En mann jeg kjenner giftet seg for mange år siden. Han inviterte en eldre ungkar i bryllupet. Ungkaren ble kanskje noe overrasket over at den andre ville gå til det skritt å gifte seg. Han spurte:

– Er du nå sikker på at du vil gifte deg? Det finnes jo så mye fint i løssalg.

Han var godt opp i årene og satt mye alene, trolig ved kjøkkenbordet, så ut av vinduet, til tross for at mange kvinner svermet for ham.

Han klarte kanskje ikke å knytte seg til én. Sannsynligvis ble han en ensom mann, hvis han ikke var det allerede som barn.

Av dem som inngikk ekteskap i 1984, hadde 42 prosent skilt seg 29 år etterpå, ifølge idunn.no.

De siste ti årene har imidlertid andelen skilte gått markant ned. Om dette er gode nyheter, skal ikke jeg mene noe om.

Kan hende gifter man seg fordi man ikke vil bli alene. Kanskje er det et behov for trygghet, et ønske om å forsørge eller bli forsørget. Forventninger fra familien har vel også noe å si.

Det kan også tenkes at det handler om kjærlighet.

Den tyske forfatteren Georg Christoph Lichtenberg skal ha uttalt at kjærlighet gjør blind, mens ekteskapet gir deg synet tilbake.

Alle som skal gifte seg, må oppfylle vilkårene i ekteskapsloven. Den sier at du ikke må være i nær slekt, men inneholder ikke noe krav om kjærlighet.

Man kan gifte seg i et trossamfunn eller borgerlig. Her i byen har Bergen kommune tatt på seg den borgerlige oppgaven, i den nyoppussede Forhandlingssalen i Magistraten, like ved rådhuset.

Tidligere giftet man seg gjerne borgerlig i tinghuset på Tårnplass. Det satte en spiss på hverdagen min. Jeg arbeider nemlig som krimjournalist her i avisen, og har en endeløs rekke av lange dager i tinghuset bak meg.

Siste dag før helg var vanligvis et sammensurium av dommere, forlovere, brudepar, politi, forsvarere og siktede. Noen skulle fengsles, andre love hverandre evig troskap.

Den siste gruppen hadde oftest staset seg opp. Det var forholdsvis lett å skille klinten fra hveten, de som skulle si ja for første gang og de som hadde vært ute en vinternatt før.

Jeg tenkte det måtte være stusslig å bli ført ut tinghuset på vei til fengsel, midt mellom brudepar og forlovere. Det måtte være bedre å bli sendt i kasjotten en grå tirsdag, uten all denne hersens lykken.

Nå er dette noen år siden, så hukommelsen kan spille meg et puss, men jeg mener det forløp slik:

Mens et nygift par strålte, kikket en sliten rusmisbruker bort på dem. Dommeren hadde nettopp sendt ham til fengselet for fire uker i varetekt.

Mannen ønsket sin forsvarer god helg, nikket mot brudeparet og sa:

– Ja, ja, jeg er glad det ikke er meg. Takke meg til fire uker.