– Hvorfor i all verden ligger det en sølvskje på vasken på badet?

Min venninne så aldeles bestyrtet ut.

Jeg skjønte ikke helt spørsmålet. Lå det en sølvskje på badet? Det virket søkt.

Da jeg sjekket, og fant sølvskjeen, demret det for meg. Det var selvsagt datteren min som hadde valgt den mest glinsende skjeen i skuffen til å spise yoghurt med. Hun la skjeen fra seg første og beste sted, altså på vasken på badet. Der ble den liggende helt til den gikk i ett med interiøret.

Poenget her er ikke sølvskjeen. Det er min manglende evne til å rydde. Eller som jeg foretrekker å si: Jeg har prioritert annerledes.

Dette er syv år siden. Det var på tide å gå systematisk til verks for å få litt mer orden. Min definisjon av orden er at det ikke ligger klær overalt, og at det ikke ligger «pynt» langs alle veggene i stuen.

Min venninne har et litt mer systematisk forhold til ryddighet enn meg. Hun ga meg derfor en laminert ryddeguide som burde følges slavisk. Dessverre gikk det ikke lang tid før jeg hadde rotet vekk hele ryddeguiden.

Det viktigste jeg har plukket opp, er at alt i huset skal bo et sted, samt at før det blir ryddig, må man gå gjennom huset rom for rom og kaste det man ikke trenger.

I klassisk stil begynte jeg på jobben. Fant skrujern og skiftenøkkel i kjøkkenskuffen, ved siden av vinopptrekkeren. Logisk.

Kontorrekvisita av ymse slag oppi kakeformer i kjøkkenskapet. Skjøteledning i sokkeskuffen. Ballpumpe ved siden av håndmikseren.

Så mistet jeg motet. Rydding er veldig kjedelig. Særlig når man møter på alle tingene som ikke egentlig kan bo noe sted, fordi de er helt umulige å kategorisere. Så jeg ga opp. Hadde vært flink nok.

Etter dette har jeg ved diverse anledninger gått i gang igjen. Jeg har kjøpt ryddebok av en japansk dame som sikkert aldri har sett et støvkorn, og som mener at sokker har følelser. Jeg har også ryddebok fra en norsk ryddedame. Og jeg har storkost meg gjennom tv-programmet «Norske rotehjem» fordi alle har det 100 ganger verre enn meg.

Som den optimisten jeg er, gir jeg selvsagt ikke opp. Nå har jeg meldt meg på et nettkurs i rydding. Lovnaden er at vi skal bli lykkelige etter seks uker med opprydding. Etter fem uker er jeg utrolig spent på hvordan lykkerusen skal arte seg neste helg.

Akkurat nå ser bad- og kjøkkenskuffer ganske bra ut. Gangen er ikke så verst. Klesskapet er helt utrolig ryddig. Kjøleskapet skinner. Nå gjelder det bare å få mannen og ungene til å forstå systemet, slik at de ikke ødelegger alt.

Rydding har sine absolutte fordeler, og gode tips kan komme fra uventet hold: Bakerst i skapet fant jeg en minnebok fra da jeg var 11.

Skulle familiemedlemmenes oppfølging av rydding bli for dårlig, kan jeg bruke dette fine minnet anno 1984:

«Elsk din mann og kyss ham ofte. Siden kast ham opp på loftet.»