PÅ SKOLTEN: Mange møtte opp på Skolten da Englandsbåten kom. Noen skulle ta imot tilreisende. Andre skulle bare se. Her er det MS «Jupiter» som er på vei til kai.
BT Magasinet

Båten som samlet familien

Den var livlinjen til England – og måten tante Inger kom seg hjem.

Denne sommeren er det ti år siden Englandsbåten seilte inn i sin siste solnedgang. I 2008 la DFDS Seaways ned ruten som i et par hundre år var eneste forbindelse mellom Vestlandet og England. Familien min brukte båten flittig. Det skal jeg komme tilbake til.

Båtruten mellom Bergen og Newcastle ble etablert på 1800-tallet, og folk ble fraktet over Nordsjøen i storm og stille, i januar og juli. Englandsbåten gikk uansett vær, spyposer lå på lugarene. På enkelte overfarter var det ikke annet å gjøre enn å sitte i ro og holde seg fast. Men det kunne også være så smult farvann at du kunne sole deg på dekk med noe godt fra taxfreen i en pose ved siden av.

Skipene hadde flotte navn som «Jupiter», «Leda», «Venus», og de mer fantasiløse «Color Viking», «Princess of Norway» og «Queen of Scandinavia». Men på folkemunne var det bare Englandsbåten som gjaldt.

Reisen over Nordsjøen tok et døgn, og ruten gikk innom Haugesund og Stavanger. Om bord var det bufférestaurant, enarmede banditter og nattklubb. Det var eksotiske ting for oss trauste vestlendinger. Rett som det var kom folk sjanglende ut fra lugaren etter å ha drukket for mye genever fra taxfreen.

Men hva har alt dette med min familie å gjøre? Jo, nå skal du se: Tidlig på 1950-tallet jobbet min tante som sykepleier i Basra, Irak. Der ble hun hodestups forelsket i en engelsk soldat som tjenestegjorde samme sted. Dette romantiske sammentreffet førte til at tante Inger levde mesteparten av sitt voksne liv med mann og barn i England.

Men hun tilbrakte hver eneste sommer på familiens hytte på Lepsøy, og min fetter og kusine lærte seg å snakke flytende norsk gjennom de årlige seks uker lange sommeroppholdene i Norge.

De kom alltid med Englandsbåten omtrent på denne tiden. Vi møtte mannsterke opp. Gjensynsgleden var enorm, vi hadde jo ikke sett dem på et år! Oftest var vi ute i god tid, fra ytterst på Skolten speidet vi.

Det var jubel på kaien da det svære skipet dukket opp ute ved Laksevåg. Dette var før Bergen ble invadert at cruisegiganter, den gang Englandsbåtens ankomst var en attraksjon. Ofte hadde mange møtt opp for å ta imot sine hjemkommende. Vi hadde ikke så mye å gjøre på den tiden. Båten var forsinket rett som det var. Da speidet vi i timevis. Det var intet internett til å sjekke om båten holdt ruten.

Det ble mye venting, men også etter hvert vinking. Passasjerene sto på dekk så lenge de kunne før de måtte i bilene. Tante Inger hadde bilen full av hermetikk, te og andre engelske godsaker. Skinkebokser og steak and kidney pie. Milky Way og Lipton. Ting vi knapt hadde hørt om.

De seks ukene på Lepsøy gikk altfor fort. I slutten av august var vi tilbake på Skolten for å ta farvel. Ett år til vi skulle se familien igjen, snørr og tårer. Og så sto vi plutselig der og vinket igjen, helt til båten og familien forsvant ut av syne ute i Byfjorden.

Familien min kommer fortsatt til Norge hver sommer. Nå flyr de, og de bruker like lang tid fra dør til dør som de brukte på å kjøre opp til Newcastle i gamle dager.

Det er dessverre lenge siden tante Inger sluttet å reise. Heldigvis lever minnet om både henne – og Englandsbåten – videre.

widget-list