Ingen maskiner kan erstatte sprell levende folk

Det er viktig at vi ikke undervurderer verdien av småprat.

  • Elisabeth de Lange Gjesdal
Publisert Publisert

Pappa rullet ned bilvinduet mens han gled fremover i køen. En imponerende manøver, synes jeg, der jeg trykket nesen opp mot vinduet fra baksetet.

Vi skulle til by´n. Fem kroner skulle mannen i bompengestasjonen ha. Jeg husker godt første gang vi oppdaget at den ene luken slett ikke hadde noe menneske på vakt. For å komme gjennom Løvstakktunnelen kunne vi velge luken med en ansatt – eller kaste myntene oppi en kurv. Det siste var definitivt mest spennende, men vi fikk ikke noe «ha en fin dag» med oss på veien.

Jeg kan huske hvordan vi pantet flasker, og hvor opptatt jeg var av at butikkens panteansvarlige talte riktig. Jeg husker hvor enormt kjedelig det var å være med voksne i banken, og hvor enormt skuffet jeg ble den dagen jeg forsto at Skillingsbanken, der mormoren min gikk, slett ikke var en bank med skillingsboller. Men bankfolkene var greie, husker jeg. De smilte og var hyggelige, og noen ganger fikk jeg en sparebøsse fordi jeg hadde vært så flink å vente så lenge.

Nå er det ikke så mange som prater med oss i banken lenger. Penger tar vi ut i minibank, venner betaler vi med kjappe apper, og noen folk har ikke engang mulighet til å gå i banken sin.

Jeg kan huske at jeg var med mamma til skomakeren for å fikse støvlettene. Det var spennende, og skomakeren fikk meg alltid til å tenke på Jul i Skomakergata. Og det er fint, for julen er fin. Nå er det ikke så mange som går for å fikse skoene sine. Er de ødelagte, kjøper vi nye.

Jeg kan huske den sitrende spenningen i kroppen da vi skulle på reisebyrået. Der kunne en virkelig drømme seg vekk, og de som jobbet der var så verdensvante – og visste så mye om så mange steder. Og vi fikk jo alltid fine ferier. Hos dem kunne vi sitte lenge og prate, og var vi heldige fikk vi se et lite bilde av hotellet vi skulle til. Nå er reisen kun noen tastetrykk unna, og det er knapt en eneste krok på hotellet vi ikke har sett før vi er der. Så mye for spenning.

Mye kan vi gjøre via telefonen. Billetter til kino, teater, konserter, buss og bybane. Rart med det i grunnen, hvordan vi er stadig mer sosiale, men likevel blir mer asosiale. Den siste kjolen jeg kjøpte, var jeg i butikk for å skaffe. Jeg var desperat, for jeg skulle i bryllup, og hadde ikke noe å ha på meg. Ikke på ordentlig, jeg har jo klær i skapet, men du vet.

Kvinnen som solgte meg kjolen var veldig hjelpsom. Jeg virret rundt uten å vite hva jeg egentlig så etter, men hun fant en som passet perfekt. Hun kom med tips til hva som ville passe bra til, og opplevelsen var hyggelig. Det er lenge siden sist. Ikke fordi det ikke er hyggelige folk i butikkene, men fordi jeg som så mange andre, handler mye på nett.

Makelig anlagt, vil noen kanskje tenke, men ikke så makelig at jeg får hele ukens rasjoner levert på døren. Det går jo fint det også, man må ikke gå i butikken lenger. Matkasser deiser ned på trammen til folk hver neste uke.

På butikken hender det rett som det er at jeg treffer på kjente. Noen ganger blir jeg fersket med en godtepose i hånden midt i uken. De som jobber der kjenner meg igjen, og sier alltid hei når vi er innom. Det er ikke alle butikker som har så mange i kassen lenger, de er erstattet med tekniske løsninger. Nå skal jeg slett ikke lyve, det er enormt tilfredsstillende å få «bipe» sine egne varer. Kom igjen, hvem har ikke hatt lyst til det? Men ingen spør om pose, eller ønsker en fin dag videre.

Effektivisering er jo fint, digitalisering likeså. Men jeg håper at når jeg en gang blir gammel, så er det fortsatt noen i butikkene som vil slå av en prat med meg. At bussjåføren sier hei, selv om jeg strengt tatt kan gå inn bakerst – og betalingen allerede er gjort med en fiffig teknisk løsning. For det er ingen maskiner eller sosiale medier som kan erstatte sprell levende folk, og direkte kontakt.

Og det er fortsatt ingen Facebook-chat som slår en timelang telefonsamtale med en god venn eller venninne. Kanskje skulle vi alle ringe en venn i dag? Om ikke annet enn for å høre stemmen og den smittende latteren.

Publisert

Les også

  1. Smertefull realitetsorientering

    Når foreldre bare er sånn passe, og du omsider skjønner at du er en av dem.
  2. Stekte apekatter med halen i været

    Min mor lovet meg alltid apekatter til middag, men alt jeg fikk var lapskaus og kjøttkaker.
  1. Digitalisering
  2. Internett

Mer fra BT magasinet

  1. BT MAGASINET

    Sjefen holdt planene hemmelig i et halvt år. Så sa han opp 80 kollegaer.

  2. BT MAGASINET

    – Etter ei tid forstod eg at fotballen er viktig for meg

  3. BT MAGASINET

    800 meter inne i en tunnel skal de avsløre den neste smittebølgen

  4. BT MAGASINET

    Varsler gondol­bråk: – Jeg har ikke tenkt å bo under en slik bane

  5. BT MAGASINET

    Vil øke produksjonen i Hardanger: – Vi profitterer på klimaendringene

  6. BT MAGASINET

    Klimaministeren må til Vaksdal hvert år. Først da får han ro i sjelen.