I KØ: Phil Collins er bare en av mange verdensstjerner som spiller i Bergen i juni. 2. pinsedag er han klar for Koengen.
BT Magasinet

Idolbonanza

Bergen fylles opp av spente idoljegere nå i juni. Jeg vet hvordan de har det.

Elton John, Phil Collins, Patti Smith, Robert Plant, Bob Dylan, Mark Knopfler, Foo Fighters. Verdensstjernene står i kø for å spille i Bergen i sommer.

I kjølvannet kommer idoljegerne. De som drømmer om et håndtrykk, en selfie eller en liten prat med helten sin. De lusker rundt utenfor hotellet de tror idolet bor på. Etter konserten venter de utenfor backstageområdet. De oppsøker utestedene de antar helten går på.

En kompis av meg gleder seg ekstra til Phil Collins-konserten på Koengen andre pinsedag. Han er så stor fan at han har sett idolet sitt seks ganger siden den tidligere Genesis-vokalisten gjorde comeback for et par år siden. Da Bergens-konserten med Collins ble annonsert, sendte min venn sporenstreks en invitasjon til å spise middag med ham på Ulriken. Det ble høflig avslått av managementet.

Kjenner jeg kompisen min rett, gjør han alt han kan for å finne ut hvor Phil Collins skal bo under Bergens-oppholdet. Han tar nok kontakt med arrangøren for å fiske. Kanskje er han heldig og får napp også. Kanskje får han hilse på sitt store idol. Kanskje han får en prat. Kanskje han får en autograf. Eller kanskje han bare blir avvist. Det siste skjer oftest.

Min egen idoljakt begynte tidlig på 90-tallet. Kim Larsen spilte på det som nå heter Ole Bull scene, den gang Maxime. Inngangen til garderoben var midt i trappen der du i dag går opp fra baren og toalettene til salen.

Jeg var ung journalistspire, og hadde fått fatt i et bilde en kollega hadde tatt sist Larsen spilte i Bergen. Nå ville jeg ha signaturen hans på bildet.

I pausen tok jeg mot til meg og gikk ned i trappen og banket på garderobedøren. Ingen svarte, så jeg åpnet døren og tittet inn.

Der satt idolet mitt og bandkollegene med hver sin øl. De så ut som store spørsmålstegn, men jeg rakte fram bildet og spurte om det var mulig å få en autograf.

Bildet var knallfint, helten mitt likte det, og jeg fikk både autograf, en kort prat og et kyss (!) på kinnet.

Siden den gang har jeg vært opphengt i å møte Kim Larsen igjen.

Og jeg har vært heldig. Jeg fant ut hva stamhotellet hans var i København. Jeg bodde selvfølgelig der hver gang det var konsert. Vi møttes ganske ofte, Kim og jeg. Jeg hilste på ham oftere enn han hilste på meg.

Vi hadde noen treffpunkt, blant annet fant jeg ut at de alltid reiste fra hotellet til samme tid før konserten, og at han pleide å spise frokost ganske seint.

Så satt vi der da, min kone og jeg, og spiste frokost i det uendelige.

Konemor ble lei, og har ikke vært i København på ti år nå. Men jeg husker fortsatt den dagen Kim Larsen nikket og sa god morgen mens han ventet på at skivene hans skulle bli ferdig ristet. Vi fikk en liten prat.

Den siste gangen jeg møtte ham var på toalettet på en pub på Bryggen. Denne gangen var det faktisk helt tilfeldig, men vi vekslet noen ord og jeg fikk takket for en god konsert.

Min idoljakt sluttet da Larsen døde i fjor høst. Nå lever jeg på gode minner.

Men kompisen min lusker nok rundt på Bryggen de nærmeste dagene, med håp om et tilfeldig treff med Phil Collins. Der er han neppe alene.

widget-list