Kikkis klima-kick

– Jeg får et kick av å formidle, sier Kikki Kleiven. Den prisbelønte formidleren mener flere kvinnelige forskere bør stikke hodet frem.

Publisert Publisert

Foto: EIRIK BREKKE

– Tjukk og blid, alltid ut på ski, sier Kleiven. Hun har bladd i familiealbumet for å finne illustrasjoner til dagens forelesning.

Bildet av den smålubne jenten på skitur på Kvamskogen en vinter på 1970-tallet skaper humring i forsamlingen. Tittelen på foredraget er «På jakt etter Eirik Raudes badetemperatur». Kleiven tar tilhørerne med på en reise til Grønland i varmeperioden fra 900-tallet der den fredløse norrøne oppdageren og hans folk holdt det gående på grønne marker og isfrie fjorder.

– Jeg får et kick av å formidle. Det gir mye god energi å stå på scenen, forteller Kleiven på toget gjennom Ulriken.

Hun er på vei til senioruniversitetet i Arna. Det er solskinn ute, men fullt hus inne når hun ankommer forsamlingslokalet Ljoshall.

– Vi må gå tilbake i tid for å forstå hva som vil skje i fremtiden, forklarer Kleiven.

I oppveksten på idylliske Espegrend i Fana svinset Kikki rundt i et lite forskerunivers. Moren jobbet på Universitetets marinbiologiske institutt, som lå rett nedenfor barndomshjemmet. Kikki var alltid fremst i køen når forskerne og studentene åpnet dørene. Hun kikket på fiskeegg i mikroskop og utforsket livet i fjæren på fine sommerdager. Forskningsfartøyer lå fortøyd omtrent i hagen og en nabo var skipper på en av båtene. Den vitebegjærlige jenten lyttet storøyd til spennende historier om tokt til eksotiske farvann.

– Jeg ble tidlig trukket mot sjøen og havet, sier Kleiven.

Det fulle navnet er Helga Flesche Kleiven, men jenten var uvitende om fornavnet Helga helt til hun begynte på skolen. Storebroren hadde gitt henne kallenavnet Kikki, og det lever 47-åringen fortsatt godt med.

UT PÅ TUR: – Det er gøy å være universitet i en trillekoffert, sier Kikki Kleiven. Hun blir invitert Norge rundt for å snakke om klimaendringer.

Dragningen mot havet og vitenskapen førte til doktorgrad i maringeologi. På et tokt til Sørishavet møtte hun også den store kjærligheten, ektemannen Ulysses Ninnemann som også er kollega på Institutt for geovitenskap og Bjerknessenteret på Universitetet i Bergen.

Men at det var prisbelønt forsker Fana-jenten skulle bli, kom som en overraskelse på en av barneskolelærerne til Kleiven. For selv om Kikki var skoleflink, trodde læreren at hun ville ta ut sine evner på scenen.

– Jeg likte å underholde i klasserommet, elsket skuespill og drev med sang, musikk og dans på fritiden, forteller Kleiven.

Dr. scient Kleiven kombinerer nå formidlingsgleden og forskerrollen for tusenvis av mennesker hvert år. Hun beskrives som et fyrverkeri av en formidler. Senioruniversiteter og Rotary-klubber står i kø for å få henne på plakaten. Hun holder foredrag for næringslivstopper og svenske bønder. Kurser naturfaglærere, fylkesbyråkrater og NRK-journalister om klima. Og vinner formidlingspriser.

I Ljoshall snakker Kleiven om klimaendringer som går i valsetakt eller polkafart, og beskriver Golfstrømmen som vårt fjernvarmeanlegg. Det er humoristiske anekdoter, syrlige stikk til Donald Trump og mer alvorlige budskap, som at vi går mot den sjette masseutryddelsen på kloden. Naturlige klimavariasjoner blir illustrert på storskjermen med en fuglehund i bånd som halser på kryss og tvers av stien, mens hundeeieren holder stø kurs oppover – mot global oppvarming.

PÅ LOKALET: Medlemmene av senioruniversitetet i Arna sitter som tente skolelys i Ljoshall under Kikki Kleivens halvannen timer lange foredrag. – Jeg får mye god energi av å stå på scenen, sier hun.

– Jeg forsøker å bruke lokale historier og skape bilder til å forklare klimaendringene og hvordan vi skaffer oss kunnskap. Da får folk knagger å henge det på. Det blir mye gøyere når kunnskapen knyttes til noe hverdagslig og folks egne opplevelser, sier Kleiven.

Bildet fra barndommens skitur er del av den store fortellingen om klimaendringene, men Kleiven formidler og forklarer like engasjert om plutselige og forvirrende avbrudd i oppvarmingen. Som da tujahekken kreperte av kulde i 2010/2011, eller vinteren det var så kaldt på Gran Canaria at folk angret på at de ikke pakket «janusen» med i Syden-bagasjen.

– Hun er en nytelse å høre på. En fantastisk formidler som kan sitt fag, sier Ragnvald Samsonsen, leder i Arna senioruniversitet i forelesningspausen. TV-kanner og hjemmelagde lefser kommer på bordene. Kleiven finner kjapt tonen med vertskapet. Et par tilhørere kommer bort til BT for å skryte av foreleseren. En kar synes «hun er festlig, og dessuten har hun glimt i øget».

– Jeg kjente igjen latteren med én gang hun gikk av toget, sier en gammel kjenning fra realfagsmiljøet på Universitetet i Bergen.

Kjell Sælen var fakultetsdirektør da den unge Kleiven var geologistudent. Hun trengte ikke betenkningstid da Sælen inviterte henne til Arna.

TRIVES UTE: Kaffepause med hjemmelagde lefser i Indre Arna. Formidleren Kleiven er etterspurt. – Ingen foredrag er like, innholdet må passe til dagens publikum, sier hun.

– Jeg liker å møte folk. Det er gøy å være universitet i trillekoffert, sier hun.

– Har du oversikt over hvor mange steder har du holdt foredrag?

– Kor é det eg ikkje har vært, svarer Kleiven, på kav bergensk og ler hjertelig.

Dagen etter seniormøtet i Arna blir Kikki Kleiven hedret på Universitetet i Bergen med Meltzerfondets pris for fremragende forskningsmelding. Hun beskrives som en glødende og effektiv formidler som bruker foredrag og alle typer medieplattformer, ikke minst sosiale medier til å spre faglig kunnskap om klima. «Kikki Kleiven gjør kompleks vitenskap tilgjengelig og aktuell for folk flest», heter det i begrunnelsen. Tidligere i år ble hun – som første kvinne – også tildelt formidlingsprisen til Norsk Geologisk Forening.

Kleivens mentor, veileder og viktigste inspirasjonskilde på Universitetet i Bergen, professor Eystein Jansen, sier at hun har en formidlingspraksis som går rett hjem, enten det er hos skoleelever eller i styrerommene i store bedrifter.

– Når hun formidler forskning gjør hun det på en unik måte, der hun gir av seg selv, bruker egne erfaringer på en frisk og lite akademisk måte. Jeg er alltid imponert over hennes originale vinklinger og personlige engasjement når forskningsresultat og klimautfordringene skal presenteres, sier Jansen.

GRØNN BØLGE: – Næringslivet sitter på løsningene i klimakampen, sier Kikki Kleiven. Her på vei til podiet på Bergen Næringsråds fornybarkonferanse etter en tøff natt med tannpine og antibiotikakur.

Førsteamanuensis Kleiven er ekspert på fortidsklima, skrev doktorgrad om istider og har publisert vitenskapelige arbeider i anerkjente tidsskrifter som Science.

– Jeg er først og fremst en muntlig formidler. Det har vel alltid bodd en liten underviser i meg, men jeg har aldri følt det som noe kall, sier hun.

– Har du tid igjen til å forske?

– Vi skal jo ha fifty-fifty-fordeling mellom undervisning og forskning, men formidlingen spiser nok ti prosent av forskningstiden og et veldig stort jafs av fritiden min.

Selv har hun latt seg inspirere av glitrende formidlere under sine opphold på universiteter i USA og Storbritannia.

– Jeg har sans for fortellertradisjonen der forskerne tar studentene med på en reise, sier hun.

Kleiven brenner også for geofag i skolen. For noen år siden reiste hun Norge på kryss og tvers sammen med meteorolog og Storm-gründer Siri Kalvig og polarfarer Tobias Thorleifsson. Tusenvis av lærere fikk faglig påfyll gjennom trioens Klimaklok-turné. Nå fortviler både Kleiven og mange lærere over utdaterte pensumbøker som opplyser elever om at forskerne er delt i synet på global oppvarming.

– Sånn vranglære kan vi ikke spre til elevene i 2017. Oppvarmingen er reell og CO₂-nivået i atmosfæren øker. Dette er ikke diskusjonstema lenger, sier hun.

– Hvordan balanserer du idealet om objektiv kunnskapsformidling med alvoret i klimatrusselen?

– Klimaendringene griper også meg personlig. Jeg er mor og har sett med egne øyne hvordan klimasystemet endrer seg, som i Patagonia i det sørlige Chile. Er du øyenvitne til det dramatiske som nå skjer, blir formidlingen også en personlig overlevering. Jeg er ikke redd for å gå ut av forskerrollen. Vi kan ikke stille oss objektivt på utsiden. Vi må ta et klart standpunkt, sier Kleiven.

For klimautfordringen handler om politikk, og Kleiven understreker at våre fremste folkevalgte har et stort ansvar. Det skorter i hvert fall ikke på kunnskap, sier hun.

SE TIL SVERIGE: Kikki Kleiven synes det går litt tregt med det grønne skiftet i Norge, sammenlignet med våre naboland. – Mange svenske bønder har gått fra poteter til vindkraft, og kan mye mer om energiløsninger enn det jeg kan, sier hun.

– Jeg er redd det går for sakte. Vi er i ferd med å slippe opp for tid. Det handler mer og mer om hvordan vi tilpasser oss klimaendringene, sier hun.

Kleiven snakker om å våge å stikke hodet frem. Her har særlig mange kvinner i akademia en vei å gå, mener hun.

Hun synes det er leit at kvinnelige forskere oftere enn menn vegrer seg for å delta i debatter eller å gi ekspertintervjuer til saker i nyhetsbildet.

– Det er viktig å ufarliggjøre dette. Kvinner må våge å la stemmen bli hørt, slippe opp litt og ta ansvar. Vi kan ikke la de samme fjesene representere sitt fagmiljø hele tiden. Jeg tror ikke alle forskere forstår at det ligger gode motiver bak oppringningen fra journalisten. Forskerens reaksjonen bør være; «så hyggelig å bli spurt om intervju». Det er jo kjekt å bli tildelt ekspertrollen, sier Kleiven.

Frykt for kollega-reaksjoner kan skremme enkelte fra å bli synlige i offentligheten, mener hun.

– Jeg heier på alle de unge kollegene som ønsker å formidle, som deltar i Forsker Grand Prix, reiser ut på skoler eller forsøker seg på en kronikk, sier hun.

– Finnes det en jantelov i universitetsmiljøet?

– Jeg opplevde i hvert fall en mangel på raushet da jeg var yngre. Hadde man fått publisert en artikkel i et anerkjent vitenskapelig tidsskrift, var det alltid noen som skulle ta det ned med en litt sårende slengbemerkning. Et annet fenomen er den rungende tausheten. En tidligere instituttstyrer sa en gang at «du skal nyte den stillheten, dvele litt ved den og ta den til deg som ros».

– Det er vanskelig å snakke om dette fordi man kan bli oppfattet som en overlegen drittsekk. Det jeg ønsker å få frem, er at vi må være rausere med hverandre. Det koster lite å sende en gratulasjonsmail eller rose kolleger som fortjener det. Jeg opplever selv mye raushet på Bjerknessenteret, sier hun.

Kleiven forteller om energien hun får etter hyggelige tilbakemeldinger, ikke minst fra mennesker hun møter i forsamlingslokaler i by og bygd.

Tilbake i Ljoshall i Arna sparer heller ikke seniorene på applausen. Kleiven får overrakt en gave, en bok om fangeleiren på Espeland. Hovedpersonen blir stille et lite øyeblikk, før hun forteller publikum at hennes egen bestefar satt i leiren.

– Det var veldig spesielt å få den boken og finne navnet til bestefaren min på fangelisten, sier hun etterpå.

Kleiven har fått spørsmål om hvordan hun klarer å smile så mye når klimabudskapet er så dystert.

– Jeg er optimist. Vi klarte å utvikle velferdsstaten og forvalte oljeinntektene til fellesskapets beste. Nå kan vi skape en ny bølge av grønn optimisme, men vi er dessverre litt trege i frasparket her i landet, sier Kleiven.

– Hvor klimabevisst er du selv i hverdagen?

– Vi er begynt å snuse på solceller hjemme, jeg kjører elbil og tar tog når jeg kan. Vi er nødt til å tenke jernbane når vi bygger fremtidens infrastruktur. Vi må se hundre år frem i tid, og derfor blir det helt feil å planlegge ny E39 til Stavanger uten å inkludere jernbane i planene. Dagens reisemønster innad i Norge er helt håpløst. Selv observeres jeg støtt og stadig på Flesland, og vi er mange klimaforskere som møter hverandre brått og brutalt i svingdøren på Gardermoen, sier Kleiven.

Publisert