Hjellestad-vraket som dro til Hollywood

De færreste skjønte hvilken juvel som forfalt på Hjellestad. I dag står «bilen med tusen gir» i Hollywood-kjendis Jay Leno sin bilsamling.

Den sjeldne Owen Magnetic M25-4 fotografert i et treskur på Hjellestad i 1968. I dag tilhører bilen talkshowvert Jay Lenos enorme bilsamling. Foto: Erlend Løvstakken

  • Paal Kvamme
Publisert Publisert

Han er en av verdens mest kjente talkshow-verter. Han er komiker, har spilt i en rekke Hollywood-filmer, og kanskje husker du ham som vert for Nobelpris-konserten i 2015.

I tillegg er Jay Leno (70) fullstendig bilgal.

Mannen eier nærmere 300 kjøretøyer, og mange av disse har en historisk eller teknologisk betydning. Blant annet bilen som er omtalt som «perhaps the most interesting in Jay Leno´s garage».

–Jeg kjørte bilen i går. Den fungerer kjempefint, sier Jay Leno. Her viser han frem bilen som kjørte rundt i Bergens gater for over 100 år siden. Foto: En av Lenos ansatte

Den som i flere tiår sto til forfall på andre siden av jordkloden.

I et treskur på Hjellestad.

Owen Magnetic var ikke som andre luksusbiler. Rett nok hadde den svært kostbare bilen en helt normal sekssylindret motor på 60 hestekrefter, men fremdriften skjedde på en alt annet enn vanlig måte. Overføringen av krefter mellom motor og drivhjul skjedde ikke helt mekanisk, via en normal kløtsj og girkasse, men via en komplisert elektromagnetisk løsning som hadde vært brukt på militærbåter.

Ved hjelp av en stor hesteskomagnet ble det skapt et elektromagnetisk felt, og denne energien ble overført til en elektrisk girkasse som drev bakhjulene. Bilen ble markedsført som «The car with a thousand speeds», og ga en mer glidende, sømløs kjøreopplevelse enn datidens støyende, usynkroniserte girkasser med blytung kløtsj.

Les også

Bærekraft på fire hjul

Bilen var i høyeste grad var for samfunnets rike. Du kunne kjøpe 10–15 T-Forder for prisen av én av disse luksusbilene. I reklamene het det at «Ikke alle kan eie en Owen Magnetic», og slagordet skulle vise seg å bli en sann spådom. Tidlig på 1920-tallet var det kroken på døren for bilprodusenten. Da hadde mellom 700 og 1000 svært bemidlede kunder skaffet seg en Owen Magnetic. Blant dem den verdensberømte operastjernen Enrico Caruso. Og en bergenser som tjente seg søkkrik under første verdenskrig.

Verdenskrigen førte med seg stor elendighet, også i nøytrale Norge. Nær 900 norske skip krigsforliste, og rundt 2000 sjøfolk mistet livet. Faren for å bli torpedert av tyske ubåter førte til ekstrem etterspørsel på sjøfrakt, og ratene eksploderte. Mange redere og aksjespekulanter sikret seg eventyrlige inntekter under den såkalte jobbetiden. En av disse var Willy Gilbert. Skipsrederen kjøpte hele 14 skip mellom 1916 og 1918. Sjøfartshistoriker Dag Bakka kaller Gilbert for «Bergens mest spektakulære jobbetidsreder».

Den rådyre 1916-modellens første eier var skipsreder Willy Gilbert, som for øvrig tok OL-gull i seiling i Antwerpen i 1920. Foto: Erlend Løvstakken

Da Gilbert i 1916 skaffet seg bil, gikk han rett til topps. Skipsrederen – for øvrig lege Mads Gilberts bestefar – sikret seg den eneste Owen Magnetic som bilimportør Bertel O. Steen noensinne importerte. Den staselige bilen skal ha kostet svimlende 27.500 kroner. Norsk Motorblad omtalte den som «en ny æra paa automobilteknikkens omraade». Bilen fikk registreringsnummer O-158, og skipsrederen – eller sjåføren hans? – kjørte den staselige bilen frem til julen 1919. Da ble bilen overtatt av en fargerik herre som Gilbert hadde samarbeidet med under jobbetiden: Harald Bjering.

Han bodde på Fjøsanger, men likevel ble Bjering en av Hjellestads mest myteomspunne menn. Under første verdenskrig prøvde han seg som skipsreder – med bare dagers mellomrom kjøpte han to dampskip til en verdi av nesten åtte millioner kroner. Tidlig på 1920-tallet gikk Bjering konkurs, men snart var han på beina igjen: I siste halvdel av 1920-tallet bygget han Birkhaug Hotel på Hjellestad. Det staselige hotellet hadde eksklusive møbler, lysekroner av krystall og «1ste kl. kjøkken»–- og en messingseng som Bjering påsto at keiser Wilhelm hadde sovet i.

I 1941 overtok nazistene hotellet, og etter krigen sto det og forfalt – sammen med eierens mange biler. Til naboenes ikke spesielt store glede skaffet Bjering seg masse flotte mahognibåter og storslåtte amerikanske biler, men pussig nok brydde han seg lite om å ta vare på eiendelene. Både hjemme på Fjøsanger og ved hotellet på Hjellestad stod staselige biler som Buick og Cadillac ute, overgrodde og rustrøde etter årevis i bergensregnet. Men en av bilene fikk stå halvveis inne, i et åpent treskur med frontlyktende mysende ut i dagslyset:

Bilen med tusen gir.

I 1935 ble skiltnummer R-6 skrudd av, og den svindyre luksusbilen parkert i treskuret. Der ble den stående, i tiår etter tiår, helt til en eksentrisk arkitekt fikk ferten på bilen.

En som hadde spist lunsj med Albert Einstein.

En som skjønte hvilken enhjørning som sto i uthuset.

Les også

Et fnugg av Italia

Bilen var svært komplisert, og enormt kostbar. Hjul inne i rattet ble brukt til å justerte kraften i bilens elektromagnetiske felt, og dermed fremdriften. Foto: Erlend Løvstakken

Den amerikanske arkitekten Daniel Liebermann (1930-2015) vokste opp i Princeton, New Jersey. Foreldrene var omgangsvenner med både forfatter Thomas Mann og Robert Oppenheimer, atombombens far. I nabolaget bodde også Albert Einstein, og som ung gutt spiste Liebermann og hans mor lunsj med verdens kanskje største vitenskapsmann.

Daniel utdannet seg til arkitekt, og på 1950-tallet jobbet han for en av fagets aller største, Frank Lloyd Wright. I 1967 flyttet Liebermann til Trondheim, der han i ett år underviste ved arkitektutdanningen på NTH.

– Liebermann snakket om gamle biler hele tiden, sier Sigmund Asmervik.

Han er professor emeritus og pensjonert arkitekt, og ble godt kjent med Liebermann under amerikanerens mangeårige opphold i Norge. I 2019 ga Asmervik ut boken «Daniel B-H Liebermann», og her er bilkjøpet på Hjellestad nevnt:

«Han kom på sporet av denne spesielle veteranbilen via en student i Trondheim våren 1968 (...) Sammen med sin kone Eva dro Liebermann til Bergen med tog, og for en gang skyld kjørte han ikke bil. De fant klenodiet gjemt i en garasje en times kjøring utenfor byen.»

Owen Magnetic var stor, tung og ekstremt kostbar - den kostet det samme som 10-15 T-Forder. Her fotografert hos Daniel Liebermann i 1980. Foto: Trygve Krogsæter

– Plutselig en dag ringte Harald og sa at han hadde fått en henvendelse på bilen, sier Lise Bjering Lie (61).

Hun er Harald Bjerings niese, og vokste opp like ved det gamle hotellet.

– Vanlige folk ville ikke tenkt at den bilen var noe å ha. Den var rusten og grå, matt i lakken, kort sagt et gammelt vrak, sier Bjering Lie.

– Min far forsøkte å få Harald til å rydde garasjen. Den holdt på å falle sammen, forteller niesen.

Men Harald Bjering ville ikke rydde noe som helst. Han svarte at det uansett ikke var noen som ville være interessert i bilen. Der tok han feil.

Ifølge ryktene skal Liebermann ha gitt 50.000 kroner for bilen – den gang nok til å kjøpe tre helt nye personbiler.

Den eksentriske arkitekten Daniel Liebermann fant bilen og fikk den hjem til USA. Her fra dokumentarfilmen som ble laget om ham i 2017. Foto: Skjermdump fra dokumentarfilmen «Sunnyside».

– Bilen ble solgt for en betydelig sum, bekrefter niesen.

– De som kjøpte bilen og fikk den til USA, solgte den senere videre for en helt spinnvill sum. Da ble Harald forbannet for at han ikke tok mer for den.

– Bjering var en artig skrue. Forferdelig gniten. Han kjøpte opp biler og andre varer på tollauksjoner, sier Ole Jan Riple (75).

Han ble kjent med Bjering gjennom bilinteressen, og husker godt hotelleierens gamle Owen Magnetic.

– Den sto under et halvtak ved hotellet. Skinnsetene hadde gått i oppløsning, og deler fra taket hadde falt ned i bilen, sier han.

Riple hjalp til da 1916-modellen ble hentet ut fra treskuret og sendt til Los Angeles, der Liebermanns bror bodde. Da hadde ikke veteranbilen flyttet seg på mange tiår, og en redningsbil måtte til for å dra bilen ut av treskuret.

– Sjåføren på redningsbilen ristet på hodet, og kunne ikke forstå hvorfor noen ville ha det vraket der, sier Riple.

Ifølge «Bilboken for 1927» var bilen innom en eier i Odda, da registrert på R-394, før Harald Bjering igjen ble eier. Foto: Erlend Løvstakken

– Bilen ble kjørt ned på Skoltegrunnskaien. Der sto vi og så på at bilen ble lastet om bord i båten til USA.

Etter et halvt århundre i Norge, ble bilen sendt tilbake til fødelandet. Der har den vært siden, til tross for Trygve Krogsæters anstrengelser.

Krogsæter (71) er primus petroleumsmotor i Oslos veteranbilmiljø. I 1980 var han og konen på tur til San Diego. Her fikk Krogsæter nyss om den sjeldne bilen fra Norge.

– Noen kjente til eieren, som holdt til i Los Angeles. Vi oppsøkte ham. Bilen var under restaurering, og var egentlig ikke til salgs, forteller Krogsæter.

Han prøvde likevel å kjøpe veteranbilen tilbake til Norge.

Owen Magnetic var en konkurrent til Rolls-Royce og Lincoln. Da måtte man ha en skikkelig radiatorpryd. Foto: Skjemdump fra Youtube

– Jeg var veldig interessert. Jeg var også i kontakt med Bertel O. Steen, men de var ikke interessert, sier veteranbilentusiasten.

Liebermann nevnte aldri en sum, men det var tydelig at han mente bilen var ufattelig mye verdt.

– Han mente at bilen var en norsk nasjonalskatt. Det tok fullstendig av. Han mente at kongen og oljefondet burde involvere seg, eller kanskje en nasjonal kronerulling.

Noen Owen Magnetic ble det ikke på Trygve Krogsæter. Bilen ble værende i Los Angeles, og mange år senere havnet den hos en annen bilentusiast i byen, en med betydelig finansielle muskler og en helt sinnssyk bilsamling:

Jay Leno.

I 2012 dukker Leno og Fana-bilen opp i bladet Popular Mechanics. Her skryter Jay Leno veldig av teknologien i bilen.

– Jeg mener at 1916 Owen Magnetic kanskje er den mest interessante av de tidlige hybridene, skriver Leno i spalten.

Men strengt tatt er skipsreder Gilberts gamle doning ingen hybrid, til tross for at bilen brukte både forbrenningsmotor og elektrisitet for å kjøre. Bilen har ikke batterier som kunne lades og besørge fremdrift, og bensinmotoren må være i gang for at elmotoren skulle fungere.

Mens vi ligger på sofaen og grubler på denne mystiske elektromagnetiske fremdriften, ringer telefonen.

Det er Jay Leno (70) som er på tråden.

– Det skal finnes rundt et dusin Owen Magnetic-biler. Jeg er antakelig den eneste som faktisk bruker min, sier Jay Leno. Her er han på plass i den ikke spesielt puslete garasjen, som mange vil kjenne fra TV-serien «Jay Lenos Garage». Foto: En av Jay Leno sine ansatte

Det er tidlig morgen i Los Angeles. Jay Leno har fått epostene vi har sendt til organisasjonen hans. Talkshowverten er i fyr og flamme over at BT nå kan avdekke fortiden til hans 105 år gamle veteranbil.

– Jeg kjørte faktisk denne bilen i går. Den fungerer veldig fint. Det er en helt unik kjøreopplevelse, forteller han.

Leno visste lite om bilen, bortsett fra at forrige eier sa at den hadde vært i Norge.

– Den ser ut som en vanlig, gammel bil. Men Owen Magnetic sto for en helt annen måte å tenke bil på. Ideen var smart – tanken var at folk som manglet en fot, eller ikke hadde krefter nok til å operere en tung kløtsj, kunne kjøre bilen, sier Leno.

– Et godt valg for handikappede?

– Hehe, ja. Handikappete med veldig mye penger! Bilen kostet det samme som to fine hus, så man skjønner jo hvorfor det gikk over styr.

Leno forteller at han kjøpte bilen for 20–25 år siden. Siden har den blitt restaurert i industrilokalene der han har bilsamlingen sin i Los Angeles.

– Den var komplett, og det var nok Liebermann jeg kjøpte den av, sier Jay Leno til BT.

– Hva fascinerte deg nok til at du kjøpte bilen?

– Dette var en tid med mye innovasjon. Denne bilen var i overkant dyr, og i overkant komplisert. Du kunne ikke kjøre inn på en bensinstasjon og vente at mekanikeren skjønte noe av bilen. Teknikken gikk langt over hodet på de aller fleste mekanikere, forklarer tv-kjendisen.

– Den har også elektriske bremser, det fungerer godt. Bremsene regenererer krefter, som på en moderne bil.

Les også

Stor lidenskap i liten skala

Vraket fra Hjellestad er stadig ute og lufter seg i Los Angeles gater. Foto: Skjemdump fra Youtube

Den amerikanske bilsamleren mener likevel ikke det blir riktig å si at bilen har automatgir. Det ville i så fall ha vært en av verdens første med en slik innretning.

– Du slipper å kløsje, men du må velge seks forskjellige innstillinger. Det er mer en kløtsjløs gir enn en automatkasse.

– Lyst til prøve å forklare hvordan magnetisme overfører kraften?

– Du har jo tatt to magneter og sett dem sammen, det går ikke. Det er samme prinsippet. Svinghjulet går rundt og skaper et magnetfelt, og denne energien overføres til en elektrisk girkasse. It´s a strange feeling, sier 70-åringen.

Han bekrefter at bilen har samme chassisnummer som er oppgitt i Statsarkivet i Bergen.

– Hvor mange Owen Magnetic finnes i dag?

– Jeg tror det er rundt et dusin. Jeg er antakelig den eneste som faktisk bruker bilen. Jeg bruker alle bilene mine, sier Jay Leno, og gleder seg til neste gang han kan lufte Hjellestads eneste Hollywood-stjerne.

Kilder: Statsarkivet, Eivind A. Pedersen: “Pionéren bak rattet” (1951), Sigmund Asmervik: “Daniel B-H Liebermann” (2019), skipshistoriker Dag Bakka, Popular Mechanics fra 23. april 2012, BTs arkiv, Nasjonalbiblioteket

Publisert

Les mer om dette temaet

  1. Endelig kommer den elektriske Fiat 500 til Norge. Denne gang er det alvor.

  2. Slik skal Henrik Fisker lage verdens mest bærekraftige bil

  3. På Frekhaugs eneste bilfabrikk skapes det utrolige ting av papir

Mer fra BT magasinet

  1. BT MAGASINET

    Når pasientene deres blir friske, feirer de med flagg

  2. BT MAGASINET

    «Nå ringer vi bestemor, hun som bor inne i ipadden, vet du»

  3. BT MAGASINET

    – Kanskje de sier noen pene ord om oss i morgen

  4. BT MAGASINET

    Smitte truer villrein på Hardangervidda – nå må tusenvis av dyr skytes

  5. BT MAGASINET

    Den store elsparke­sykkel­testen: Én klar vinner

  6. BT MAGASINET

    – Vi klarer nesten ikke å vente til vi er sammen igjen

BT anbefaler

Her brytes korona­reglene: – Svært alvorlig

Arbeidstilsynet har avdekket brudd på koronaregler i nærmere en fjerdedel av tilsynene i Vestland i år.

LES SAKEN