Vardø var en pulserende kystby. Nå er det ett fiskemottak igjen.
Fraflytting og forfall preger hele stedet.
Nå har måkene overtatt byen.

– Politikerne i Oslo forstår ikke hvordan deres vedtak ødelegger samfunnet vårt

Misnøyen med dagens regjering øker langs kysten. Aller verst er det i nord.

  • Kjetil Gillesvik
  • Silje Katrine Robinson (foto)
Publisert Publisert

I Vardø havn utnyttes hver flate. I en vinduskarm, oppå en lampe eller i et hull i en vegg – overalt har måkene slått leir. De har søkt inn til byen i hekketiden for å få fred fra havørnen.

Lokalbefolkningen vil ha vekk den fredede rovfuglen, men miljømyndighetene sier nei.

– De skiter ut hele byen. Det ser ikke ut, forteller Ken Ruben Johnsen.

Han sitter på kaien utenfor en for lengst nedlagt filetfabrikk i Vardø by. Like bortenfor har flere hundre måker inntatt en av byens mange fallferdige sjøboder. De skriker kontinuerlig.

En gang var Vardø den største og flotteste byen i hele Finnmark. Den fikk bystatus i 1789 og var lenge hovedsete for handelen med Russland. For 50 år siden bodde det mer enn 4200 personer i byen. I dag er det knappe 2000 igjen.

Så mye som en tredjedel av husene i byen opplyses å være tomme. Flere steder er vinduene spikret igjen. I de brede gatene er det langt mellom bilene.

En gang hadde Vardø fylkesadministrasjon, sykehus, Norges Råfisklags hovedkontor og avdelingskontor for Norge Bank. I dag er alt borte.

– Det er nesten ingenting igjen her, sier Ken Ruben Johnsen.

Han begynte å jobbe på et av fiskebrukene på 1990-tallet. Den gang fantes det syv-åtte mottak i Vardø. I dag er det kun ett igjen.

– Alt er bare sorgen. Nå skjæres det ikke en filet igjen i hele byen, fortsetter han.

– De skiter ut hele byen. Det ser ikke ut, forteller Ken Ruben Johnsen.

Ingen kommune i Norge ligger lenger fra makten i Oslo enn Vardø. Hele 1487 km er det i rett linje fra rådhuset i byen til Stortinget. For mange vardøværinger er følelsen av avstand mer enn fysisk.

– Politikerne i Oslo forstår ikke hvordan deres vedtak ødelegger samfunnet vårt, sier Eva Lise Robertsen.

Hun har bodd i Vardø hele sitt liv.

Robertsen er ikke alene om å ha lav tillit til sentrale styresmakter. Tall fra Norsk medborgerpanel og UiB viser at jo lenger ut på landet, og jo lenger vekk fra Oslo du kommer, jo større er misnøyen med statsmakten.

Aller størst er den i Nord-Norge. Her svarer bare 32 prosent at de er tilfreds med dagens regjering – mot 45 prosent i Sørlandet og på Vestlandet. På spørsmål om sentrale myndigheter tar for lite hensyn til Utkant-Norge, sier 90 prosent i nord seg enig i påstanden. I Oslo er 55 prosent uenig.

Over 10.000 frivillige deltakere er med i medborgerpanelet, som i åtte år har undersøkt nordmenns holdninger til aktuelle samfunnsspørsmål.

Mange hus i hovedgaten står tomme og til nedfalls.

Ken Ruben Johnsen minnes de gode dagen i Vardø før alt begynte å rakne på siste halvdel av 1990-tallet. Bare hos Brødrene Aarsæther, kommunens største arbeidsplass, jobbet det 145 mann. De hadde egne trålkvoter, gitt av staten for å sikre fabrikken råstoff og dermed lokalbefolkningen arbeid året rundt.

Men i 2002 gikk de konkurs. Inn kom en fisker fra Molde.

– Kjell Inge Røkke lovet videre produksjon, men det skjedde aldri. Alle kvotene forsvant fra byen, forteller Johnsen.

I dokumentarfilmen Oljeberget fra 2005 får en se på nært holde seg hvordan Jens Stoltenberg og Ap inngår en allianse med Kjell Inge Røkke. Mot å få kjøpe lukrative torskekvoter på «billigsalg» lovet moldenseren å vise samfunnsansvar ved å drifte og levere fisk til flere anlegg i Finnmark.

Også LO og Høyre støttet avtalen. Men løftene om ny optimisme i nord ble aldri innfridd. Røkkes Aker Seafood fikk kritikk for at de i stedet for å holde drift i egne anlegg, heller valgte å fryse store deler av fisken om bord og selge den på det globale markedet.

Det er nemlig mer penger å tjene på å selge fisken fryst enn fersk.

Ugress og blomster vokser opp fra asfalterte fortau.

I 2016 solgte Røkke torskekvotene sine til bergenske Lerøy. Da hadde han i lang tid ligget i åpen strid med flere lokalsamfunn i nord,

Sjarkfisker Vegard Bangsund husker fortsatt nyheten som om det var i går.

Det var fint vær og ikke en båt å se på havet. Torskefisket var over for i år og det lokale mottaket hadde igjen måttet ty til permitteringer.

Så leste han i avisene at Røkke hadde tjent 1,6 milliarder kroner på å selge båtene sine.

– Da tenkte jeg: «Faen, dette er riv, ruskende galt», forteller Bangsund.

I samme tidsrommet hadde også daværende fiskeriminister Per Sandberg fremmet et forslag om å avvikle leveringsplikten på kvotene til Røkke. Kravet om at fisken måtte leveres til mottak i 17 kommuner i nord, blant dem Vardø, skulle ikke lenger gjelde.

Da Bangsund kom hjem, skrev han et harmdirrende innlegg på bloggen sin. Det spredte seg i stor fart. Han ble invitert til ordførerens kontor, en arbeidsgruppe ble nedsatt og plutselig var et nytt kystopprør i nord skapt.

Sent på kveld skal fisker Vegard Bangsund ut og sette line. Eva Lisa Robertsen og Frank Cato Lahti slår av en prat på kaien før han drar.

Havet er blikk stille i Vardø havn og solen er i ferd med å gå ned. Vegard Bangsund skal snart ut på havet og sette line. Nå står han sammen med Eva Lisa Robertsen og Frank Cato Lahti, alle aktive i det nye kystopprøret i Finnmark.

– Vi ønsker politikere som lytter til hva vi i nord har å si, sier Robertsen.

Hun forteller om familier som har flyttet og barnehageavdelinger som er blitt lagt ned. I fjor ble det bare født ti barn i hele Vardø kommune mot 53 i 2000.

– Regjeringen skryter over at de har fått opp lønnsomheten i fiskeriet, men det gjelder kun flåten. Vi lider som følge av den politikken som blir ført. Det ene samfunnet etter det andre ramler, sier Frank Cato Lahti.

De tre kystopprørerne peker på at de store trålerne i dag gjerne leverer fisken sin til store fryserier i Tromsø og Kirkenes, og at den derfra sendes uforedlet til for eksempel Kina eller Polen.

Kystopprøret vil kjempe mot nedlegginger og fraflytting. I 1972 var det 4250 innbyggere i Vardø mot knappe 2000 i dag.

Svaret deres er å overføre kvoter fra de store trålerne til sjarkfiskerne. De leverer i større grad lokalt, noe som igjen skaper arbeidsplasser.

– Noe er galt når syv av ti fisk sendes ut av landet. Da må en ta politiske grep, sier Robertsen.

Vegard Bangsund som selv er aktiv i Sp, forteller de har blitt møtt med forståelse fra opposisjonen på Stortinget.

– Så får vi bare håpe de er like tydelig etter valget, legger han til.

Langt fra politikk og storting tar Alexander Bruun Fløgstad (13) og Ellinor Kvikstad (10) et bad i Jakobselva. Alexander skal bli fisker som sin far, og Elinor vil bli kirurg. – Vi trives her, det er deilig at det ikke bor så mye folk her, sier Alexander.

Også langs vestlandskysten finnes det stemmer som bekymrer seg over at fisken sendes rett ut av landet. Her handler det imidlertid ikke om hvitfisk som torsk og hyse, men sild og makrell.

– Det finnes noe videreforedling, sånn som makrell i tomat, men i altfor liten skala. Den fisken vi fanger, skaper i stor grad arbeidsplasser utenlands, sier Geir Oldeide fra Måløy.

Han er sønn av en fisker, har et helt yrkesliv bak seg i fiskeindustrien og stiller i høst til valg som Rødts førstekandidat i Sogn og Fjordane. Oldeide mener at potensialet for å skape mer aktivitet langs kysten er stort, men at EØS-avtalen skaper store problemer for oss.

– Den gir oss tollmurer hvis vi begynner å bearbeide fisken selv. Jeg har forsøkt å løfte debatten, men det er ikke så mange som er interessert i å ta den, sier han.

Vadsø var sete for administrasjonen i Finnmark fylkeskommune frem til regionreformen.

Knappe seks mil i luftlinje fra Vardø finner vi Vadsø. De to byene er rake motsetninger. Vadsø er en klassisk administrasjonsby med mange offentlige arbeidsplasser. Her er det få tomme hus og gjenspikrede vinduer. I åssiden bak byen ligger det velstelte hus og hager på rekke og rad.

Men også i den tidligere fylkeshovedstaden Vadsø, er en begynte å frykte for fremtiden. For halvannet år siden ble Troms slått sammen med Finnmark. Vadsø-ordfører Wenche Pedersen (Ap) mener dette er den viktigste årsaken til nordlendingenes manglende tillit til statlige myndigheter.

– Høyre gjorde en generaltabbe med tvangssammenslåing av fylkene. Det var unødvendig, og det har skapt et enormt rabalder, sier Pedersen.

Ap-ordføreren vil imidlertid ikke legge all skylden på hovedfienden. Hun viser til at også innen statlige virksomheter har det skjedd en omfattende sentralisering, og at mye regionalt lederskap har forsvunnet til Tromsø.

– Vi sitter med en følelse av at staten forsvinner litt etter litt. Dette har også skjedd på Ap sin vakt, sier hun.

Vadsø-ordfører Wenche Pedersen (Ap) driver valgkamp på torget i Vadsø. Bak blir Aps andrekandidat Marianne Sivertsen Næss intervjuet av NRK.

I Vadsø sentrum har en liten gruppe samlet seg rundt Arbeiderpartiets valgbod. De diskuterer alt fra multeplukking til fiskeripolitikk.

– Vi må få fisken på land, sier en kvinne.

Hun har sett seg lei på at råvarene sendes uforedlet ut av landet.

– Fiskerne. De er millionærer alle sammen, sier Bjarne Mietinen.

Han peker på en eldre fisker rundt bordet og sier.

– Tror du han er fattig?

De andre ler.

88-åringen fra Vestre Jakobselv er kledd i blå T-skjorte, blå caps og legger ikke skjul på at han både stemmer Høyre og ønsker at det nye fylket Troms og Finnmark skal få bestå. Han viser til at «storbyen» Alta har sagt at de vil overføres til Troms hvis det blir oppsplitting.

– De er millionærer alle sammen, sier Bjarne Mietinen om fiskerne i Finnmark.

– Da er det ikke mye folk igjen i Finnmark, sier Mietinen, som stusser over BTs tall om at tilliten til regjeringen og sentrale myndigheter er lavest i Nord-Norge.

– Jeg tror det er mye propaganda i det der. De har bevilget masse penger til Finnmark. Det er mye syting og klaging.

– Syting og klaging?

– Ja, ja, ja, ja. De sa i gamle dager at det skal en god rygg å bære gode dager, sier han.

Vardø er en by med stolte tradisjoner og mye patriotisme.

Tilbake i Vardø havn har Kim Frode Runderheim akkurat levert 750 kilo med hvitfisk til Vardøbruket, det eneste gjenværende mottaket på øyen.

Her sløyer de, sorterer og iser fisken før den sendes fersk med bil fra Vardø havn til sjømathungrige kunder i Europa.

– De store trålerne fisker flere tusen tonn, mens denne båten kun kan ta 50 tonn. Likevel så greier vi å livnære oss på det, sier Runderheim, og peker ned på sjarken han bruker.

Lokalt kaller de ham «møringen», selv om han kommer fra Selje i Nordfjord. For et halvt år siden flyttet han til Vardø og begynte som leieskipper. Målet er å kjøpe egen båt med tiden, men først må han få tak i en av de lukrative kongekrabbekvotene. Det krever to år med botid i Øst-Finnmark.

«Møringen» har stor forståelse for finnmarkingenes misnøye med dagens fiskeripolitikk.

– De genererer jo ikke en eneste arbeidsplass på land, stortrålerne.

– Har du mindre båter, så kan ikke de gå så langt ut. De kan ikke ligge og fryse fisken en måned eller to, og så gå til Tromsø å levere på et fryseri. Vi må inn og levere hver dag. Det genererer arbeidsplasser, sier han.

Kaiene i Vardø havn er hvite av måkeskitt og måkefjær. På en nedslitt rød sjøbod har over hundre måker satt seg på taket.

– Vi har en pågående sak med Miljødirektoratet i Oslo, sier ordfører Ørjan Jensen.

Han forteller at i tidligere tider så kunne folk bevege seg på fuglefjellene utenfor byen. Det gjorde at havørnen holdt seg unna og måkene kunne hekke i fred. Nå har imidlertid statlige myndigheter satt sterke begrensninger for menneskelig aktivitet der.

Dermed er alt snudd på hodet. Havørnene regjerer nå øyene, mens måkene presses inn til byen for å hekke.

– Vi mener menneskelig aktivitet er naturlig. De mener at menneskelig aktivitet må bort, sukker Jensen.

Byens mange ordførere. Vardø fikk bystatus i 1789 og byen var lenge et knutepunkt for handel med Russland.

MDG-ordførere tar oss gjennom Vardøs historie. Han forteller at byen har sakket akterut i takt med at fiskebåtene er blitt større.

– Store fartøy fra andre områder fisker i dag rundt øya. De lokale fiskerne har små kvoter. Vi må få til en ordning der kystfiskeflåten og lokal flåte får større andel av kvotene, og en ordning der større andel av fisken leveres fersk lokalt, og skaper flere helårlige arbeidsplasser på land, og større ringvirkninger.

– Har du tillit til at en eventuell ny regjering vil levere på dette?

– Vi merker i alle fall at Ap, SV og Sp har lovet mer enn tidligere. Det store spørsmålet nå, er ikke om vi får en ny regjering, men om vi får en ny politikk, sier Jensen.

– Uten arbeidsplasser kan vi ikke blir værende i Vardø, sier Mikael Kallinen Eines (18), og Tage Eriksen Eines (18) og Adrian Martinsen (18).

De tre tenåringene Adrian (17), Mikael (18) og Tage (17) sitter på en benk utenfor rådhuset i Vardø. De skryter av oppveksten og alt de har kunnet finne på.

– Jeg vil si at det er ganske artig å vokse opp her, sier Tage Eriksen Eines.

De forteller at det alltid har vært få unge i Vardø. I klassen var de aldri flere enn 15 elever. Tall fra SSB viser at det i 1986 bodde 852 personer under 20 år i Vardø. 1. januar i år var antallet redusert til 312.

To av de tre guttene på benken har allerede reist til Kirkenes for å gå på skole. Snart fortsetter ferden videre til Tromsø.

– Når vi skal gå på universitet, så må vi klart flytte ut. Og så er det valget om en skal tilbake. Det er et ganske vanskelig valg. Muligheten for å få jobb blir nok viktig, sier Adrian Martinsen.

Publisert

Mer fra BT magasinet

  1. BT MAGASINET

    «Små føtter setter dype spor», sto det på en siste hilsen. Da Monica mistet sønnen, bestemte hun seg.

  2. BT MAGASINET

    – Det er masse tanker og følelser i musikk

  3. BT MAGASINET

    – Provoserende og lite forståelsesfullt

  4. BT MAGASINET

    Da flere ville ha furuen, sa Vilhelm nei. – Noen ganger kan man ikke bare tenke penger.

  5. BT MAGASINET

    Her forsker de på hvordan hjernen til Magnus kan utvikle seg raskere

  6. BT MAGASINET

    – Tanten min som døde i fjor, inspirerer meg til å spille hardingfele

  1. Stortingsvalget 2021
  2. Vardø
  3. Finnmark
  4. Arbeidsplass
  5. Fisker