For noen helger siden hadde jeg tre av kidsa pluss den enes kjæreste med på hytten. De er født og oppvokst inn i den mobile, digitale generasjonen. De eier ikke en CD men har uendelige spillelister på Spotify. De leser ikke papiraviser og får bare med seg nyheter som dukker opp i sosiale medier. De vet ikke når Dagsrevyen begynner, men kan se på Netflix en hel helg (strengt tatt tror jeg ikke de vet hva Dagsrevyen er ...).

De er fra 14 til 29 år gamle. Vi skulle tilbringe to døgn sammen. To døgn på en hytte med bredbånd og 30 TV-kanaler.

Jeg innrømmer det glatt, også jeg er mobilavhengig. Jeg er på Facebook oftere enn jeg blar i en papiravis, og de fleste nyhetene finner jeg på nettet. Jeg har også noen spillelister på Spotify og jeg ser mindre og mindre lineært TV.

Men hvor kjekt er det på en hyttetur der alle sitter og glor ned i en skjerm?

Nederst i hjørneskapet på hytten, sammen med påskekyllinger og gule stearinlys, har vi noen brettspill, kortstokker, et reise-sjakk og Yatzy.

Derfor fant jeg frem terningene og blokken da vi hadde spist middag seint fredag kveld. Vi spilte noen runder Yatzy, praten gikk mellom terningkastene, jeg tapte. Plutselig var det seint, ingen hadde merket tiden som fløy. Bortsett fra noen snapper av de antikvariske terningene på bordet, hadde vi latt mobilene være i fred.

Lørdag gikk vi to timers tur i skogen. Da vi kom hjem så jeg en av ungdommene legge kabal. En annen var ivrig opptatt med et sudokublad. Etter middag kom et brettspill frem. Geni! Spørsmålene var 20 år gamle, mye var utdatert. Men vi spilte i tre timer. Vi var sosiale. Vi lekte og lo. Vi så hverandre. Jeg tapte igjen, det spilte ingen rolle.

Det var sånn jeg husket hytteturene på Lepsøy og Mjølfjell fra min egen barndom. Vi spilte Mattis, Casino og Bondebridge. Vi trillet terninger i timevis. Når yatzyblokken var utskrevet og butikken stengt, tegnet vi opp våre egne poengark.

Da jeg sto opp søndag morgen, slo det meg at vi ikke hadde hatt TV på hele helgen. Mobilen min, som vanligvis må lades to ganger i døgnet, hadde fortsatt strøm. Kidsa skjønte ikke helt hva som hadde skjedd. Men de var storfornøyde, og vi avtalte å reise på hytten sammen igjen om ikke så lenge.

Selv fikk jeg en nyttig påminnelse om at underholdningen fra min egen barndom fortsatt duger, den er verdt å ta vare på. Brettspillet funker like bra som mobilen.

Så nå må vi finne frem kortstokken fra glemselen, vi må børste støv av yatzyterningene. Vi må aldri glemme å gjøre noe analogt sammen.

Tenk på det nå i vinterferien!