Det var en kjølig tirsdag kveld tidlig i november. Jeg satt på en pub i Oslo sammen med en kompis. Jeg hadde friuke. Vi hadde akkurat kjøpt en øl til.

Jeg var en av de første i familien som hadde fått mobil, og nå ringte den: «Far har falt om. Jeg tror det er alvorlig. Du må prøve å komme hjem så fort du kan.»

Far var ung da jeg kom til verden, og han og mor ble skilt den julen jeg nettopp hadde fylt seks år. På den tiden var det ikke vanlig med delt omsorg, så mesteparten av oppveksten var vi hos ham halvparten av alle ferier, annenhver helg og en dag i uken.

Likevel var det far som lærte meg å svømme. Det var han som lærte meg å fiske. Som fikk meg til å like stekt pale til kvelds, og som lærte meg å lage kjøttkaker. De kjøttkakene serverer jeg i dag med stolthet til mine barn og barnebarn.

Det var hos far vi ble kjent med pizza og pasta. Han lærte oss å sette opp telt. Vi kjørte Europa rundt i en bil som var mindre enn det folk nå har som bil nummer to i dag. De gode minnene om ham er mange.

Men vi var ikke alltid like enige. Det tok sin tid før jeg forsto hvorfor han reagerte da jeg ble militærnekter, skippet universitetsutdannelsen og valgte en høyst usikker tilværelse som frilanser i BA. Han ville bare mitt beste, og prøvde stadig å geleide meg inn på rett spor. Sånn er det for øvrig ofte: Man skjønner ikke hvordan foreldrene tenker før man får barn selv. Da er det gjerne for sent.

Jeg var enda yngre enn far da jeg selv fikk barn. Vi hadde noen fine opplevelser sammen. Helgeturene der tre generasjoner Lepsøe var samlet på hytten på Mjølfjell sitter som spikret.

Far var lektor på det som nå er Høgskolen på Vestlandet. Han skrev om musikk her i avisen. Jeg jobbet i BA, men høsten 1996 fikk jeg tilbud om jobb i BT. Dette var far godt fornøyd med. «Nå kan vi gå i kantinen sammen», sa han.

Slik skulle det ikke bli.

Flyturen fra Oslo til Bergen denne novemberkvelden husker jeg fremdeles som det var i går. Usikkerhet og håp om hverandre. Tankespinn og kaos, frykt og forsiktig optimisme.

Jeg skjønte at jeg kom for sent da jeg gikk ned trappen i ankomsthallen på Flesland. Kroppsspråket til dem som hentet meg var umulig å misforstå.

Jeg var 30 da far gikk bort. Han var 53, og skulle hatt mange gode år igjen.

Om to uker fyller jeg 54. Selv om jeg fortsatt føler meg ung og sprek, blir jeg nå eldre enn min egen far.

Det får meg til å tenke på hvor skjørt livet er. Vi fikk ingen forvarsel om at han skulle gå bort så tidlig. Han bare døde denne tirsdagskvelden.

Far og jeg hadde skværet opp i uenighetene våre, vi hadde ikke noe usnakket. Det er kanskje noe av det viktigste jeg lærte av å miste ham så tidlig: Vi må ikke ta hverandre for gitt. Vi bør aldri la konflikter ligge uløst.

For du vet aldri hva morgendagen vil bringe.