Livet som far har fortont seg omtrent som utforrennet i Kitzbühel. Bare at jeg hektet i første port, ble slengt over sikkerhetsgjerdet og sendt baklengs ned nærmeste stup.

La meg få illustrere.

Porten jeg hektet i, var fødselen til vår førstefødte. Jeg trodde jeg skulle ha nok med å unngå å besvime, men oppdaget fort at jeg også måtte ta ansvar for min fødende kone. Det var flere arbeidsoppgaver jordmor ikke utførte på fødestuen. Hvem måtte tørke min kones panne med våt klut? Hvem måtte hele tiden være klar med saft eller vann?

Dette på toppen av at jeg måtte holde familien orientert om siste nytt. Jeg jaget til og med en veps. Men husker min kone meg for jobben jeg så heltemodig utførte?

Nei, hun husker at jeg svarte på en jobbtelefon inne på fødestuen. Meg og Per Sandberg er the unsung heroes av barnefødsler.

I tillegg kommer at det å bli far har rotet med følelsene mine. Plutselig ble programmer som «Norske Talenter» og «Ekstrem oppussing» rene gråtefestene.

Og før sov jeg gjennom alt – en gang gjennom en brannutrykning til naboblokken. Etter at jeg ble far, er jeg blitt ekstremt var. Er det lyn eller kraftig regn, våkner jeg med et rykk. Før jeg vet hvorfor jeg er våken, står jeg på gulvet med adrenalin tytende ut ørene, klar for krig.

Jeg løper rundt i huset for å forsikre meg om det essensielle: at ungene puster og at det ikke brenner.

Etterpå er kroppen så oppspilt at det er umulig å få sove igjen.

Bryr ungene seg om det? Selvsagt ikke, de står opp like tidlig som de alltid gjør.

De viste heller ikke mye omtanke den gangen jeg bestemte meg for å være kjempegrei og organisere rommet deres. Med tre barn på ett rom, gjelder det å holde kontroll.

Så jeg sorterte lekene og plasserte dem på logiske steder, slik at hvert barn kunne ha sin lille sone til sine leker.

Etter mange timers innsats kalte jeg inn resten av familien for at de skulle beundre min genialitet. «Da ser ikkje bra ut», sa min kone.

Ting ble flyttet rundt for å harmonere mer med bildene av barnerom hun har sett på Instagram. Jeg hadde brukt en hel søndag til ingen nytte.

Ungene fulgte opp med å uorganisere all organiseringen min. Neste dag var lekebamsene tilbake i lekeovnen, lekematen tilbake i sofaen og legoen spredd ut på gulvet ventende på at en trøtt pappa skulle tråkke på dem.

Som liten var Astrid Lindgrens Emil noe av det gøyeste på TV. Jeg lo høyt av alle påfunnene. Best av alt var det når Eeeemiiiiiiiil ble jaget inn i snekkerboden.

Når jeg nå ser Emil med mine barn, har jeg oppdaget at min sympati har endret seg. Emil heiste lillesøsteren opp i flaggstangen og plasserte rottefelle under kjøkkenbordet. Ingenting av dette er akseptert i mitt hjem.

Det hjelper heller ikke at min mellomste datter pekte på skjermen og sa «akkurat sånn er du og, pappa».

Søndag er det farsdag. Jeg tør si at få personer fortjener mer å bli satt pris på enn meg. Og, til min familie: I år forventer jeg noe gjevere en deodorant og sokker.