BT Magasinet

7-fjellsturen – helt ufrivillig

Det hadde sikkert vært lurt å bestige i hvert fall ett av byfjellene i år, før jeg gikk for alle syv.

En gang i tiden var jeg veldig sprek. Jeg la ut plagsomme treningsselfies og var både på løpeturer og fjellturer. Det var viktig for meg at også barna likte å være med ut. At de fikk gode vaner, og at vi kunne gjøre ting sammen.

Det har jeg nå betalt for.

Det har seg nemlig slik at jeg dessverre ikke er like sprek lenger. Jeg har planer om å endre det. Neste mandag er sikkert en fin tid å starte på. Eller mandagen etter, eller.

Sannheten er at jeg ikke finner overskudd. Jo da, jeg vet at det er tid, så jeg skal ikke unnskylde meg med det, men jeg jobber fullt, har tre barn, og trener over 70 unger. Sofaen er med andre ord veldig fristende når alle plikter er unnagjort.

Helt unna slipper jeg likevel ikke.

Mellomstemann er nemlig veldig glad i å gjøre på noe. Hele tiden. Han spiller fotball og håndball, men vil også løpe. Både vanlig løping, og i fjellet. Og gjerne være med på ulike kondisjons-arrangement. Vi stopper ham fra en del, men noen ting går det visst ikke å stoppe ham fra. 7-fjellsturen, for eksempel.

Og den får han ikke gå alene, så jeg måtte bli med. Relativt utrent for tiden, og med jet lag.

Jeg vet ikke hva som er verst: At jeg har vært helt ødelagt siden søndag eller det er det faktum at jeg hang på ham som et haleheng. Det er svært vondt for selvtilliten når det er barnet som kommer med oppmuntrende ord underveis. «Det går kjempebra mamma, du er flink!»

Og jeg husker godt i fjor. Mens jeg fortsatt var i ok form.

«Åhh, nå kjenner jeg det. Er du tung i beina du også», spurte jeg.

«Nei, hva da? Jeg tror mine veier akkurat det samme.»

Han hoppet av gårde på en lekende lett og ekstremt provoserende måte. Det var sånn at jeg fikk lyst til å sette fot på ham. (Slapp av, jeg gjorde det selvsagt ikke. Jeg bare tenkte det.)

Jeg forsøkte å komme på en passende unnskyldning for å slippe å gå denne gang. Det at jeg ikke er i så god form, godtok han ikke. Det at jeg ikke har vært over et eneste av byfjellene i 2017 var heller ikke god nok unnskyldning.

Kommentarene underveis gikk fra oppmuntrende til lett bekymrede. «Går det bra, mamma?» «Dødsbra!» Not.

Trøbbelet startet allerede på fjell nummer to. Damsgårdsfjellet. Det eneste fjellet der det var litt kø. Jeg himlet med øynene. Kø, lissom. Høh. Teit.

Inni meg gjorde jeg baklengs salto. «Yes, kø! Pause!»

Jeg ba den unge og lovende gå i forveien, men han ventet på meg et stykke lenger oppe hele tiden. Til slutt ba jeg ham løpe til toppen.

«Men jeg har vært på toppen, jeg. Jeg kom ned igjen for å spørre om jeg skulle ta sekken din.»

Fem fjell igjen og selvtilliten var allerede borte. Jeg hadde vondt. Over alt. Og jeg var trøtt.

Men en skal ikke kimse av sterk vilje. Jeg kom meg i mål, og jeg fikk premie. T-skjorten var riktignok grønn, men premie er premie.

Og det ser jo ut til at enkelte ting kommer til å bli tradisjon. Jeg har ikke noe valg, og ser at det kan være en fordel å ha forberedt seg litt mer neste år.

Så nå begynner jeg igjen. Med trening og alt mulig, altså.

På mandag, tror jeg.

widget-list