Det gamle huset skulle rives. Nå har det fått nytt liv på ny tomt ytterst i havgapet.

– Jeg var ikke opptatt av innredning i det hele tatt, men så fikk vi dette huset og jeg ble helt hektet. Man putter ikke hva som helst inn i disse nydelige rommene.

Lukten av tjære og sjø. Varm høstsol som steker i nakken. Glitrende hav og utsikt mot en uendelig horisont. En fiskebåt som tøffer inn til havn, med en hale av skrålende måker etter seg.

Det lille idylliske fiskeværet med godt og vel 55 innbyggere ligger badet i varm høstsol. Og midt i alt dette står Aina Bu Nesvåg i døren og ønsker velkommen. Vi er i Sokndal, Rogalands sørligste kommune.

Vellykket kombinasjon

– Velkommen til oss, sier hun og viser vei inn i en romslig gang med historiske fliser på gulvet.

Gamle rustikke tømmervegger står vakkert til nytt hvitmalt panel. I et gammelt skråskap står det nostalgiske Figgjo-serviset Grønn Marie. Trappen som fører opp til andre etasje, sto en gang i Tabur bedehus på Ualand. Interiøret er en kombinasjon av gammelt og nytt, vakre stilleben og duse farger.

– Jeg har egentlig aldri vært særlig interessert i interiør.

– Hva skjedde?

– Dette huset skjedde!

Johnny skal ha æren

Aina insisterer på å bli trodd, men det er vanskelig å se for seg at damen som har innredet huset, ikke har hatt interesse for interiør tidligere.

– Jeg var ikke opptatt av innredning i det hele tatt, men så fikk vi dette huset og jeg ble helt hektet. Man putter ikke hva som helst inn i disse nydelige rommene, sier damen som har i underkant av 5000 følgere på insta-kontoen @ainabunesv.

– Men du, det er Johnny som skal ha størstedelen av æren. Hadde det ikke vært for hans pågangsmot og innsats, hadde vi ikke hatt dette huset, sier hun om ektemannen.

Og inn døren kommer Johnny Nesvåg.

– Prater dere om meg, spør han smilende og sparker av seg kloggene på trammen.

– Ja, det gjør vi, svarer konen.

– Nå må du fortelle hvordan det hele ble til.

Planke for planke

Det er godt og vel syv år siden Johnny Nesvåg fikk høre at det gamle huset i Sokndal sentrum, på folkemunne kalt Olav Hauge-huset, skulle rives.

– Jeg er glad i gamle hus, og tenkte at det var for ille at det skulle gå til spille. Så jeg spurte kommunen om jeg kunne få det. Det kunne jeg, forteller Johnny Nesvåg som har bodd hele sitt liv i Nesvåg.

Dermed startet det møysommelige arbeidet med å ta huset fra hverandre, planke for planke. Hver planke fikk et eget nummer før de ble lagret hjemme i garasjen. Der ble de liggende i to år mens ekteparet startet jobben med å opparbeide en sjøtomt på gården hvor Johnny Nesvågs familie har bodd gjennom seks generasjoner.

Da det var gjort, kunne han starte arbeidet med å reise det gamle huset på nye tofter. Planke for planke. Tomme for tomme.

– De fleste kunne brukes, men noen måtte byttes ut med gamle tømmervegger fra andre hus. Det var litt av et puslespill, sier han og forteller at den utvendige kledningen var ubrukelig og måtte byttes ut med ny. Dessuten er det viktig med riktig «bekledning» av et hus med storhavet som nærmeste nabo.

Født 30 barn

Hvor gammelt huset er, har ikke Johnny Nesvåg klart å finne ut.

– Da jeg tok huset ned, fant jeg aviser fra 1870, men det er nok veldig mye eldre enn det. Jeg fant også merker som tyder på at huset er blitt flyttet før, sier han og forteller at han har planer om å fastslå husets alder ved hjelp av en dendrokronologisk test.

– Det er en avansert og nøyaktig metode for å fastslå når et tre ble felt. Vi vet at huset er gammelt, men det kunne vært artig og visst hvor gammelt det faktisk er.

– Det hender jeg stopper og tenker hva disse veggene har sett og hørt gjennom alle disse årene, sier Johnny Nesvåg.

Hun nikker samtykkende

– Vi er blitt fortalt at det er født rundt 30 barn her i huset. Det er koselig å tenke på, sier Bu Nesvåg.

Selv har de til sammen fem voksne barn. Alle bor i nærheten. Hennes sønn bor i Soknedal, mens tre av hans fire barn har flyttet hjem til Nesvåg for å etablere seg. Nå er også eldstedatteren i ferd med å bygge hus i bygden.

– Flere unge familier har valgt å bosette seg her de siste årene. Det gleder vi oss stort over, sier han.

Maritimt miljø

Johnny Nesvåg titter på klokken. Han må snart gå. Men først skal han ta oss med ned til kaien, til Nesvaag Sjø- og Motormuseum, for en omvisning.

– Jeg er nok litt over gjennomsnittet opptatt av å ta vare på kystkulturen, sier han mens han leder vei ned til kaien via en steintrapp fra huset.

Her ligger den lille hvitmalte stuen fra 1883 som har fått navnet Fiskarheimen. Også det et hus Johnny Nesvåg har flyttet og satt opp igjen, og som han fikk bygningsvernprisen for i 1998.

Utenfor gjør et stort ror nytten som et romslig bord, huset til en gammel fiskeskøyte fungerer som kiosk og i det store rødmalte sjøhuset har han innredet til maritimt motormuseum.

– Jeg har samlet på gamle båtmotorer siden 1988. Det hele startet med at jeg fant en gammel motor i fjæren som jeg fikk sving på, siden ballet det på seg. Nå har jeg rundt 150 i samlingen. Det var en tid hvor det var rundt 300 lokale båtmotorprodusenter i landet. De fleste er borte nå, sier han.

Kronjuvelen

Men selve kronjuvelen i samlingen er den pensjonerte reketrålen «M/S Sjødis». Bygget i 1966 i Kopervik av Bjarne Folkedal og vernet av riksantikvaren.

– Er hun ikke fin, sier Nesvåg og hopper over ripen.

Tidlig på 90-tallet fikk den vakre skuten dødsdommen, men ble berget fra kondemneringstrollet da Nesvåg og andre trebåtentusiaster sørget for å gi den nytt liv. Fartøyet ble overtatt av Dalane Folkemuseum og forvaltes i dag av Johnny Nesvåg og Nesvaag Sjø- og Motormuseum. To ganger har skuten fått verneprisen.

– Den blir mye bruk til fisking, turer og sightseeing, sier han og gjør klar til å kaste loss.

Han skal til Sogndalstrand og hente en gruppe som skal på tur. Snart tøffer «M/S Sjødis» rolig ut fra havnen og passerer de to store bergknausene Husefluo.

Når sjøen er hard, slår havet hardt mot disse og demper bølgenes ferd inn mot land. Men i dag er det blikkstille sommeridyll og «M/S Sjødis» setter kurs mot åpent hav. På dekk står en lyshåret sjøulk og vinker til husfruen som står på trammen med kaffekoppen og vinker tilbake.

– Hvis dette ikke er det gode liv, så vet jeg jammen ikke hva som skulle være det, sier hun og smiler mysende mot den varme høstsolen.