Barne-TV-mishandling

En av hjemmets store konflikter er om vi trenger vanlig TV eller ikke. Min kone liker at andre skal bestemme når hun skal se hva på TV. Jeg liker å ha kontroll over livet mitt.

TV-HISTORIE: BTs Lasse Lambrects skriver om hvordan han opplevde norsk TV i barndommen.
Publisert Publisert

Vanlig TV er for meg hva kryptonitt er for Supermann. Det lammer meg totalt. Jeg kan bli sittende og se på ingenting i for mange timer. Folk som deler sine rare sykdommer på TV, budkriger på lagerskur og TV-serier av så lav kvalitet at de er helseskadelige. Men det er ikke min feil, det er den norske stat som har gjort meg slik.

Nå skal jeg fortelle noe som kan komme som et sjokk på mange. Men jeg lover at det er 100 prosent sant. En gang i tiden fantes det bare en TV-kanal i Norge. Du leste riktig: Én kanal. Og denne kanalen var NRK, og den var styrt av staten.

Staten hadde ikke tro på tull og tøys. TV skulle bygge samfunnet. Ingen tegnefilmer på dagtid, for da skulle barn være ute å leke. Jeg hatet det. Når jeg sto opp tidlig om morgenen kunne jeg se på noe som het prøvebilde. Det var mange rare farger på skjermen og en klokke. Jeg drømte om at noen skulle glemme seg og sette på en tegnefilm. Det skjedde aldri. Vi fikk kun servert tegnefilmer hver julaften.

Ut på formiddagen tok prøvebildet pause og det dukket opp noe som het Skolefjernsyn. Her kunne man lære seg å spille gitar, melde i bridge eller snakke italiensk på restaurant. Det var ingen som skulket skolen for å sitte hjemme å lære seg bridge. Som grande finale og rosinen i pølsen fikk vi servert eldre folk som gikk rundt stoler i «Trim for eldre».

Selvsagt måtte jeg ikke se på dette, men som barn av 80-tallet var jeg opphengt i TV. Gikk det på TV, måtte det være bra. Sakte bygde jeg opp toleransen for å se på hva som helst. Fulle finske menn som drikker seg til døde i en badstu i Fjernsynsteateret? Ingen problem. Ungarsk svarthvittfilm om en traktor som ruster som mandagsfilm? Happy days! Opera i hundre akter i søndagsmatiné? Kjør på! Det er en grunn til at nordmenn synes langrenn er en spennende sport.

Om vi barn led, så hadde de voksne det verre. Min far ble så desperat etter et alternativ, at han fylte hele stuen med skytestreng for å få inn BBC. Han lyktes delvis. Bildet hadde rare farger og ingen lyd. Men det var noe annet enn NRK. Jeg så Formel 1, en sport jeg absolutt ikke hadde noe forhold til. Jeg følte meg som verdens heldigste gutt.

Blendet av sin egen suksess bestemte min far seg for å støpe sin egen parabolantenne. Sjokkerende nok ble den aldri tatt i bruk. Han har aldri sagt noe, men jeg gjetter at han fikk en telefon fra statlig etterretning. De ga nok grei beskjed om at de hadde plukket opp bilder av noe som lignet en russisk lyttestasjon i Øygarden. Det tok lang tid før han kjøpte parabol.

Det er vanskelig å forklare hvor stort det var da TV 2 dukket opp. Etter år med fulle finner skulle jeg endelig få underholdning. Jeg var så sulteforet at jeg godtok alt da TV 2 kom. En grusom fransk komiserie om Helene og de teite guttene hun hang med, en serie om Zorro fra nitten-pil-og-bue og badevakter som løp i sakte film. Alt var en befrielse fra det vi var vant med. Kombinert med at kvalitetskontrollen min var ute av drift, var jeg et lett bytte.

– Kunne ikke du bare spille på iPad da? spurte min mellomste da jeg fortalte om min grusomme barndom. Svaret mitt får vi ta en annen gang.

Les om andre viktige problemstillinger i livet til Lasse Lambrechts:

Publisert