Han satt ved siden av meg på bussen, og sa i fullt alvor at han ikke ville at døtrene skulle begynne med fotball.

Ikke fordi det regner så forbaska mye her i Bergen, men fordi han synes fotball passer best for gutter.

– Nei, nå må du gi deg! sa jeg lattermildt.

Jeg trodde det var en dårlig spøk. Det var det ikke. Det er vanskelig å forstå hvor den kommer fra, trangen til å sette kjønnene opp mot hverandre når det er snakk om fotball.

Jeg velger å se bort fra det som foregår i de mørkeste krokene i kommentarfeltene. Jeg legger til side dinosauruttalelser som at kvinnefotball er handikapidrett.

Jeg tenker mer på holdningene til hvermannsen, à la den naboen la frem på bussen. Jeg tenker på at jenter i mange klubber får færre treningstimer enn jevnaldrende gutter. At flere av akademiene for talenter og spesielt interesserte bare er for gutter. At det er 25 ganger så mange spillerutviklere som jobber med gutter som med jenter i norske toppklubber.

Begge mine barn spiller fotball, en gutt og en jente. De er like ivrige. Jeg sender en stor takk til alle som bidrar til at de får drive med noe av det gøyeste de vet. Men jeg blir flau når jeg må forklare min datter hvorfor folk ser ulikt på det de driver med, hvorfor hun og broren ikke har de samme mulighetene.

Markedskreftene rår. Og interessen for herrefotball er større enn for kvinnefotball. Det renner mer penger inn i Eliteserien for menn enn i Toppserien for kvinner, blant annet på grunn av TV-rettigheter. Det er forståelig. Men er det naturlig at forskjellen mellom kvinner og menn er så enorm? Eller sliter kvinnefotballen med å komme ut av en negativ spiral på grunn av gamle, dårlige holdninger?

Det skjer heldigvis spennende ting. Både i England og Frankrike vokser det frem proffligaer og lag for kvinner som holder høyt nivå, også økonomisk.

Vi har fått norske proffspillere som Ada Hegerberg i Lyon og Maren Mjelde i Chelsea. Norges første kvinnelige eliteserietrener for menn, Helena Mikkelsen, kan muligens også gjøre en forskjell. Selv om hun bare er en figur i NRKs nye TV-serie «Heimebane».

Og for ikke å snakke om at spillerne på herrelandslaget bestemte seg for å dele lønnspotten likt med kvinnelandslaget. Det var ikke bare en fin og solidarisk gest, men også en viktig prinsipiell markering.

Norge gjorde det dårlig i fjorårets EM, og røk ut etter skuffende spill i innledende kamper. Kjedelig, selvfølgelig, for et lag som lenge har vært blant de beste, men vi kan håpe at det kommer noe godt ut av det, at Norge satser mer på jenteutvikling for å henge med.

I mellomtiden kan alle vi andre la være å snakke ned kvinnefotballen. Vi kan spørre jentene hva de drømmer om, i stedet for å ta fra dem muligheten til å drømme før de har vokst ut av sine første fotballsko.

I disse dager springer nesten 300.000 barn og unge ut på landets kunstgressbaner for å spille fotball. Måtte de alle få samme respekt og like muligheter.