Jeg elsker ham. Han er virkelig det fineste som finnes. Vakre øyne, rik hårmanke, stolt holdning.

Akkurat passe selvstendig – ikke typen som dør foran brødskuffen.

Han vet å ordne opp selv, dersom jeg kommer litt seint hjem til middag. Og det er litt av utfordringen.

Katten Lurifax lever nemlig opp til navnet sitt. Han er myk og kosete, men innerst inne er han et rovdyr drevet av instinkter. Og instinktet forteller ham to ting:

  • Jeg må skaffe meg mat selv dersom det er tomt i skålen.
  • Når jeg er mett, kan jeg jakte for moro skyld.

Det har ganske stor underholdningsverdi. Selv om det anbefales å ha halsbånd med bjelle på pusen, har vi valgt å la ham slippe, mest som en slags kompensasjon for at han er kastrert. Jeg mener, noen gleder må stakkaren få ha.

Enhver pus med respekt for seg selv kommer hjem med byttet sitt. Legger det gjerne stolt på dørmatten for å vise hvor flink han har vært. Vår pus velger å ta det med inn i huset. Det gjør han fordi han har katteluke, noe han fikk for å slippe å holde oss og naboene våkne i utide.

Det har ført til mange spesielle scener det siste året:

  • Vi er blitt vekket av at katten løper vilt rundt i huset og jager en halvdød mus. Da er det best å holde seg på soverommet til kampen er over.
  • Jeg har lært meg å trø forsiktig ut av soverommet etter å ha møtt på pusens halvspiste offer om morgenen.
  • En gang dro Lurifax inn en halvdød skjære. Det han ikke forutså, var at når han slapp fuglen løs for å leke med den, fløy offeret opp i vinduet. Min mann fikk jobben med å redde den livredde fuglen.
  • En annen gang klarte musen å løpe under sofaen, der pusen ikke fikk tak i den. Midt under søndagsfrokosten. Vi måtte demontere sofaen for å få musen levende ut av huset.
  • Lurifax elsker å være på landet. Der kryr det av velsmakende mus. Dessverre er også de av den smarte sorten, som klarer å gjemme seg inne for pus når han ikke følger helt med. Litt kjedelig når musejakt forlenger ferien – helt ufrivillig.

Men ingenting av dette slår opplevelsen nå i høst.

Da vi var på høstferie, passet nabojenten pusen. Luris går inn og ut gjennom luken sin, hun fyller på med mat. Men én dag kom det en urovekkende melding:

HAN HAR TATT MED SEG EN ROTTE INN I HUSET.

Heldigvis var den død. Jeg trodde et øyeblikk at det var snakk om en hysterisk tenåringsjente som aldri hadde sett en mus før. Men bildebeviset var dessverre ikke til å misforstå.

En stein død rotte lå midt på gulvet vårt.

Rotter er en helt annen liga enn søte mus og en ekstremt irriterende skjære. Hvordan pusen har greid å få seg selv og den feite rotten inn katteluken, er et mysterium i seg selv.

Så nå risikerer den godeste Lurifaxen å få seg halsbånd med bjelle. For hva blir det neste? Et pinnsvin? Marsvin? Eller naboens veskehund?