Det beste laget i Eng-e-land

Mine barn skal aldri holde med lag fra Manchester, London eller Liverpool.

  • Lasse Lambrechts
Publisert Publisert

«Jeg hører rykter om at din far ønsker å gi deg et liv preget av turbulente følelser på grunn av fotball. Et ønske jeg med glede bidrar til å oppfylle.»

Et jubelrop avbrøt min høytidelige opplesning av et brev adressert til min sønn. Brevet kom ikke alene, det lå sammen med noe i en pakke. Jubelropet tilhørte guttungen som hadde dradd dette noe ut av pakken. Hans første Newcastle-drakt.

Avsenderen, lederen for den norske supporterklubben til Newcastle, hadde hørt ordet på gaten rett. Jeg ville ikke at min sønn skulle falle i hendene på lag fra Manchester, London eller Liverpool. Hva er litt motgang og smerte i bytte mot å støtte et ekte lag? Det er dessuten ganske logisk at bergensere finner havn i Newcastle. Byene er vennskapsbyer og var i mange år knyttet sammen av «Englandsbåten». De har de beste supporterne i sine respektive land og Titanic er en god fellesreferanse på hvordan byens lag har blitt styrt.

La det ikke herske noen tvil. Brann er familiens hoffleverandør av både turbulens og skuffelser. Mine tre barn blir alle oppdratt i den hellige tro på at Brann en gang skal gjenskape mirakelet fra 2007. At Bergen atter en gang skal koke over i gullrus. Men de trenger noe å drømme om når den norske sesongen ligger i dvale. Da kan de håpe at Newcastle skal gjøre som i 1927 og vinne den øverste ligaen i England. At laget skal gjøre som på 90-tallet og spille den vakreste fotballen som er prestert. Eller at en ny frelser skal bære nummer ni på ryggen.

Jeg oppdaget laget fra Nordøst-England på egen hånd. Barndommen bar preg av mye eksperimentering. Jeg snudde kappen etter vinden og heiet på det laget som til enhver tid lå øverst. Heldigvis reddet bestemor meg fra det sjeleløse medgangssupporter-livet.

Hun kom hjem fra en reise med «Englandsbåten». Med seg i bagasjen hadde hun en gave hun visste jeg ville like. En fotballdrakt fra selveste Eng-e-land, som landet heter i Sogn.

Begeistring ble snudd til skuffelse da jeg tok opp drakten. Den tilhørte ikke en av de store klubbene. Jeg gjenkjente faktisk ikke drakten i det hele tatt. Ikke var det en hjemmedrakt, ei heller en bortedrakt. Det viste seg å være en tredjedrakt. Altså en drakt som kun brukes hvis det er fjerde skuddår etter advent og kjøttkaker til middag.

Den hadde blå striper på grønn bunn og bar logoen til Newcastle United FC på brystet. For å glede bestemor tok jeg den på meg, og da var valget tatt. Jeg følte meg mer og mer hjemme i drakten. Jeg begynte å gå med drakten ute blant folk. Da var det ingen vei tilbake. Jeg hadde funnet mitt hjem borte fra hjemmet.

Håpet er at mine barn skal oppleve det samme. At de skal kjenne gleden av å vokse inn i drakten. Å vokse inn i et fellesskap. Noen skuffelser og nedturer er en liten pris å betale når belønningen er at du har funnet laget ditt. Og en dag skal det skje, at hele familien står på St. James's Park og opplever øyeblikket. Eller forresten, min kone får holde seg hjemme. Hun heier på Tottenham.

Publisert

Les også

  1. «Veit du at namnet ditt er eit gutenamn i Tyskland?» «Å, eg trudde du var minst 60 år.» «Aha, du er ikkje ein mann?»

    Dette har vore min kamp sidan barneskulen.
  2. Det er liten vits i å gi barn tips om hvordan de skal komme gjennom tenårene. Hver generasjon må slamre med sine egne dører. Jeg gjør et forsøk likevel.

Mer fra BT magasinet

  1. BT MAGASINET

    I fjor var det skrint. – I dag plukka vi to tonn før lunsj.

  2. BT MAGASINET

    – Den blir en «game changer»

  3. BT MAGASINET

    Plutselig løper sauene i hver sin retning

  4. BT MAGASINET

    – Når jeg går på byen, vil jeg danse med en mann

  5. BT MAGASINET

    – Jeg skulle bare lade bilen gratis

  6. BT MAGASINET

    Dette var en livlig kystby. Nå har måkene overtatt.

  1. Fotball
  2. Newcastle United FC
  3. Oppdragelse