Jeg har ikke alltid vært sånn. Det startet selvfølgelig en eller annen gang etter at jeg ble mor og måtte ta ansvar for noen små krek som selvsagt ikke var i stand til verken å ta vare på seg selv eller forstå konsekvenser av noe som helst.

Selv har jeg en gang våknet ti minutter før flyet skulle gå, rasket med meg en koffert omtrent uten innhold, og rukket flyet. Riktignok bodde jeg da to minutter unna flyplassen, men likevel.

Jeg fantes ikke urolig for verken å miste flyet, ikke ha nok klær med meg eller noe som helst. Nå har jeg all verdens tid før flyet går og pakker alltid maks kilo bagasje. Man vet jo aldri hva man får bruk for på tur.

Les også: Miljøvennlig egotripp

Da ungene var små, gikk det ofte i praktiske bekymringer: Har de varme nok klær, for mye klær, for lite klær, har de spist nok? Så ble de større: Ser de for mye på skjerm, sover de for lite, spiser de sunt nok? Husker de å ta på regntøy, kle seg skikkelig på skolen, spise opp maten? Ser de seg for før de går over veien?

Stemmen til den fantastiske hypokonderlegen Ingvar Wilhelmsen svirrer i bakhodet: Ikke kast vekk tid på å bekymre deg over ting du ikke kan gjøre noe med.

Nei, jeg følger jo det rådet. Bekymrer meg verken for farlige sykdommer eller for at flyet skal falle ned. Er overhodet ikke redd for å ferdes i storbyer som med jevne mellomrom rammes av terror.

Dette er ting jeg ikke kan gjøre noe med, og da er jeg lykkelig ubekymret.

Men det finnes masse som kan gå galt, men som kan unngås, dersom jeg er godt forberedt. Jeg understreker: forberedt, ikke bekymret. Jeg er da ikke noe aspeløv.

E16: Der kan det rase hvor som helst, det kan komme en trailer imot som får sleng, eller det kan snø og være nullføre mellom Voss og Stalheim. Eneste løsning jeg har kommet på så langt er å ha gode dekk, en flink sjåfør og sjekke værmeldingen hysterisk ofte før avgang.

Parkeringsplassmangel: Det er viktig å planlegge god tid til byen i tilfelle jeg må lete etter parkeringsplass. Denne bekymringen er den mest latterlige som finnes, jeg tror aldri jeg har opplevd å komme til en full bygarasje. Men løsningen er alltid å planlegge altfor god tid. (Og her skylder jeg på min mor - hun er dessverre helt lik).

Manglende konsertblære: Jeg orker ikke drikke øl på utekonsert fordi jeg da risikerer å måtte bruke de mobile doene. Da går jeg heller for å bli dehydrert. Dessuten er køene altfor lange til de blå boksene, og kanskje er det tomt for antibac.

Sult: Jeg er ubrukelig når blodsukkeret faller. Derfor har jeg alltid en plan (eller matpakke) for påfyll minst hver fjerde time.

Utladet elbil: Rekkeviddeangsten min er godt utviklet. Det må aldri være mindre enn 30 prosent strøm igjen på den lille blikkboksen. Aldri. (Her føler jeg det er overflødig å nevne angst for utladet mobil).

Les også: Hva svarer du når ungen spør «mamma, er det bra å sexe?»

Dette er heldigvis ekstremt håndterbart. Så lenge jeg er forberedt, så går alt helt fint. Problemet er når min bekymring overføres på ektemann og barn.

Min mann mangler fullstendig evne til å bekymre seg for noe som helst. Han ser lyst på livet og tar alt som det kommer - til stor glede for seg selv. Dessverre har det skjedd at jeg lurer på om han husker å lage middag, hente ungene eller lade elbilen. Eller gå hjem fra jobb i tide.

Han rister på hodet av meg og mener at Monty Pythons sang «I’m so worried about the baggage retrieval system at Heathrow» er skrevet til meg.

Og mens han gjør det, bekymrer jeg meg for om noen i det hele tatt vil lese denne teksten.