Hjelper pasienter som ikke kan klage sin nød

Hun har gitt vaksine til rødrev og blodoverføring til hund, men mest styr ble det da hun fikk inn en plaprende papegøye. Lisbet Holtet behandler pasienter som ikke kan si hvor de har vondt.

KNEOPERERT: Labradoren Ozzy (11) er til rutinekontroll hos Lisbet Holtet etter at korsbåndet røk i februar. – Han er under opptrening nå og elsker å svømme, sier eier Erling Kvale.

  • Håkon Glatved-Prahl
  • Nikita Solenov (foto)
Publisert Publisert

– Egentlig burde legene vært her hos oss en periode, for å se hvordan vi jobber med tause pasienter. Da ville de nok kjenne på den store fordelen de har av at pasientene kan snakke, sier veterinæren.

En av pasientene hennes var vel og merke av den pratsomme typen, men han sa ingenting om plagene sine, så papegøyens talegave var til liten hjelp. Tvert imot. Den store fuglen var så frekk å mjaue til en boxer inne på Holtets dyreklinikk. Det taklet hunden dårlig.

– Vi hadde amazon-papegøyen på klinikken en hel uke for å behandle den for en alvorlig øyesykdom, men det var ingenting i veien med snasken, forteller veterinæren lett humrende. Mer om det senere.

I nær 40 år har Lisbet Holtet drevet Bergen Smådyrklinikk i Bredalsmarken like ved Puddefjordsbroen.

Hun flyttet fra Oslo til Bergen i 1972, og gikk i tospann med daværende distriktsveterinær Roar Ektvedt. Klinikken ble kalt vekselvis Veterinærkontoret i Bergen og Bergen Smådyrklinikk.

– Vi var kompanjonger i flere år før jeg overtok klinikken rundt 1979/80, sier dagens innehaver og sjefveterinær Holtet.

Hun er stolt over å drive byens eldste smådyrklinikk.

VETERAN: Sjefveterinær Lisbet Holtet har opplevd mye ved dyreklinikken sin i Bredalsmarken i Bergen. – En gang fikk vi inn en hund som var blitt skadet etter å ha hoppet på trampoline, sier 71-åringen.

Døren til mottaket på poliklinikken går opp. Inn kommer bergenseren Erling Kvale med labradoren Ozzy. Korsbåndet i kneet røk på den stillferdige hunden i februar i år, og han ble operert på klinikken.

Lisbet Holtet legger noen godsaker på behandlingsbenken på gulvet i håp om å få Ozzy opp på platen. Benken kan heises opp, slik at undersøkelsen går lettere. Men den 11 år gamle labradoren er smart, og skeptisk til benken. Ozzy går bare rundt benkeplaten og forsyner seg av de smakfulle bitene.

Til slutt må «pappa» Erling løfte den 38 kilo tunge hunden forsiktig opp på benken. Der finner han seg fint til rette og blir undersøkt av Holtet, som er fornøyd med fremgangen.

– Han er under opptrening nå, men er foreløpig innom her en gang i uken for sjekk og en sprøyte, sier hun.

– Ozzy elsker å svømme og får ofte boltre seg i sjøen ved hytten vår på Herdla. Det er ifølge ekspertisen god trening, sier Kvale.

Lisbet Holtet er 71 år. Til tross for lange og krevende arbeidsdager, utstråler hun en imponerende arbeidsglede. Klinikken er åpen til klokken 18 alle hverdager, men for sjefveterinæren blir arbeidsdagene ofte enda lengre.

OJAJAJA OHAHA: Thorbjørn Egners sang om «Dyrene i Afrika», hvor «åtte små sjiraffer hadde fått så vondt i halsen», er bakgrunnen for at sjiraffen er med i dyreklinikkens logo. Her er noen sjiraffgaver fra fornøyde kunder.

– Hva var det som fikk deg til å bli veterinær?

– Både farmor og far hadde dyr, blant annet sanktbernhardshunder og hester. Jeg husker godt at farmor kjøpte fem kilo sukkerbiter til hestene da jeg var liten, og fra femårsalderen fikk jeg anledning til å være med å stelle dem. Det likte jeg veldig godt. Jeg la merke til at hestene ofte fikk gnagsår under høvreballen på hver side av seleutstyret. Da tvang jeg dem til å kjøpe puter til å feste under ballene, for at de skulle ha det bedre, så jeg fikk tidlig sympati for dyr.

TIL LEGESJEKK: Lisbet Holtet undersøker Julius (7), en blanding av skogskatt og main coon, som sover mye og har tatt av ett kilo på bare en måned.

En ny kunde kommer innom poliklinikken. Anne Liv Sletten fra Sotra har med seg katten Julius, som trolig har fått et strå inn i nesen og ned i halsen.

– Julius har helt tydelig sår hals, og han sover veldig mye. Ned i vekt har han også gått, ett kilo på en måned, sier en bekymret matmor.

Holtet undersøker katten og kan raskt slå fast at det i alle fall ikke er noe i veien med hjertet. Så setter hun en bedøvelsessprøyte gjennom den tykke pelsen. Julius remjer høylytt misfornøyd et kort sekund, før han settes tilbake i buret.

– Kom tilbake om ca. tre timer, så skal vi nok finne ut av dette i mellomtiden, sier veterinæren.

Hun tar katteburet med seg inn på et annet rom.

– Julius er jo verdens skjønneste pus, så jeg håper det går bra, sier Sletten på vei ut av klinikken.

Det skal vise seg at det står dårligere til med Julius enn fryktet.

MÅ HA HJELP: En litt bekymret Anne Liv Sletten fra Sotra håper at veterinær Holtet kan gjøre katten hennes helt frisk igjen. Her åpner de døren til buret hans.

Holtet er glad i dyr. Likevel har hun angret på at hun ikke utdannet seg til vanlig lege.

– Tenk, legene kan som oftest snakke med pasientene sine. Det kan ikke vi. Det pussige er at mange leger ikke i tilstrekkelig grad benytter seg av muligheten til å prate med sine pasienter. Her på klinikken er vi avhengige av å få historien av dyreeierne, ellers ville det i mange tilfeller være umulig å finne ut av noe som helst.

Sjefveterinæren i Bredalsmarken har hatt rødrev inne for vaksinasjon, og en vaskebjørn ble en gang behandlet for diabetes. Men for det meste går det i katt og hund, cirka halvt om halvt. Sånn har det alltid vært, forklarer veteranen.

– Bergen er kanskje den byen som har flest katter. Det er veldig bra, for katter er jaktdyr som tar rotter. Det er fremdeles i overkant mange rotter i Bergen, men uten katter ville byen vært oversvømt av rotter.

– Hva er det minste dyret dere har fått til behandling?

– Det tror jeg må ha vært en dverghamster på størrelse med en lillefinger. Vi hadde store problemer med å holde den unna slangeutstyret. Den ville hele tiden stikke seg unna og krype inn i de små slangene. Vi fikk den inn fordi den hadde brukket leggbenet. Dverghamsteren ble lagt i anestesi, for å få satt inn en synål-lignende støtte.

– Og det største dyret?

– Det var en leonberger på bortimot 90 kilo.

– Dere er en smådyrklinikk, hvor går grensen mellom små og store dyr?

– Store dyr er ku, hest, sau, gris og andre større dyr på gårder. Små dyr er nærmest alt annet. I starten opererte også vi med landpraksis og til og med fiskebruk. Men det er lenge siden.

Holtet har privat hatt flere egne hunder opp gjennom årene, men nå blir det ikke tid til det, hovedsakelig på grunn av lederverv i et nasjonalt fagutvalg.

AVANSERT: Bergen Smådyrklinikk har to slike operasjonssaler. – Her har vi alt av moderne utstyr, sier veterinær Lisbet Holtet.

En gang fikk Holtet inn en hund som hadde hoppet på trampoline, med det resultat at den falt ned på kanten og traff en stang. Hunden ble fraktet til klinikken med sprukken milt.

– Den hadde store blødninger da den ankom klinikken, og vi hadde ikke blod til blodoverføring, slik at vi kunne stabilisere den før operasjon. Da foretok vi en såkalt autotransfusjon, altså vi tok blod fra dens egen buk, filtrerte det og brukte det på nytt. Jeg husker at eieren, som jeg tror var anestesisykepleier, gjorde store øyne underveis. Det var ganske spesielt og et eksempel på hva vi kan utføre her.

– Senere i år runder du 72 år, hvor lenge har du tenkt å stå i jobben?

– Jeg kan holde på til jeg blir 75, men jeg ser ikke for meg at det blir full fres hele tiden. Senere vil jeg nok overlate styringen til andre, eller kanskje selge klinikken hvis noen er interessert, eller legge den ned, eller la andre drifte mens jeg fortsetter som eier. Det er mange muligheter, sier Holtet.

Da får hun kanskje mer tid til å spille Beethoven-sonater på det nye flygelet sitt.

USA-PUS: Skjelettet av en stor, amerikansk katt står utstilt i dyreklinikkens lokaler på Møhlenpris.

Men hvordan gikk det egentlig med den skravlete papegøyen med alvorlig øyesykdom?

– Først må jeg fortelle om boxeren, som papegøyen ertet ved flere anledninger. Hunden hadde sett en TV-reklame som viste at når eieren gikk i butikken, hoppet hunden opp i sofaen og ristet alle putene og spiste på dem. Boxeren fant ut at det kunne han også gjøre. Eieren ble fortvilet, og vi påtok oss å ha den her en kort stund, for å avvenne den med påfunnene, sier hun.

Da var papegøyen var allerede på plass i klinikken for øyebehandling. Den var plassert et stykke oppe på veggen, slik at den hadde god oversikt.

– Da boxeren første gang kom inn i rommet, glad og fornøyd, sa papegøyen: «HA DET!». Hunden snudde seg rundt alle steder, men så ikke papegøyen oppe på veggen og skjønte ingenting. Så kom det plutselig høyt og tydelig fra papegøyen: «MJAU!». Boxeren ble mer og mer forvirret, jeg tror faktisk den fikk et lite sammenbrudd der og da. En boxer ser jo ganske bekymret ut til vanlig, men nå var den helt oppgitt.

Amazon-papegøyen var i kjempeslag til tross for øyeproblemene, og da en av assistentene på klinikken skulle vaske gulvet og fylte en bøtte med rennende vann, kom det fra papegøyen: «Skal du bade?».

– Jeg har aldri hørt på maken. Papegøyen snakket både dame- og herrestemme, og har ganske sikkert vært observant vitne til mangt slag. Kanskje politiet kunne løst noen saker ved hjelp av den papegøyen. Både boxeren og papegøyen ble helt friske. Det var verre med oss veterinærer. Vi ble helt ør av alt maset til papegøyen.

Epilog: Det var ikke et strå som satt fast i snuten til Julius. Årsaken til kattens dårlige tilstand var dessverre at leveren hadde sviktet. Han ligger nå begravet i familiens hage på Straume på Sotra.

Publisert