelisten var ikke veldig lang. «Dette vil ta oss et kvarter», forklarte jeg til ungene. De sukket og akket seg til svar. «Jo mer dere samarbeider, jo fortere går dette», svarte jeg behersket. Jeg forklarte ruten vi skulle gå, og hva vi skulle kjøpe. Ungene roet seg og lovet på tro og ære å samarbeide. «Nå hadde selv familieterapeut Jesper Juul blitt imponert over deg, Lasse», skrøt jeg til meg selv.

Første stopp var maling. Køen var for lang til at jeg kunne vente på hjelp. Jeg måtte klare meg selv, og noe måtte jeg vel ha igjen for alle timene brukt på å se «Tid for hjem».

Jeg gransket malingspannene. Viktige spørsmål kvernet: Hvilket ville kjendismaler Einar Nilsson valgt?

Hvor står det hvor mange kvadrat jeg får ut av en liter?

Hvor i helsike er ungene?

Svaret på det siste spørsmål kom i form av et skrik som fylte lokalet. Det kom fra en unge som løp i sirkler rundt noen reoler. En meter bak kom en handlevogn i stor hastighet, styrt av en annen unge.

Begge ungene hadde til felles at de er mine avkom. «Er det mulig for dere to å stå i ro ett eneste sekund», brølte jeg spørrende til de to krapylene.

Hele butikken tittet opp fra smarttelefoner og fargekart for å se hvilken far som nå hadde fått nok. Alle bortsett fra de to spørsmålet var ment til.

Diplomati førte tydeligvis ingen steder, så jeg måtte sette inn bakkestyrker. Krapylene skiftet lek til den mye artigere «løpe fra sinte-pappa». De ble enda mer oppjaget. Nå hadde alle i en mils omkrets fått med seg spetakkelet. Jeg føler meg aldri så dum som når jeg løper gjennom butikker etter ungene. Hvor er Jesper Juul når jeg trenger ham? Han kunne avskåret ungene for meg.

Ungene leste terrenget feil og løp inn i en blindgate. Leken var over. Gleden over å ha utsmartet snørrvalpene gjorde at jeg ikke kokte over. Nå var jeg bare vanlig sint.

Med en unge i hver arm marsjerte jeg bort til malingen. Noe skulle jeg ha med meg ut fra butikken. Bilturen hjem ble brukt til å diskutere dype spørsmål som «hvorfor kan ikke dere oppføre dere?», «virker ikke ørene deres?» og klassikeren «er det så vanskelig å stå i ro?».

Noen år tidligere var jeg på et annet varehus sammen med min kone. Vi hadde kjøpt ny leilighet og barnerommet skulle innredes. Skap, seng og alt det andre jeg ikke hadde tenkt på, skulle handles inn.

Sist på listen sto innkjøp av lekekasser. Min kone studerte de ulike valgene nøye for å finne dem som så finest ut.

Etter å ha tenkt litt, snudde hun seg for å spørre hvilken jeg likte best.

Men jeg var der ikke lenger. Jeg hadde oppdaget at jeg kunne bruke handletrallen som skateboard.