Jeg er vokst opp i en familie nesten sykelig opptatt av tradisjoner. Fra før jeg kunne gå, feiret vi for eksempel alltid påske på familiehytten på Mjølfjell og 17. mai i barndomshjemmet mitt på Storhaugen. Hver gang noe nytt var anskaffet, måtte det innvies. Det toppet seg da min onkel hadde pusset opp gjestetoalettet og hele familien sto inne på to kvadrat og drakk sjampanje.

Jeg kom til å tenke på hvor viktig disse faste elementene har vært i livet mitt da jeg var sammen med mine egne barn og barnebarn i årets påske.

Én gang for mange år siden ble en viktig påsketradisjon brutt. Vi skulle ha steik, sannsynligvis lammesteik, påskens gastronomiske høydepunkt. Det var en nydelig dag med sol fra skyfri himmel og silkeføre. Far la steiken til tining på kjøkkenbenken, vi la i vei på langtur. Vi gikk og vi gikk, tradisjonen tro spiste vi appelsin og Kvikk Lunsj og ble solbrent på nesen.

Da vi kom tilbake var det egentlig bare å sette steiken i ovnen og oss selv i solveggen.

Men det ble ikke steik på oss denne dagen, og jeg har glemt hva vi endte opp med å spise. Det jeg derimot husker, er den dårlige stemningen på kjøkkenet da far oppdaget hvor middagen hadde tatt veien.

Familiens hund, som ikke trivdes i dyp snø, hadde fått være hjemme. Da vi kom hjem, hadde den hele påskesteiken i magen.

Siden den gang har vi spist lam hver eneste påske. Vi reiser ikke lenger på Mjølfjell, nå samler jeg egne barn og barnebarn på vårt nye familiested på Tysnes. I år ble lammelåret dessuten erstattet av kortreiste pølser på grillen, men stemningen var like fin. Familien var samlet, og det er jo viktigere enn hva som ligger på tallerkenen.

Bergen er selve tradisjonsbyen. Det fikk en festspilldirektør smertelig erfare for noen år siden.

I alle år hadde «Nystemten» vært sunget på den høytidelige festspillåpningen. På slutten av 90-tallet prøvde den islandske festspillsjefen Bergljot Jonsdottir å droppe dette innslaget.

Hun skulle bare visst hvilket bråk det ble. Det endte som kjent med at publikum spontant reiste seg og sang den bergenske nasjonalsangen. Ingen av festspillsjefene etter «Bella» har siden våget å røre «Nystemten».

Mai er en viktig tradisjonsmåned. Mange av tenåringene som konfirmerer seg i vår gjør det nok mest fordi det er en tradisjon i familien.

Kan du forresten se for deg en Hovedprosesjon der noen andre enn selveste 17.mai-komitéen går i første rekke? Kunne BT-redaktør Øyulf Hjertenes gått der? Trond Mohn eller Lars Arne Nilsen? Kurt Nilsen? Sissel Kyrkjebø?

Glem det! I Bergen kan du være så kjent og betydningsfull du bare vil. 17. mai går flosshattkomitéen fremst, fordi de alltid har gjort det. I Bergen er du faktisk først betydningsfull når du går fremst i prosesjonen på 17. mai.

17. mai foregår også en av de fineste tradisjonene i familien vår. Litt utpå dagen, når prosesjonene er overstått og de første talene avholdt på Festplassen, er det åpent hus med laks, spekemat, eggerøre, kringler, rømmegrøt, øl og akevitt i barndomshjemmet mitt.

For min egen del er den årvisse lunsjen avløst av en ny. På nasjonaldagen kommer flokken min hjem til oss på Bønes, men menyen er nesten lik: Laks, spekemat og eggerøre. Kringle vil ikke ungdommen ha, og ikke rømmegrøt. Så her supplerer vi med loff, leverpostei og sukkerfri brus, mens jeg sitter alene med øl og dram.

Bortsett fra det, er den nye 17. mai-lunsjen definitivt like viktig og fin som den gamle. Familien er samlet, og de unge lærer seg hvor viktig det er med gode tradisjoner.