Barndommens bølgedal

Nå er jeg selv blitt en av dem som handler hold-in-strømpebukser på Oasen.

FYLLINGSDALEN: Lynghaug skole ligger til venstre i bildet. På 80-tallet fungerte den røde leveggen bak treet som skjulested for de som våget å ta seg en blås i friminuttene. FOTO: RUNE NIELSEN
  • Eir Stegane
Publisert Publisert

Når folk sa at planen i livet var å bli boende i Fyllingsdalen, syntes jeg rett og slett synd i dem. Det var en gåte for meg at noen tenkte at fremtidsdrømmer kunne gå i oppfyllelse i denne nitriste dalen. Der regnet sipet så frynsestøvlettene gikk i oppløsning og det nærmeste du kom glamour var sokkedansen i idrettshallen.

Ikke det at jeg egentlig hadde så store ambisjoner. Jeg ville bare skrive. Men jeg ville leve stort. I en spennende, pulserende by med sydende stemning og internasjonalt sus.

Hva skulle vel jeg med blokker i Fyllingsdalen, når det fantes blocks in New York?

15 år senere sto vi likevel i tjukkeste Dalen på visning i en bolig med utsikt over Lynghaugtjernet. Vi var kommet til det stadiet i livet der vi dro fra hus til hus. Med baby på armen, lånegaranti i lommen og ansvar i blikket. Sentrumsleiligheten var blitt for liten. Studentene på andre siden av veggen festet for hardt. Jeg kjente en følelse som tenåringsversjonen av meg aldri ville trodd kunne dukke opp; suget etter suburbia.

Mens Måløy-mannen min strakte hals og så etter havet på hver eneste visning, var jeg travelt opptatt med å regne ut kjøretid til foreldrene mine. Jeg vaklet. En del av meg ville ha nærhet til opphavet, en annen ville ha avstand til barndommens dal.

I korte perioder hadde jeg testet livet i både Canada og Frankrike. Og så forbaska fabelaktig var det jo ærlig talt ikke der ute.

Men hva gjorde vi her? Kunne det virkelig bli Fyllingsdalen igjen? Og hva var alternativet? Flaktveit?!

Hadde jeg hatt kikkert med meg, ville jeg hatt klar utsikt til røykehjørnet på Lynghaug skole fra stuevinduet. De sa det var farlig å røyke på 80-tallet også. Den sørgelige sannheten er at flere av ungdommene som hang på det hjørnet døde av langt sterkere stoffer enn nikotin.

Fyllingsdalen var røft på 80-tallet. Det var ikke bare et rykte. Foreldrene våre fotfulgte oss aldri, slik vår generasjon gjør med barna i dag. Derfor fikk vi med oss rikelig av virkeligheten. Oasen var Norges første handlesenter under tak, med Europas største vinterhage som torg. Og tilbrakte du nok tid på benkene under de grønne yucca-palmene, fikk du gjerne med deg scener av både klining og grining, og i noen tilfeller krangling og sjangling på kjøpet.

Det var spennende og skremmende på en gang, det mystiske spillet mennesker imellom. Og ble det for skummelt, var det bare å trekke seg tilbake til sin egen gate. Der alle kjente alle og vi løp inn og ut av dørene hos hverandre.

Vi hoppet strikk til beina verket, og elsket følelsen av lette vårsko på tørr asfalt.

Da tenårene kom, var det ikke bare opprør og oppstandelse. Det var også endeløse drømmer om rosa skyer og magiske byer. Langt, langt, langt borte.

Men nå er jeg altså tilbake. Jeg er en av dem som handler hold-in-strømpebukser på Oasen.

Det ble aldri huset med orkesterplass til røykehjørnet. En jente fra parallellklassen overbød oss. Noen visninger senere fikk vi napp på en bolig ti minutter lenger unna. Helt i ytterkanten av Fyllingsdalen balanserer jeg på grensen mellom gamle minner og nye dager. Det er vel med bydeler som med mennesker. Ingen er perfekte. Det må bare gå seg litt til. Og slik er Fyllingsdalen blitt min dal igjen. Vi har justert oss litt begge. Det er oss to nå. Fyllingsdalen i mitt hjerte. For alltid!

Les også:

Publisert

Les også

  1. «Han kunne jo ikke vite det, at i vår familie melder vi oss ikke til å bake»

Mer fra BT magasinet

  1. BT MAGASINET

    Da Emilia var blitt fire år, ringte de til datteren med nyheten

  2. BT MAGASINET

    – Når vi stopper, får vi stor oppmerksomhet. Ikke fra damer, men voksne gubber.

  3. BT MAGASINET

    Frank Hammersland er alvorlig syk. – Må bare la det gå sin gang.

  4. BT MAGASINET

    Else gledet seg til å få Arvid hjem. Så sto presten på døren.

  5. BT MAGASINET

    Hele livet har han trodd han var tyskerunge. Så tok han DNA-test.

  6. BT MAGASINET

    – Jeg ble holdt innesperret i seks år