Vi skal ikke bare gi blaffen, da?

Dårlig samvittighet kan kjøre over hvem som helst som en dampveivals.

Er det lenge siden du har stukket innom familiens eldste? Eller siden du tok en telefon til venninnen eller kompisen som du i en travel hverdag ikke rekker å prate så mye med?

Kanskje du har en gammel tante, som var som en reservemor for deg i oppveksten, men som du ikke får tid til å stikke innom fordi du haster fra a til b?

Hva med husvasken, eller familiealbumene som fortsatt er halvferdige?

Eller de kursene du hadde tenkt å ta for faglig påfyll?

Eller det faktum at du som en av få hadde med deg kjøpekake på barnas avslutning, der de andre hadde med fersk hjemmebakst?

Da kjenner du den kanskje, klumpen av dårlig samvittighet.

Og samvittighetsklumpen har en tendens til å rulle. Den røsker med seg det meste som er, mens den triller hastig avgårde. Og du løper etter, sjanseløs til å nå den igjen.

Det er så mye vi burde, så mye vi bare skulle ha gjort. Og så blir det ikke helt sånn.

Hverdagen tar et stort jafs av deg. Du er heldig om du rekker å ta en bit av middagen før det er tid for å pusse og hoppe til køys.

Og når du først ligger der med hodet på puten, kjører gjerne samvittigheten over deg som en dampveivals både en og to og tre ganger.

Sånn for å gni det skikkelig inn. For du burde vel strengt tatt ha tatt deg tid til litt mer? Det er jo egentlig ikke tid, men prioriteringer det er snakk om.

Eller?

Kanskje du skulle forsøke å puste med magen. For kanskje er det hverken klumpen av dårlig samvittighet eller dampveivalsen som er problemet. Når sant skal sies, så eksisterer vel disse tankene kun på grunn av deg?

Det er du som er problemet.

Du som trykker hele burde-greiene langt nedover dine egne ører.

Og på sett og vis er det fint. Samvittighet er bra. Men det er sabla lite nyttig å plage seg selv med dårlig samvittighet.

Min mor pleide alltid å si: Om alle andre hadde hoppet utfor et stup, hadde du hoppet etter?

Det var hennes ubeskrivelig irriterende måte å parere mine «…men alle andre…»

Og sånn har jeg hoppet på denne evige samvittighetskarusellen. Sånn har jeg stilt til kamp i en match jeg faktisk ikke kan vinne. Alle andre klarer jo…

Men gjør de det? Lærdommen fra barndommen er at de færreste andre fikk lov til det som gjaldt «alle andre».

Og opp med hånden de som ikke har kjent på dårlig samvittighet for et eller annet den siste uken.

Vi skal ikke bare gi blaffen i det, da? Helt seriøst!

Hva med å avlyse all dårlig samvittighet og bare tenke at ting er ok, og at ok er helt fint.

Ok kan være helt topp, faktisk.

Etter å ha jobbet hele vinterferien fant jeg ut at jeg skulle hive ungeflokken i bilen grytidlig lørdag morgen for å dra på fjellet for å stå på ski, og bøte på litt travelhet.

Det gjelder å få mest mulig ut av dagen og helgen og alt det der.

Ungene så på meg og spurte om vi ikke heller kunne sove til vi våknet.

Så vi gjorde det. Og det gikk strålende. Fjelltoppen lå der og ventet på oss, vi nådde våre mål – og det uten en gang å ha kjent på bittelitt stress.

Neste helg lurer flokken på om det er mulig bare å gjøre ingenting en av dagene.

Ingenting, som i absolutt ingenting annet enn å slappe av. Det går visst an.

Så mye for dårlig samvittighet.