HOPPEKROPPEN: Jeg gikk hardt ut for å få hoppekroppen 2017. Men det var før hodet ikke ville være med lenger.
BT Magasinet

Hoppekroppen 2017

Det skulle bare være en uskyldig hoppetaukonkurranse. Jeg skjønte ingenting før det var full stopp.

– Hva er problemet? sa den unge mannlige turnuslegen og så på meg.

– Jeg får så vondt i hodet, sa jeg.

Og så måtte jeg forklare.

– Jeg er med i en hoppetaukonkurranse.

Turnuslegen så på meg. Jeg prøvde å se etter om han lo inni seg.

Jeg følte meg ikke en dag yngre enn 43 år der jeg satt på legekontoret.

Hoppegalskapen begynte så pent 1. desember og skulle vare ut januar. En kar i treningsgjengen Fjellgeitene hadde lovet at vi skulle bli like spretne som våryre killinger. Vi så for oss ny pers og lette bein til våren.

«Kanskje ikke mer enn 30 sekund et par ganger i uken, men det kan være nok til å knuse 5 km-persen etter vinteren», skrev han.

Han visste ikke hva han hadde satt i gang.

Hver eneste godkjente hoppeøkt skulle vi registrere i sekunder. Alt ble sirlig ført inn i et google-dokument. Vi så straks hvem som tok av og hvem som tenkte langsiktig.

Jeg hoppet 50 sekunder sammenhengende første dag, kjente litt på melkesyren i beina og avsluttet. Jeg tenkte strategi. Jeg skulle holde!

Og vi var kreative. På vei til julebord fant jeg en skøyteledning på jobb for å hoppe i 90 sekunder.

En kar fikk låne garasjen ved et lokalt sykehjem, fordi storm og hoppetau er en dårlig miks. Folk la ut videoer av seg selv med hoppetauet i uthus, garasjer og på stuen. Stakk fra familien for å hoppe utenfor huset etter to glass vin. De hadde nesten glemt dagens hopp. Vi diskuterte om shorts og singlet egnet seg best under hoppene. Kom med påstander om riktig kadens og hoppeteknikk. Og hadde noen allerede merket noe mer sprett i beina, egentlig?

De seks omstendelige reglene ble nøye overholdt. Hoppet du på kortere tid enn dagen før fikk du ikke godkjent. Målet var å holde stand eller øke. Og et godkjent hopp inneholdt null snubling i tauet. Da måtte du begynne på nytt.

Alle forsøk på oppmykning av reglene møtte hard motstand i gruppen vår på Facebook. «Selvpinere! Hoppende gale treningsnarkomane! » var dommen fra han som startet det hele.

Første dame knallet til med ti minutters sammenhengende hopping etter noen uker. Like etter hoppet en annen i 20 minutter. Jeg seilte opp til en sjetteplass på listen og var mer entusiastisk enn en bokser. Her snakket vi fotarbeid til sommeren!

«Hoppetaukonkurranse», peste jeg til naboer som så rart på meg da de passerte huset vårt.

Jeg var overbærende da andre begynte å melde om rare klumper i leggene, rygger som sa stopp og vonde akilleser.

Lille julaften prøvde jeg å slå min egen pers på 4.20 før hodepinen slo meg ut etter 30 sekunder. Jeg hadde fortrengt at den kom sigende. Julaften sto jeg febrilsk og lette etter Paracet etter noen minutters hopping foran juletreet. Da var det slutt. Det kom brått på en voksen kropp.

Nå har jeg tatt min høydose Ibux og respekterer legens hoppeforbud. De andre hopper tungt i innspurten. I alle fall de som er igjen. Lederen av konkurransen har hoppet i åtte timer til sammen.

Jeg håper bare å klare en rolig joggetur uten hodepine og smertestillende. Kanskje med litt mer spenst i beina enn før.

widget-list