Ungene våre er bare til låns. Jo yngre de er, jo mer kontroll har vi. Fra å henge fast i oss nærmest i 24 timer i døgnet, er vi nå der at de aller helst ser at vi holder oss unna.

På veien til å bli et selvstendig tenkende menneske, har ungene våre gått i utdanning hos andre. Først hos barnehagen, der de lærte seg å knytte skoene, gå tur, spise fint ved bordet, synge, hoie, skråle, dele og ta hensyn til andre. Der vi foreldre for første gang møter «utviklingssamtale» som noe som handler om det aller viktigste, nemlig hvordan ungene våre faktisk klarer seg uten oss.

Og ikke minst: de knytter seg til andre, både voksne og barn.

Jeg gråt selvsagt da ungene sluttet i barnehagen. Overgangen til skolen var ganske grei for jentungen, men sjokket litt større for mor: Ingen lapp hjem i sekken om at det må fylles på med ekstra par sokker eller andre bytteklær.

Ingen som ga beskjed om at ungene må kle på seg regntøy når det regner. Ingen som fulgte med på om maten faktisk ble spist. En ny verden, både for barn og voksne.

Og det lærte hun jo av. Og vi.

Fra å stotre seg gjennom de første leseleksene til nå å argumentere med og mot foreldre med den aller største selvsikkerhet. Fra å følges over veien til å komme seg til og fra trening, kino og venner selv. Være hjemme alene, lage middag, ordne opp. Klare for neste etappe i skolelivet.

Noen uker før barneskolen er slutt, er spenningen hos avgangselevene stor. De grugleder seg til å komme i nye klasser, å bli kjent med nye folk, få karakterer, møte et helt nytt liv. De kommer til å savne lærerne sine og det trygge og gode. Lærerne som har fulgt dem i tykt og tynt, hjulpet dem med alt fra matte, engelsk og norsk, til å håndtere livets store og små utfordringer. Klinsj i skolegården, frykten for utenforskap, sosiale medier, pubertet, livet selv.

Jeg er usikker på hvem av oss som kommer til å savne læreren mest, jentungen eller vi foreldre. En Morten, en Elisabeth, Lisa eller Helene. Lærerne som gir alt de har og mer til. Som skaper så tette bånd til elevene at det er full tillit - hele tiden. De lærer ungene å tenke selv, stille spørsmål når det er riktig, lytte når det er riktig. En god lærer med et godt hjerte får barna til å glede seg til å gå på skolen. Og får foreldrene til å slappe av. Klarer de i tillegg å lære ungene gangetabellen og grunnleggende språk, er mye gjort.

Det siste halve året har mye av syvende klasse handlet om overgangen til ungdomsskolen. Ungene er heldigvis «sykt godt forberedt». Selv prøver jeg å være så klar som mulig, selv om det ikke finnes noe forberedende kurs for ungdomsskoleforeldre.

En ting er sikkert: Vi skal passe på - og slippe opp på samme tid. Det er bare å ønske oss lykke til - både voksne og ungdommene. Men først skal jeg bare grine en liten skvett.