«Klarte du å unngå noen verv?»

Det er det klassiske spørsmålet mellom erfarne foreldre med et utall foreldremøter bak seg.

De vet at det mest ubehagelige med foreldremøtene er når det skal velges Fau-representant, klassekontakt, lagleder eller dugnadsansvarlig.

De siste ukene har det vært bonanza av foreldremøter. Og det er gøy å registrere hvor forskjellige roller man tar der: Har du skolebarn for aller første gang, vil du gjerne være både klassekontakt og Fau-medlem. Engasjementet bobler. Det er knapt grenser for hva du kan mene noe om og hva foreldre og skole må fikse opp i.

Har du derimot vært med noen ganger før, er du fornøyd med å lytte til lærerne og få oversikt over foreldregruppen, og ellers håpe at alle holder seg til tilmålt tid. Du tar ikke ordet når seansen er på overtid.

Møtet med ungdomsskolen er mer nervepirrende for de av oss som debuterer som ungdomsskoleforeldre. Min venninne, en erfaren ungdomsskolemor, fortalte nylig om den totale resignasjonen i heimen på ungenes mobiltid og legging. Noen av de «nye» foreldrene var i helt andre enden av skalaen: tidlig legging, bok på sengen og mobilfritt soverom.

Det høres ut som en drøm.

I år hører jeg til i kategorien «ny forelder» på ungdomsskolen. Men siden jeg allerede har engasjert meg i diverse, valgte jeg en annen strategi enn å bli med i Fau for tredje gang:

Jeg sendte min mann.

Han har tross alt vært gjennom ungdomsskolen (som forelder) tre ganger tidligere. Han skulle ta notater og følge godt med. Det siste er viktig, siden han gjorde en liten feilmanøver sist han var på foreldremøte på samme ungdomsskole:

Da fellesseansen i aulaen var overstått og alle skulle gå til sine respektive klasserom, fulgte han strømmen. Diskusjonen gikk ivrig, klassemiljøet virket lovende og læreren var solid. Alt virket supert. Helt til valgfag ble et tema. For i klassen hadde alle spansk som fremmedspråk.

Min mann ble urolig. Spansk? Hadde ikke sønnen tysk? Hadde han gått feil?

Han hadde to valg: Snike seg ut av klasserommet uten at noen la merke til det. Eller sitte stille til møtet var over.

Han valgte ingen av delene.

Han reiste seg og tok ordet: «Dette har vært et veldig fint møte, og jeg er glad for å høre at det er så godt miljø her. Jeg skulle ønske at jeg hadde barn i denne klassen, men min sønn har tysk, så jeg må finne hans klasse!»

Som du skjønner, var det et sjansespill å sende ham av gårde på årets foreldremøte. Men det gikk fint. Han gikk i riktig klasse og hadde sider med tettskrevne notater da han kom hjem.

Klarte han å unngå Fau og vervet som klassekontakt? Ja visst.

Dagen etter var det foreldremøte i sjette klasse. Min mann kunne ikke gå, så jeg sendte meg selv. Enkelt opplegg. Lytte til lærerne, få oversikt over foreldregruppen. Utover det holde munn.

Rakte jeg opp hånden da vi skulle velge klassekontakter?

Selvsagt.