Søskenkjærlighet i ferietid

Som en av tre søsken, har det vært stunder der jeg har drømt om en tilværelse som enebarn.

Denne artikkelen er over fem år gammel

For eksempel under TV-titting, når en av de andre smattet på ett eller annet, eller generelt bare pustet. En av brødrene mine hadde astma, så til og med pusting kunne være irriterende.

Det har vært stunder der jeg har latet som om jeg ikke kjenner dem. På ungdomsskolen var det faktisk flere som ikke visste at en av brødrene mine gikk på trinnet under meg.

Det har vært tider der jeg har vært lyn forbanna, som da han yngste løp hjem og sa han hadde observert meg smugrøyke med venninner bak en garasje – noe jeg selvsagt ikke hadde. Det er i alle fall den offisielle forklaringen.

Men så kom feriene, og feriene er lange. Akkurat da er søsken gull verd. Om det er snakk å være noen dager hjemme alene mens de voksne jobber, eller på hyttetur eller på ferie i det store Syden.

Og mens debatten igjen går om forskjellene på hvor man er på ferie, mener jeg det handler mer om hvem man er med. Ingenting var så deilig som et feriepreget nabolag. Få biler, og kun et knippe venner hjemme. Noen ganger var det ikke engang de vennene man normalt hang med, men i feriene ble alt slikt visket ut. Heller ikke alder hadde noe å si da. Vi var med de barna som var tilgjengelige.

Aldri har vi lekt så mye bomgjemsel og hull i hatten som da. Og hvis noen av de litt eldre barna var hjemme, lekte vi sykkeltaxi. Da sto vi rundt i ledige carporter og lignende steder, som vi brukte som holdeplasser. Så kom de store barna syklende, og vi fikk sitte på bagasjebrettet til destinasjonen vi hadde bestemt oss for.

Vi dro på grusbanen og spilte fotball, spilte «21» med en basketball på en slitt utebane, og vi gikk på tur med dem som hadde hund. Var det fint vær, forsøkte vi å samle en gjeng vi kunne dra å bade med. Ellers var utflukt til butikken for å kjøpe is ganske populært.

Og om ingen var hjemme, var vi tre søsken. Vi kunne være med hverandre.

Akkurat som da vi dro på ferie. Og jeg skal ikke late som, jeg har vært heldig. Jeg har vært på mange ferier til mange land, og selskapet var viktig. Som da vi dro på bilferie til Italia, og pappa hadde lånt en stor bil på jobben, slik at også mormor kunne bli med. Alt ble jo kjekkere da.
Eller da en tante og onkel og en av mine eldre kusiner var med.

Men også turer til Haugesund for å besøke familien var populært, og turer ut på en hytte på Krokeide der tanter og onkler og søskenbarn trykket seg sammen. Du vet, der det er hjerterom, og alt det der.

Det beste med ferie er tiden man plutselig har så mye av. Og det at man kan dele den med andre. Uansett hvor man er.

Det er lite man skal rekke, og plutselig får man mulighet til å besøke folk man normalt ikke rekker å prate så mye med.

Verdien på en ferie må aldri få handle om prislappen på reisen, men om hvordan man har hatt det. Om hvem man har delt tiden sin med.