Ære være kirken

GOD HELG: En hednings bekjennelse.

Publisert Publisert

ET STILLE STED: – Kirken var et av få rom hvor de kaotiske følelsene mine fikk hvile, skriver Anne Rokkan. Her er det spiret på Johanneskirken som skimtes i tåken. Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen

  1. Leserne mener

Med fare for å ta livsløgnen fra landets småpratere: Julen varer faktisk ikke helt til påske.

Nå har vi fått summet oss gjennom januar, kanskje blitt både edru og småsultne igjen, og enda er det et stykke til den neste runden med hellig- og fridager kommer som velsignet regn i april.

Dette oppholdet mellom religiøse feiringer vil jeg benytte til å gi kirken et velmenende råd. Et noe overraskende trekk fra en bunnsolid hedning som meg, men bare vent – åpenbaringen vil komme.

De siste årene har jeg nemlig lagt merke til noe foruroligende ved Den norske kirke: Jeg har begynt å savne den slik den en gang var.

Jeg er altså ingen utpreget kirkebenksliter, men stiller selvsagt i bryllup og konfirmasjon. Her har jeg registrert stadig mer krampaktige forsøk på å konkurrere med den moderne verdens underholdningsmaskineri.

Jeg lurer på om kirken kan ha glemt at folk søker dit når det er alvor. Ikke for å ha det moro.

Les også

– Hatet mot ananas på pizza kjenner ingen grenser

Jeg har de siste årene for eksempel lidd meg gjennom en preken hvor Bibelens budskap ble illustrert ved at presten sammenliknet de ulike karakterene med forskjellige Pokémon-figurer.

Ved en annen anledning observerte jeg, regelrett vantro, at presten dro i gang en slags rap. Med rytmesans på høyde med en gammel heroinist, gjorde han riktignok et skjellsettende inntrykk, men poenget med syndsforlatelsen gikk dessverre tapt.

Det samme gjorde dåpens formål, da dette ble forklart ved hjelp av en slags rebus i en dåp jeg nylig var i. Et nærmere 30 meter langt papirbanner ble rullet ut, og avslørte en rekke bilder og symboler – tegnet av presten selv.

Dessverre var banneret for tungt, og begynte å revne på midten underveis i utrullingen. Stadig nye dåpsgjester måtte ile til for å hjelpe. Til sist viste det seg at kirken var kortere enn banneret, så kirketjeneren rullet både seg selv og rebusløsningen ut på klokkerommet.

I forvirringen som fulgte, unnslapp det meg faktisk et aldri så lite «herregud».

Les også

De dødes skål

Jeg mistenker at prekenene på dager med mange ikke-troende gjøres ekstra lettbeinte, i et forsøk på å lokke et par tilbake neste søndag.

Men er jeg ute etter enkel underholdning, blir det heller Netflix. Hver eneste søndag, faktisk.

Vi er derimot mange som av og til savner et rom for det vi ikke kan håndtere ved hjelp av rasjonelle tanker. Rotløshet, uro, tunge tider av ymse slag. At livet er utenfor ens kontroll.

Da jeg nylig måtte sørge over en forelder, var kirken et av få rom hvor de kaotiske følelsene mine fikk hvile. Det opplevdes meningsfullt å sitte der. Ikke fordi jeg opplevde noe åndelig, men fordi kirkens alvor og tyngde føltes verdig.

Jeg fikk vie meg til en uro Netflix aldri klarte å distrahere meg fra.

Litt av poenget forsvinner når alt skal være så himla lettbeint. Livet er jo ikke alltid slik.

God helg og god preken. Kanskje vi ses til påske.

Publisert