En globetrotter vender hjem: - Her løper guttene til fotballtrening rett borti gata. Livet er enklere.

Veronica Øyre flyttet tilbake etter mange år i storbyen. - Det første året gikk jeg nesten ikke ut, forteller hun.

Hele sitt voksne liv har Veronica Øyre vært på farten. Nå har hun flyttet hjem. Antropologen har som mål at alderen til enhver tid skal gjenspeile hvor mange land hun har vært i – og så langt har 42-åringen klart det. Cecilie Skjerdal

Cecilie Skjerdal

– Det var et kultursjokk å komme tilbake til hjembygda, ler Veronica Øyre.

Etter å ha levd halve livet i storbyen og på reisefot, fikk hun for et par år siden en plutselig dragning mot hjemstedet Øvre Årdal.

Aluminiumsbygda ligger klemt ned mellom høye fjell innerst i Sognefjorden, der stadige ras har etterlatt nakne kloremerker i bergsidene rundt petroleumsgrønt vann.

Kommer du østfra, kjører du over snaufjellet ved Tyin og ned hårnålsvinger som tar pusten fra deg.

Her er Norge i et nøtteskall: fjord, fjell, fossefall. Det var dette hun lengtet etter fra leiligheten i hovedstaden: Natur. Det rene, opprinnelige, ekte.

Da leiligheten i retrorekkehuset fra 70-tallet skulle pusses opp, ble den en hybrid av det som er viktig for henne: Reiseminner og kjærligheten til naturen.

Retro, etnisk og natur er en rød tråd i innredningen i rekkehuset. Cecilie Skjerdal

Øyre drar ut en skuff og viser frem skatter fra hele verden. – Denne masaikniven fikk jeg i gave, sier hun. Cecilie Skjerdal

Skyene på soverommet skaper en drømmeaktig atmosfære. Her kan Veronica drømme seg bort til nye reisemål. Cecilie Skjerdal

Les også

I dette huset er ingenting gjort på over 50 år: – Vi har ikke interesse av å pusse opp noe som helst

«Indianerdronning» i industrisamfunn

– Jeg reiser fortsatt mye. Det behøver jeg, selv om det er dyrere herfra.

Bak rekkehusets stramme funkisfasade skjuler det seg suvenirer fra alle kontinenter. Masaikrigere ved peisen. Buddha på kommoden. En diger indianerfjærpryd på toppen av bokhylla.

Hele sitt voksne liv har Øyre vært på farten. Antropologen har som mål at alderen til enhver tid skal gjenspeile hvor mange land hun har vært i – og så langt har 42-åringen klart det.

Hun har dykket med hai i Thailand, fanget anakonda i Amazonas. Blitt knivranet i Brasil og deltatt i mayaritualer da hun bodde i Guatemala. Totalt 42 land har hun besøkt.

Øyre åpner en skuff og trekker frem små skatter fra alle verdenshjørner: Piper og fløyter, dukker og religiøse artefakter.

– Morten, hvor er fiskene fra Trobrianderøyene? roper hun til samboeren.

  1. Lesekroken har fått geometriske former på veggen. – Hvis du ser nøye etter, vil du finne både M og V, sier Øyre. – For Morten og Veronica, så klart. Cecilie Skjerdal

  2. Skog på alle kanter, også inne. Cecilie Skjerdal

  1. Messing, grønne planter og naturmotiver går igjen i interiøret. Fargen på veggen henter opp en av fargene fra skogstapetet og putene med skogsmotiv. Cecilie Skjerdal

  2. Fargerike klær fra eksotiske reiser fortjener å vises frem i en åpen garderobeløsning. Cecilie Skjerdal

Huset er fullt av reiseminner. Cecilie Skjerdal

Ikke bare enkelt å flytte hjem

Etter så mange år i byen, var det imidlertid uvant ikke å kunne sette foten utenfor døra uten at alle hun møtte, visste hvem hun var.

– Det første året gikk jeg nesten ikke ut. Tapet av anonymitet gjorde meg rett og slett folkesky, sier Øyre.

– Overgangen fra Oslo var stor. Det var der jeg hadde blitt voksen. Vennene jeg har der, kjenner meg på en annen måte enn barndomsvennene her hjemme. Noen ganger kan det være vanskelig å snakke med gamle venner som jeg ikke har hatt kontakt med på mange år. Vi har ikke lenger så mye felles.

Et trygt og enkelt liv

I dag ler hun av sin egen reaksjon. Hun som har snakket med mennesker over hele verden, ledet prosjekter, vært rektor og nå hadde fått jobb som daglig leder i hjembygda; hun hadde da ingen grunn til å føle seg usikker.

Hun hadde jo tatt et bevisst valg, et verdivalg. Kommet frem til at hverdagen er den samme overalt; man går på jobb, deltar i fritidsaktiviteter. I hjembygda på Vestlandet kunne hun og sønnene få noe mer, noe som etter hvert ble så viktig at hun flyttet hjem.

– Jeg vil at barna mine skal bo nærmere besteforeldre, søskenbarn, onkler, sier Øyre.

Hver fredag er det taco for flere generasjoner hjemme hos faren hennes. Hun har yngre brødre her og superspreke besta på 85. Moren og enda en bror en liten kjøretur unna. Det er godt å være omgitt av familie. Og hverdagen oppleves mer praktisk.

– En av de store forskjellene fra Oslo er at her har jeg ti minutter å kjøre til jobb. I hovedstaden brukte jeg gjerne tre timer hver dag på å reise til og fra kontoret og hente og levere i barnehagen. Her løper guttene til fotballtrening rett borti gata. Jeg kan rusle opp til kjøpesenteret. Livet er enklere.

Hun ser at livskvaliteten i den lille kommunen med færre enn 6000 innbyggere kan være bedre i alle faser av livet. Gjennom jobben i Oslo var hun innom mange sykehjem. Det gjorde sterkt inntrykk.

– Forskjellen mellom sykehjemmene i Oslo og her hjemme er stor. Jeg begynte å tenke: Skal jeg bli gammel i Oslo?

Det vil hun ikke.

– Men jeg savner Oslo. Litteraturhuset for eksempel; der har de mange seminarer og foredrag som favner mine interesser. Og jeg savner vennene mine i Oslo.

Ikke sjelden tar hun bilen over fjellet. Eller setter seg på et fly. I 2019 står Japan og Romania på ønskelisten. Kanskje blir det begge.