Farvel til sivilisasjonen

Bengt-Are Barstad (49) synes samfunnet går i en retning der han ikke passer inn. Så han sa opp jobben, solgte alt han eide og flyttet til villmarken.

  • Anne Karen Holstad
  • Christer Rognerud (foto)
Publisert Publisert

Fire alaskahuskyer kommer i full fart ut av fjellskogen. Bak dem står sjefen, Bengt-Are Barstad.

Han stopper sleden, smiler og hilser.

– Velkommen til villmarken.

Barstad har snart vært ett sammenhengende år ute i naturen. Målet hans er å være 1000 dager på tur, borte fra sivilisasjonen.

I 2019 sa tobarnsfaren opp jobben, solgte bilen og det meste av sitt jordiske gods. 12. februar 2020 pakket han sekken og pulken ved Tomtvatnet i Levanger og la ut på det elleville turprosjektet med sine firbeinte turkamerater.

Han viser vei. Inn i sitt rike, mot fjellet og campen hans. Huskyene løper på lette bein opp den bratte lien. Veien er kronglete og krevende.

Plutselig stopper Bengt-Are Barstad.


Han peker på furuen foran seg. Bare 60 meter unna sitter en stor tiur. Han går nærmere, mens han prater rolig.

– Ikke vær redd, vi er ikke farlige, sier han forsiktig til tiuren.

Tiuren blir sittende på 20 meters avstand.

– Det er slike magiske øyeblikk som får meg til å glemme det dårlige været og de tunge stundene.

Vinter i campen.

I vinter holder han til i fjellbjørkeskogen i Hattfjelldal i Nordland. Her finner han og hundene seg til rette, selv da kuldegradene beit seg fast. Barstad fyller tekannen og fyrer opp et bål. Han byr på en av sine spesialiteter. Lapsang, røkt, svart te fra Kina.

– En god kopp te med sukker hjelper alltid når jeg har det litt tungt, sier han.

1000 dager på tur høres for de fleste av oss ut som en vill drøm, muligens et mareritt.

– For mange kan det virke som jeg er tøff og hard, men jeg ser bare på dette som en veldig lang tur. En lang tur hvor jeg kan leve tett på meg selv og naturen. Hvor det mentale er mer krevende enn det fysiske.

Han forteller om de gode naturminnene sammen med barna. Bengt-Are var aleneforsørger for to gutter, som nå er voksne. Små og store ekspedisjoner med dem la grunnlag for prosjektet.

– Den grønne tråden i livet mitt har vært å tilbringe mest mulig tid i naturen. I naturen finner jeg ro og klarer å innrette meg slik at jeg har det bra.

– Savner du ikke å ha et hjem?

– Det er rart, men jeg føler at jeg har kommet hjem. Den følelsen fikk jeg første gang ideen om den lange turen ble født.

Kaos, Kvass, Tapper og minstemann Kvikk er alle forskjellige. Også de trives utenfor sivilisasjonen.

Flammene lyser opp ansiktet hans. I 1994 var han en måned på tur alene i Femundsmarka. Han hadde fått sin hittil største ørret på rundt to kilo og følte at det var dette livet som passet ham. Da ble drømmen født.

2,5 år, tenkte han, nei, 1000 dager. Det hørtes bedre ut.

– Turen måtte være lang nok til at jeg får oppleve årstidsskiftene på nært hold. Fra mørketid til vårløsning. Fra sommervarme til frost.

Ikke alle trives så godt i sitt eget selskap som ham, men praten går lett. Han forteller at han føler seg fri og sterk. Trygg alene.

– Det finnes mange menneskelige faktorer jeg er redd for, men jeg har ikke frykt og redsel i naturen. Men jeg savner barna mine, og yngstemann, Elias, kunne nok tenkt seg å ha vært med mer på turen.

Hundene krøller seg sammen. «Kaospatruljen», som Bengt-Are kaller dem. Kaos, Kvass, Tapper og minstemann Kvikk. Forholdet til hundene har utviklet seg. For ham er de individer.

– De har et veldig detaljert språk. Jeg kan kjenne igjen mange lyder. Vi passer godt sammen og vi passer like dårlig i sivilisasjonen. Jeg er nok en fjerdedels husky, egentlig.

Eventyreren og hundene er nå på tur mot Saltfjellet. Han ser fram til å oppleve våren og nye områder i Nord-Norge. Foto: Bengt-Are Barstad

Under overflaten virker det som den lange reisen er mer en livsstil enn et prosjekt med en klar slutt. Han føler han er på riktig vei.

Barstad har biologibakgrunn og mener mange mangler helhetsforståelse for naturen. De legger kanskje ikke merke til den naturen de ferdes i, og hvilken verdi plantene og dyrene har.

– Naturen gir meg mye. Jeg blir aldri lei, det er bestandig noe nytt. Jeg blir aldri utlært. Det er så komplekst, stort og uforståelig.

– Hvorfor tror du at du har valgt dette livet?

– Jeg føler at samfunnet i dag går i en retning hvor jeg ikke passer inn. Det er trist at pengene styrer absolutt alt. I naturen er det annerledes. Alle blir behandlet som de er. Det er ikke plass til verdensmestere, de blir spyttet ut i den andre enden.

Da Bengt-Are Barstad var liten, ble han mobbet på skolen. Naturen ble hans fristed. Nå føler han seg fri, sterk og trygg av å være ute i villmarken.


I den kaldeste og mørkeste tiden har Bengt-Are og hundene tatt livet mer med ro.

Bengt-Are Barstad varmer hendene på tekoppen og kikker opp på den stjerneklare himmelen. Da han var liten, ble han mobbet på skolen. Han ble selvstendig og fant på egne ting. Fant fristedet sitt i naturen.

– Mobbingen gjorde meg hard. Det ble født en kriger inne i meg. De vonde opplevelsene fra barndommen gjorde meg ikkevoldelig. Jeg mener vold ikke fører noe godt med seg. Er man hard, taper man til slutt. Jeg har lært meg å velge mine kamper. Noe må du bite i deg, ta med deg og lære av.

– Hvor henter du styrken fra?

– Jeg føler at de utfordringene jeg har møtt, har gjort meg sterk. Den største styrken jeg har fått, kommer fra all motstanden jeg har opplevd i samfunnet. Samtidig har naturen gitt meg pågangsmot.

Han mener det viktigste, uansett hva du går gjennom, er at du har et sted hvor du har det bra. Slik har naturen alltid vært for ham. Om det har stormet rundt ørene, har han gått ut og fyrt et bål.


– Hundene og jeg sover sammen hver natt. Vi ligger i en dunge.

Historien hans står i kontrast til roen på fjellet. Kaos løfter på hodet og lurer på om sjefen skal noe sted, men krøller seg fort sammen igjen. Før Barstad trekker inn i teltet, setter han ut isfiskestikker for å sikre fiskemiddagen i morgen. Han borrer det første hullet. Det knaker i isen. Trer på maggot og setter ut fire stikker.

De kalde blå har blitt enda flere. Primusen fyres opp. Hundene er ikke tunge å be da Barstad trekker opp glidelåsen til innerteltet. De krangler som søsken og kryper sammen innerst i fotenden.

– Hundene og jeg sover sammen hver natt. Vi ligger i en dunge. Uten hundene hadde det blitt veldig kaldt. De avgir heldigvis mye varme.

Sammen med hundegjesp, hører vi en morgentrøtt stemme. En overraskelse venter på hans ett års turårsdag. Rakettlyset gjøres klar. Bengt-Are kryper sakte ut av soveposen og kommer ut av teltet. Hundene blir liggende. Flammen fra kaken får ham til å lyse opp.

Den 12. februar 2021 hadde Bengt-Are vært ett år på tur. Dagen ble feiret med daimkake ved Holmvatnet i Hattfjelldal.

– Kake, er det sant? Ai, tusen takk! Ett år har gått fort. Det var en hyggelig overraskelse, utbryter han begeistret.

Bengt-Are tar et godt jafs av det første kakestykket. Forteller om høydepunktene på turen. Den magiske vårløsningen i Fiskløysdalen i Lierne. Hvordan livet vendte tilbake til fjellet. Den fantastiske ørreten han tok i fjor sommer. Vandringen gjennom Børgefjell. Rypejakten. Mørketiden som han trodde skulle bli lang og krevende, ble i stedet en opptur.

– Hva har vært den største utfordringen?

– Helt klart det ustabile været. Jeg syns uvær om vinteren kan være både spennende og tøft, mens dårlig vær med regn og plussgrader, det er bare slitsomt.

  1. Villmarkingen lever tett på dyre- og fuglelivet. Han omtalte tiuren som oppholdt seg ved leiren for husfuglen sin.

  2. Resultatet av rypejakt.

Noen dager er tyngre enn andre, og han må jobbe med seg selv. Han kan være i kjelleren noen timer. Føle seg lite kreativ. Kanskje er blodsukkeret lavt. Det er dårlig vær. Men så snur det.

– Da tenker jeg på hvor heldig jeg er. At jeg er fornøyd med valgene jeg har tatt.

Etter kakefrokosten venter de frosne isfiskestikkene. Han er spent på om fisken er i bettet. Den første stikken bøyer seg kraftig. Snøret strammer seg.

– Yes, det er fisk!

Barstad sveiver rolig inn. Fisken gjør kraftig motstand når den skal passere iskanten. Ørrethodet kommer til syne i vannoverflaten. En øvet isfiskehånd griper tak under gjellene og lander en pen ørret på knappe kiloen. Middagen er sikret.

Isen har ikke vært Barstads beste venn så langt i vinter. Under en jakttur i desember falt han og en hund gjennom.

Bengt-Are Barstad har tatt seg god tid og fått oppleve hva naturen kan by på til alle årstider: Fjellørret, rypejakt, snøstorm og sommerdager med en kopp te.

– Det var dårlig føre, og jeg var fornøyd da jeg møtte et skuterspor etter reineierne. Vi fulgte sporet uten å tenke, var ikke i faremodus og gikk ut på et vann. Plutselig brast isen. Kaos og jeg falt gjennom. Vi lå og kavet. Kjente det iskalde vannet bre seg. Hadde vann helt opp til haken. Armene under. Jeg har dykket mye før, så jeg fikk ikke panikk. Men det var ubehagelig. Isen knakk foran meg. Jeg beveget meg omtrent ti–femten meter, før jeg til slutt kom til kanten. Da klarte de andre hundene å dra meg opp. Det var ti minus og flere kilometer til leiren. Jeg beveget meg raskt. Hadde jeg ikke hatt på meg ull, hadde det blitt mye kaldere.

I etterkant ble Barstad irritert på seg selv. Mener det var helt unødvendig. En lærepenge. Det er den farligste situasjonen han har vært borti på turen.

Turen har satt sitt preg på klær, hår og skjegg. Hårmanken er blitt betydelig lengre på ett år.

– Min kjære mor har begynt å kalle meg «den aller siste viking», sier han og flirer godt.

– Hva tenker familien din om prosjektet?

– Foreldrene mine var skeptiske. De mente det var veldig skummelt å si opp jobben. Skummelt å bryte ut og ta farvel med A4-livet. Bekymret for økonomien. Heldigvis har de snudd. Jeg tror de forsto hvor viktig dette var for meg.

En god dag. Fem kilo middagsmat.

Han begynte tidlig å snakke høyt om turplanen sin til andre. Barna hørte om den fra de var små. Damene han var sammen med. Kollegaene. Det forpliktet.

– Til slutt hadde jeg egentlig ikke noe valg. De ville nok ha syntes jeg var dum hvis det ble med praten. Tvilen har ikke vært en del av prosjektet mitt. Hadde jeg tvilt, hadde det blitt vanskelig å gjennomføre.

Han mener turen har forandret ham. Han er blitt roligere og mer harmonisk. Stillheten preger dagene, og sansene blir utfordret.

– Jeg er mer til stede og har i alle fall blitt flinkere til å prate med meg selv. Få tanker går til det som skjedde i går, eller det som skal skje i morgen. Det er akkurat nå som teller.

Han ser ikke for seg at han vil komme tilbake til det vanlig livet. Navlestrengen til sivilisasjonen er kuttet. Han har verken hus, dame eller bil. I mange år jobbet han i sportsbutikk, gikk på kafé og levde som folk flest, et helt vanlig liv. Men han kjente hele tiden at det ga ham en kortvarig lykke.

– Det er dette livet jeg vil leve. Det er her jeg har det bra. Jeg føler ikke at jeg har blitt mer reflektert eller klokere, men jeg setter mer pris på øyeblikket. Jeg sover ikke godt i en vanlig seng. Verken huskyene eller jeg har godt av å være inne.

Plutselig får Bengt-Are Barstad øye på en fornøyd hund. Kvikk har bitt av tauet. Slikker seg rundt munnen. Bengt-Are ser på ham og oppdager noen rester i snøen. Ørreten, middagen han hadde gledet seg til, er borte.

– Din lille fisketyv, sier han irritert og strammer opp hunden.

Kvikk klynker. Heldigvis er det ikke lenge før Barstad får nye rasjoner. Fram til da må nok Kvikk leve med dårlig samvittighet.

Fiske er ikke bare spenning og rekreasjon for Bengt-Are, men også en viktig mat og proteinkilde for ham og hundene.

Bengt-Are får jevnlig besøk av pappa Terje, nybakt pensjonist, med nye forsyninger. Foreldrene som var så skeptiske, er ifølge ham blitt hans beste støttespillere og følger prosjektet nært.

– Som foreldre har vi stilt noen spørsmål. Vi var bekymret for økonomien, men ville gi ham en sjanse. Da Bengt-Are først dro på tur, måtte vi være positive og har prøvd å tilrettelegge for at han skulle lykkes.

De har sett hvordan han har endret seg både fysisk og psykisk. Ser at han mestrer dette. Dette er en levende drøm for ham. Pappa Terje mener sønnen har hatt eventyreren i seg hele livet.

– Den har ligget i bunnen i mange år og vært hyppig samtaletema.

Pappa Terje kjører ut proviant og annet nødvendig til sønnen ca. hver tredje uke. FOTO: Bengt-Are Barstad Foto: Bengt-Are Barstad

Han mener det var hans feil at sønnen er blitt så glad i å være ute. De var mye ute da han og broren var små. Bengt-Are har alltid hatt en stor utforskertrang. Et sankergen og en spesiell interesse for naturen.

– Da han var liten fanget han blant annet myredderkopper. Han tok dem med inn på rommet sitt og foret dem med stankelbein. Til brorens store skrekk, som hadde edderkoppskrekk.

Selv om det blir lengre og lengre å kjøre fra Orkdal, har faren bestemt seg for å følge sønnen videre nordover. Han har byttet ut bilen med en stasjonsvogn for å få plass til alt utstyret. Etter at sønnen passerte Simskaret i Børgefjell har han tilbrakt minst ei natt sammen med ham, før han vender hjem.

– Jeg møter ham hver tredje eller fjerde uke på en bortgjemt vei i nærheten av der han måtte befinne seg. Der får han mat til seg og hundene. Noen bøker og annet nødvendig utstyr.

Sønnens langtur er blitt et familieprosjekt. Konen Eli Anita er den store motoren og den viktigste bidragsyteren. Hun er systematikeren. Logistikkansvarlig. Hun holder rede på alt utstyret. Det er hennes fortjeneste at alt er på plass når han kjører av gårde til Bengt-Are.

– All ære til konen. Jeg kjører bare alle milene. Kanskje helt til Tromsø, vi får se, avslutter han.

Bengt-Are Barstad fortsetter turen nordover. Det gjenstår nesten to år av prosjektet. Han har studert kartet. Fått tips om nye og spennende fiskevann.

– Jeg gleder meg til å oppleve våren i Nord-Norge. Nye områder. At lyset kommer mer og mer tilbake. Årstidsskiftningene lokker. Jeg er heldig som får oppleve alt på nært hold. Det er fint å se forandringen og spille på lag med naturen. Planen er å ro fra Gildeskål, langs kysten. Båten er ikke på plass enda, men jeg krysser fingrene for at det skal ordne seg. Det bruker å gjøre det.

Publisert

Mer fra BT magasinet

  1. BT MAGASINET

    Da koronasyke lå for døden, slapp smittede pårørende inn bakdøren

  2. BT MAGASINET

    «Nå ringer vi bestemor, hun som bor inne i ipadden, vet du»

  3. BT MAGASINET

    – Kanskje de sier noen pene ord om oss i morgen

  4. BT MAGASINET

    Smitte truer villrein på Hardangervidda – nå må tusenvis av dyr skytes

  5. BT MAGASINET

    Den store elsparke­sykkel­testen: Én klar vinner

  6. BT MAGASINET

    – Vi klarer nesten ikke å vente til vi er sammen igjen

Mest lest

  1. Slik så det ut i Nygårdsparken i morges

  2. Siste nytt om korona

  3. De unge er ikke Branns problem. Det er de erfarne som svikter.

  4. Debatt: – Vil kommunen virkelig legge en motorvei over et drikkevann?

  1. Natur
  2. Tur
  3. Hund
  4. Nasjonalpark
  5. Snøstorm