Med reisebrennevin til Sogn

GOD HELG: Som gutt trodde jeg at folk ble mer forstandig jo eldre de ble. Det var før jeg hørte om mannen med flasken på hurtigbåten mot Sogn.

Publisert Publisert

HURTIGBÅT: I årevis har hurtigbåtene vært viktig for reisende mellom Bergen og Sogn.

Nylig meldte NRK at seks av ti ettermiddagstog fra Oslo til Bergen var forsinket. Vy, som kjører togene, har som mål at ni av ti tog skal være i rute. De fleste synes forsinkelser er kjedelig.

Når man er på reise, vil de fleste komme frem etter rute. Kanskje skal man hjem, kanskje skal man videre. Det kan hende det er knapt om tid og at et fly, en buss eller en båt venter.

En ettermiddag på 1970-tallet gikk en godt voksen mann på hurtigbåten på Strandkaien i Bergen. Båten skulle til Sogn. Om bord traff han en tante av meg. Hun hadde besøkt slekt i Bergen.

– Kom hit og sett deg, sa mannen på vei ut Byfjorden.

Les også

Tolv ting jeg har lært som far

Hun kjente en svak dunst av alkohol og fikk mistanke om at han var på en liten snurr. På vei inn mot første anløp fikk hun sine antakelser bekreftet. Han tok opp en blank flaske.

– Må ha litt reisebrennevin. Vil du ha en dram, spurte han.

Nå skal jeg være forsiktig med å romantisere alkohol. Den kan glede, men også skade. Min tante takket nei og understreket at hun ikke drakk. Hun har alltid vært et menneske med stort hjerte og foreslo at han heller kunne spandere en kopp kaffe til henne, noe han også gjorde.

Mens de lå ved kai, kanskje et sted i Nordhordland, skjenket han brennevin i sin kaffekopp og drakk. Tante holdt seg til kaffe.

Båten gikk videre, og mannen la flasken tilbake i vesken. Praten gikk fint, de snakket kanskje om gamle kjente, vær og vind og hva de hadde gjort i Bergen. Nå skulle det bli godt å komme hjem.

Hurtigbåten fortsatte gjennom sjøen nordover mens mørket seg på. Ved neste kaianløp – jeg er usikker på hvor, kanskje Mjømna, kanskje Skjerjehamn – kom flasken igjen opp av vesken. Han skjenket i, kanskje litt mer, kanskje litt mindre.

Koppen var tom og flasken tilbake i vesken da de igjen la fra kai. Min tante ba ham være forsiktig med det sterke. Han beroliget henne og sa at han kun drakk mens de lå ved kai. Han var ingen førstereis og visste nøyaktig hvor mange ganger de skulle til kai denne kvelden.

– Du skal ikke være bekymret. Dette går greit. Jeg tar kun en støyt når vi ligger ved kai, gjentok han.

Les også

Per Lindberg: Da jeg bestemte meg for å leke prest

I Rysjedalsvika kom flasken opp igjen. Koppen ble fylt og tømt. Lavik neste. Det samme skjedde.

Kanskje var de i rute, kanskje ikke. Det er lenge siden, og jeg var ikke om bord. Det som er sikkert, er at båten var på vei fra Høyanger mot Nordeide. Han begynte å romstere, og tante fikk en følelse av at han var i ferd med hente flasken fra vesken.

Hun minnet ham om at de var midtfjords og ikke ved kai. Derfor kunne han ikke drikke nå.

Han kikket på henne og svarte:

– Baoten er forsinket, men eg er i rute.

Publisert