Når jeg hører ordene arv og miljø, siger tungsinnet på.

Da tenker jeg sporenstreks på norsktimene på Ulriken skole, med Amalie Skram og Hellemyrsfolket på pensum. Vi lærte at forfatteren Skram var naturalist, og fremstilte mennesker som produkter av arv og miljø.

Hvis utgangspunktet var dårlig, var ikke sjansene store for at du skulle klare deg. Virkeligheten ble detaljert skildret.

Vi leste om Sjur-Gabriels strev for å overleve, mens konen Oline gikk på fylla og påførte familien skam. Hun ble kalt «Småfylla».

Sjur-Gabriels eneste lyspunkt i livet var sønnen Vesle-Gabriel.

Men Amalie Skram tok naturligvis livet av gutten.

Fra den dag av drakk både mannen og konen på Hellemyren, skrev hun.

Vi diskuterte boken i klassen. Hva er det som former et menneske? Hvorfor blir vi som vi blir?

Dette var spørsmål vi mente noe om.

Siden har jeg holdt med tapere. Hva det skyldes, vet jeg ikke.

Arv? Miljø? Gener?

Bildevisning

       AMALIE SKRAM: Forfatteren skrev om alkoholproblemer i familien.
AMALIE SKRAM: Forfatteren skrev om alkoholproblemer i familien.

Bergen har hatt mange tapere. Etter krigen bodde mange av dem i dårlige brakkebyer. Noen i «Blodbyen» på Gyldenpris, andre på Stemmemyren, Nordnes, Grønneviksøren.

Bergen kommune bygget blokker i Adolph Bergs vei for å bedre boforholdene. Det trengtes, men resultatet ble også at mange med problemer i samme gate, rent faktisk havnet i samme gate.

Allerede fra 1950-tallet oppsto kallenavnet «Chicago», ifølge lokalhistoriker Jo Gjerstad.

Det var ikke bare hos Amalie Skram på Hellemyren at mannen og konen drakk.

Da vi gikk gjennom Adolph Bergs vei på vei til skolen, så vi voksne som satt utenfor blokkene og drakk sin morgenpils.

De satt der gjerne da vi gikk hjem igjen om ettermiddagen. Scenene minnet om Hellemyrsfolket. Hvilke sjanser hadde du i livet, om det var din far som satt på trappen?

Selv om gaten ble kalt «Chicago», var ikke bildet bare negativt. Jeg har snakket med flere som forteller om en fin barndom i Adolph Bergs vei.

Nylig snakket jeg med en politiadvokat som fortalte om en rettssak der han hadde vært aktor. Forsvareren hadde dårlige kort på hånd.

Mannen kom til å bli dømt, såpass var åpenbart.

Forsvareren oppfordret retten til å være mild når straffen skulle bestemmes.

– Jeg ber om at dommerne tar hensyn til at min klient er vokst opp i Adolph Bergs vei, argumenterte han.

Aktor mente det var for enkelt å skylde på arv og miljø. Han ba om ordet.

– Ærede rett. Jeg vil bare opplyse om at aktor også er oppvokst i Adolph Bergs vei.