De dødes skål
17 år etter bryllupsfesten husket han aller best at vi hadde skålt for de døde.
Denne artikkelen er over tre år gammelBli med tilbake til en nydelig høsthelg i 2002: Min samboer og jeg tok familie og venner med til fjells for å gifte oss og feire hennes 30-årsdag.
Jeg hadde allerede vært gift én gang og hadde tre barn, og min tilkommende var ikke akkurat ukysset, hun heller. Så vi ville gjøre noe helt spesielt. Vi ville gi folk en opplevelse utenom det vanlige. Vi ville lage et bryllup de kom til å huske, ikke bare for festen.
Vi startet planleggingen i god tid, allerede et år i forveien hadde vi kontroll på prest, kirke og lokale med overnatting. Presten var en vi hadde i familien, vigselslokalet var et kapell jeg hadde vært på mange påskegudstjenester i, og festlokalet var ungdomsherberget på Mjølfjell. Der var det rikelig med sengeplasser, et raust og veldig hyggelig vertspar, og ikke minst omgivelser du nesten ikke finner maken til.
Bryllupshelgen ble rein magi. Det går ennå gjetord, i hvert fall i mitt hode, om den vakre bruden. Den dag i dag blir jeg varm om hjertet når jeg tenker tilbake på da datteren min på 11 kom frem til alteret med ringene våre. Fotograferingen foregikk på en stein i Raundalselvi. Nærmere postkortbryllup var det vanskelig å komme.
Min kone var i slutten av 20-årene og barnløs. Jeg var syv år eldre, og hadde som nevnt tre små og et ekteskap bak meg. Noen kan nok ha forestilt seg at dette ikke ville vare særlig lenge.
Men det gjorde det. Ekteskapet har vært en spennende reise med gleder og sorger i skjønn symfoni.
Les også: Før døden skiller oss ad
Nøyaktig 17 år seinere er vi på helgetur til Hamburg med gode venner. Noen av deltakerne var også med på den minneverdige helgen på Mjølfjell, og vi feirer både bursdag og bryllupsdag der nede i hansabyen. Det blir naturligvis mye mimring. Noen er overrasket over at det er så lenge siden, heldigvis er ingen overrasket over at vi fortsatt holder sammen.
Det er da kompisen min forteller hva han husker best: Etter å ha ønsket gjestene velkommen hadde jeg utbrakt en skål for dem som ikke lenger var med oss. De som skulle vært naturlige gjester ved langbordet, men ikke fikk oppleve denne festdagen: En far, en storesøster, en datter og en tante som hadde forlatt oss for tidlig.
Ikke noe minutts stillhet eller sipping. Bare en skål som brakte frem gode minner og hedret de døde.
Jeg ble veldig overrasket over at det var dette som hadde gjort sterkest inntrykk. Men nå slår det meg at vi bør gi nettopp de døde mer plass i hverdagen. Døden bør ikke være tabu, den er det mest naturlige som finnes. Sammen med fødselen er livets utgang det eneste som er felles for oss alle.
Hjemme hos oss har vi bilder i stuen av våre nærmeste som har gått bort. På merkedagene deres hender det vi går på graven. Men bortsett fra det får de ikke nok oppmerksomhet.
Så i kveld skal jeg utbringe en ny skål for de døde. Ikke for å sørge. Bare for å hedre dem og hente frem noen gode minner.
