Få timer etter fødselen lå Jorunn Gjerken utmattet i sykehussengen på Kvinneklinkken. Mens regnet pisket på vinduet i høstmørket, holdt hun sin nyfødte datter i armene. I timevis lå de slik. Mor med datter. Takknemlig for at jenten var født frisk. For at spiseforstyrrelsen, som hadde rasert livet i så mange år, ikke hadde skadet barnet.

Frykten og skammen hun hadde følt gjennom svangerskapet var borte. Kun en enorm kjærlighet til lille Alexandria var igjen. I dag, lovet hun seg selv, var den siste dagen hun skulle kaste opp.