Isen var vår lokale smeltedigel

Jeg skulle vokst opp i en villa i byens beste strøk, men havnet i en blokk på Sletten. Det gikk fint likevel.

Publisert Publisert

SMELTEDIGEL: Vi spilte hockey i Bergenshallen, vår lokale smeltedigel. Der dukket det også opp folk fra byens bedre strøk, skriver BT-journalist Christian Nome Lepsøe. Foto: PRIVAT

Det er mye snakk om klasseskiller for tiden. Flyktninger møter rikinger i en norsk smeltedigel. Det er nok av utfordringer, økonomi og språk er bare to av dem. I det vi liker å kalle verdens rikeste land, vokser dessverre mange barn opp under fattigdomsgrensen.

Jeg kom til å tenke på min egen oppvekst da jeg leste en av sakene i BTs fattigdomsserie i romjulen. Et idrettslag så gjennom fingrene med at ikke alle klarte å betale kontingenten i tide, fordi det er viktig at idretten er tilgjengelig for alle.

Det kan jeg skrive under på at den er.

Den høsten jeg fylte seks ble jeg skrevet inn på Haukeland skole. I nabolaget var det svære villaer så langt øyet rakk.

Jeg rakk aldri å begynne på Haukeland, mor og far ble skilt lenge før skolestart. Da jeg begynte på skolen, delte jeg soverom med min bror i en treroms på Sletten.

Jeg gikk på Slettebakken skole og vokste opp med kamerater som bodde i blokk. Noen av dem holdt til i Chicago, et av datidens mest belastede strøk i Bergen. Ikke alle hadde foreldre som var i stand til å ta vare på dem. Flere var fulle før de var ferdig med barneskolen. Gjenger fra Sletten og Mannsverk avtalte å kaste stein på hverandre.

Les også

Christian Nome Lepsøe: Kallenavnet som kom frem fra glemselen

Jeg skulle vokst opp i en villa på Årstadvollen, men endte opp et sted der vi hadde altaner og ikke hager. Istedenfor utsikt utover Bergensdalen, så vi inn i naboblokken. Vi hadde leverpostei og løkrull på skivene. Vi var ikke fattige, men levde nøkternt. Det var ikke mye roastbiff, men jeg kan ikke slå fast at ungene i byens beste strøk spiste det heller.

Det jeg kan slå fast, er at vi var like da vi møttes på idrettsbanen. Vi spilte hockey i Bergenshallen, vår lokale smeltedigel. Der dukket det også opp folk fra byens bedre strøk. De kom i merkeklær som «Busnel», «Millet» og «Lacoste». De snakket like pent som foreldrene, de sa «ikke» og «jeg». Selv snakket jeg gatespråk og eide knapt en Levis-bukse.

Men innerst inne var jeg som dem. De var som oss, der vi satt i bar overkropp i garderoben. På isen var det andre faktorer enn hvor vi kom fra og størrelsen på foreldrenes bankkonto som skilte oss. Noen av lagkameratene mine gjennomførte høyere studier samtidig som de trente hver dag. Andre satt inne rett som det var, og fortalte villig historier fra livet bak murene.

I dag er noen av dem leger og direktører. Andre har drukket seg i hjel.

Men på isen var de jevnbyrdige. Didrik fra Starefossen og Ole-Petter fra Johan Hjorts vei var like stolte da de fikk på seg drakten. De jublet like mye når de kjørte tunnel med motstanderen og satte pucken i krysset.

De var like glade når vi vant.

Publisert