Konkurransen om hva som er den mest ubrukelige dingsen i de tusen hjem er knallhard.

Blant de nominerte finner vi: Fra helt bakerst i kjøkkenskapet, eggkokeren. Neste er vannsengen, som skulle gi både søvn og sexliv, men i virkeligheten ga lekkasjer. Og la oss ikke glemme raclette-settet alle fikk til jul på 1990-tallet fordi det var så hyggelig den ene gangen hos Hege.

Men alle disse var solide investeringer sammenliknet med kongen av ubrukelige dingser: Skriveren.

Min har stått på loftet i to forskjellige hus. Men folk har fått det for seg at skriveren er en naturlig del av et møblert hjem.

Svigerfar var en som gikk i fellen. Etter at han ble pensjonist, ble han overbevist om behovet. Han skulle tross alt sende noen brev.

Jeg ble kalt inn som spesialist. Det er en utbredt misforståelse at vi som jobber med «noe med data» forstår oss på skrivere. Feil. Vi er like fortapte som alle andre. Det er flere typer skrivere enn tomme seter på Brann Stadion, og det som var bra i fjor, er ikke bra i år.

Heldigvis har jeg svart belte i Google, og søkte frem «best i test printer», noterte ned navn og ble med på butikken. Selvsagt var den jeg hadde notert ned allerede utgått. Svigerfar kjøpte en skriver på tilbud.

Det var selvsagt en blekkskriver. Grunnen til at blekkskrivere er så billige, er at blekket de bruker er laget av gull og safran. Blekket du får med på kjøpet, er nok til den første testsiden. Da er det tilbake etter nytt blekk.

Heldigvis er dette din minste bekymring, for først må du få printeren til å snakke med noen andre enn seg selv.

Skriveren til svigerfar har berøringsskjerm. Berøringsskjermer på skrivere er like pålitelige som lokketitler på TV2.no. Det er større sjanse for at femåringen rydder rommet, enn at skjermen gjør som jeg vil. Det hjelper heller ikke at menystrukturen virker å være laget av en kreativ kunstner som tror verden er lei logikk og orden.

Den ultimate testen av klarsynte ville være å finne nettverksinnstillingene på svigerfars skriver.

For moderne skrivere er trådløse. Det høres lurt ut, men er det ikke. Å få skriveren koblet til nett, var faktisk ikke så ille. Å få svigerfars laptop til å finne skriveren, var et mareritt.

Igjen kom mitt fremste våpen, «god i Google», til sin rett. Jeg bladde meg gjennom alt av blogger, poster og mammaforumer. Feilen måtte være «driveren», det lille programmet som får maskin og skriver til å snakke sammen.

Jeg prøvde et hav av ulike versjoner. Plutselig fungerte det. Svigerfar fikk skrevet ut brevet han trengte skriveren for. Og jeg fikk reise hjem.

Fungeringen var selvsagt for god til å være sann. Neste gang jeg var hos svigers, ville han skrive ut et nytt brev. Da var driveren sporløst ute av drift, skriveren borte vekk for datamaskinen, og blekket tørket inn.

Til jul skal han få notatblokk og penn av meg.