Rolf så på meg. Jeg nikket til svar. Nå var det alvor, vi hadde ingen tid å miste. Jeg hoppet ut av bilen og fikk esken ut av varebilen. Rolf holdt motoren i gang mens jeg beinet opp mot huset. Jeg stoppet opp utenfor døren og satte ned esken. Sjekket inn kjøkkenvinduet om jeg så noen. Klar bane.

Jeg åpnet ytterdøren forsiktig så den ikke skulle lage lyd. Ingen i gangen heller, jeg ble roligere. Dette kunne faktisk gå. Jeg bar esken forsiktig ut på kjøkkenet og satte den fra meg på kjøkkenbordet. Oppdrag utført. Nå var det bare å komme seg ut i en vill fart.

«Hallo, kem e da?», kom det plutselig fra et sted i huset. Shit pommes frites, hva skulle jeg gjøre nå? Klarer jeg å nå døren før hun kommer seg til kjøkkenet? Men hvordan ville det se ut? Er det slik vi behandler kundene våre? Slaget var tapt. «Ja, det e meg».

I mange år av barndommen var utkjøring av varer en fast rutine på lørdager. Meg og Rolf kjørte varer rundt til kunder i Ytre-Sula. Vi hadde en klar arbeidsfordeling. Han kjørte og pratet, jeg løp med varer. Belønningen var at Rolf fortalte vitser og historier få andre på min alder fikk høre. Historiene hadde en tendens til å bli mer og mer ville etter hvert som årene gikk, men det gjorde ingenting. «Det er ikke så nøye om du lyger, så lenge praten går», som sulingene sier.

I voksen alder har jeg forstått at det ikke bare var skrøner og drøye vitser jeg plukket opp. Jeg lærte meg å gjøre en tjeneste for lokalsamfunnet. Mange av dem vi kjørte varer til hadde ikke bil. De var ofte eldre og kom seg ikke så enkelt på butikken. Å kjøre ut varer var ikke en forretningsidé, det var å sørge for at folk på øyen hadde varer og mat. Noe som også er grunnen til at nærbutikken på Nåra eksisterer. Lokalsamfunnet trenger den. Ikke bare for å handle varer, men også som et sted der man treffer sambygdinger og kan bli oppdatert på siste sladder.

Rolf drev butikken på Nåra sammen med sin kone Mimi. Rettere sagt så var det hun som drev den. Han gjorde som han fikk beskjed om. Og det var nok å gi beskjed om. Det var alltid noe som måtte ordnes, alltid noen som banket på dørene og lurte på om det var åpent. Fiskebåter som trengte diesel, turister som oppdaget at telttur i Solund ikke var en god idé og bygdefolk som hadde gått tom for melk. Det var sjelden de fikk avslag.

Vi ungene på Nåra hadde nok å gjøre også. Prise varer, betjene kunder eller være med på varetelling. Å vokse opp rundt butikken på Nåra har gjort meg ekstremt glad i nærbutikker. Andre typer butikker får jeg allergiske reaksjoner av å tilbringe tid i. Jeg misliker sterkt å gå rundt og lete gjennom hyller etter det jeg vil ha. Netthandel har heldigvis tatt bort mye av dette behovet og hevet livskvaliteten min med flere hundre prosent. Men en nærbutikk er en fryd å tilbringe tid i. De er ofte mye større enn du først får inntrykk av. De har vokst seg inn i nabobygninger og blitt bygget på etter behov. Og du vet aldri hva du finner i hyllene. Et trollgarn bak tomatene, en sykkel skrudd fast i taket eller sveiven til en ambolt gjemt under bleiene.

Tiden gikk og ingen Lasse kom ut av huset. Løpegutten hadde sviktet. Rolf innså at lørdagsplanene hans var torpedert. Han stoppet bilen og gikk opp til huset. I stuen fant han meg dypt nede i belgiske vafler og melkesjokolade. En time seinere var vi tilbake i bilen. Jeg unnskyldte meg og sa at jeg ble oppdaget. «Vel, ingenting å gjøre med det. Eg fekk no kaffe». Så startet Rolf bilen og vi kjørte hjem til Mimi for å få nye arbeidsoppgaver.