Det ble kalt «skrothuset». Så tok eierne grep.

«Skrothuset» ble den gamle paviljongen kalt på folkemunne. Men det var før Ingebjørg Gudmestad Wold og Per Ivar Wold reddet huset fra forfall.

Lysthus på flyttefot. Det måtte spesialtransport til da lysthuset i 2007 skulle flyttes til familien Wolds gård på Nærbø. Foto: Privat

Hjørdis Halleland Mikalsen
Publisert:

De kom ofte hit, Aleksander Kielland og resten av sosieteten i Stavanger, for å leve livets glade dager på landet.

- Det hender jeg ser dem for meg, der de satt under prismekronene og diskuterte kunst og litteratur, sier Ingebjørg Gudmestad Wold.

Hun sitter på trappen utenfor det gulmalte lysthuset. Singelganger slynger seg vakkert gjennom en tidsriktig beplantet hage.

En vill idé

Eventyret om Köhlers hagepaviljong startet på Nærbø i 1860, da Johan Mandius Köhler (1821-1897) fikk huset bygget. Köhler var en driftig og velstående herremann som slo seg ned på Nærbø på Jæren, hvor han fikk bygget en flott hovedbygning i herregårdsstil med tilhørende lysthus i sveitserstil.

– Paviljongen er nok en av de aller første bygningene som ble oppført i sveitserstil i Norge. Köhler hadde studert i Tyskland og hentet med seg inspirasjon derfra, forteller Gudmestad Wold.

Köhler kjøpte opp flere bruk i området, og han startet både mølle og meieri. Men så gikk han dundrende konkurs i 1868, en stor auksjon ble avholdt i 1870. Lysthuset fikk nye eiere og ble flyttet til en av gårdene i nærområdet. Årene gikk og huset forfalt.

Helt til en dag i 2006 da Per Ivar Wold kom opp med en vill idé: Hva om vi flytter lysthuset hjem til gården vår og setter det tilbake sin fordums prakt?

Dermed ble den engang så staselige paviljongen flyttet nok en gang. Høsten og vinteren 2007 gikk med til å planlegge og bygge en kjeller med moderne kjøkken og toalettfasiliteter. Og sommeren 2007 ble paviljongen flyttet ved hjelp av spesialtransport, henger og traktor.

  1. Her er familien Köhler samlet utenfor lysthuset i 1865. Bildet henger på veggen i lysthuset, og var retningssnor under rehabiliteringen. Foto: Privat

  2. Det var en nervepirrende og omfattende prosess å flytte det gamle huset. Foto: Privat

Paviljong på flyttefot Foto: Privat

Ingebjørg, som på den tiden studerte matkultur og formidling, så mulighetene til å bruke den 157 år gamle hagepaviljongen i gårdsdriften på Næsheim gård.

– Vi hadde snakket om å legge om driften her og satse på ny næring. Under studiet fikk jeg mulighet til å bruke dette som prosjekt og planla alt det praktiske og økonomiske. Det viste seg å komme godt med.

Ingebjørg Gudmestad Wold utenfor lysthuset hun har restaurert sammen med ektemannen Per Ivar. Foto: Rita Lindås

Ballspill forbudt

Innvendig var paviljongen rimelig medtatt. Borte var prismekronene og de vakre tapetene, men glassdørene, listverk og vinduer var intakt. Verandaen ble glasset inn og det ble laget trapp til kjelleren. Det var et omfattende arbeid, og ekteparet stod for størsteparten selv. Med litt hjelp.

- Gode naboer er gull verd. Vi har en som som er glassblåser. Han hadde kontakter i England, som tilbød seg å blåse nye taffelglass slik de gjorde på den tiden lysthuset ble bygget, forteller Gudmestad Wold.

Innsatsen og engasjementet er det ingenting å si på. Per Ivar Wold tok et vindusrestaureringskurs og satte egenhendig i stand de gamle vinduene.

Per Ivar Wold restaurerte vinduene selv. Foto: Privat

- Derfor er ballspill i hagen er strengt forbudt, sier Gudmestad Wold lattermildt.

– Det var hele tiden viktig for oss å få huset så likt det opprinnelige som mulig. Vi brukte et gammelt familiefotografi av familien Köhler som sitter utenfor lysthuset i 1865 som retningssnor, forteller hun.

Det var ikke mye av det originale inventaret igjen i lysthuset, men de vakre dørene med farget glass var fortsatt intakt. Foto: Rita Lindås

Bolettes brev

Også gamle brev og dokumenter var til stor hjelp. Köhlers datter, Bolette, skrev i et brev datert 1922 følgende: «Der hang en stor Glas Lysekrone i Taget i den store Stue, og langs Væggene stod paa Konsoler plastiske Arbeider, Flora og lignende Gudinder. Foruden den store Havestue var der to Kabinetter indenfor. Det ene var nydeligt med høirødt, smukt Tapet og røde Plusches Bænker rundt Væggene. Konsol paa Vægge-ne med en stor hvid Figur (…) Belydsningen her var fra Lampetter paa Væggene. Det andet Kabinet var indredet mere som et Anretningsrum med alt til Servering, Mad og Drikke henrørende.»

  1. Bolettes brev er retningssnor for innredning av den vakre salongen «…med høirødt, smukt Tapet og røde Plusches Bænker rundt Væggene..» Foto: Rita Lindås

  2. De antikke prismene i lysekronen fanger solstrålene og kaster et varmt skjær ut i rommet. Foto: Rita Lindås

Vakre detaljer er bevart. Foto: Rita Lindås

Dermed var det bare å sette i gang. Nå er mye av det Bolette beskriver på plass; salongen har «høirødt, smukt Tapet», biedermeiermøbler trukket med rødt stoff og prismekronen er på plass i taket. I dag leies paviljongen ut til selskaper og konferanser, og paret har fått Norsk Kulturarv sitt merke Olavsrosa for arbeidet med å tilbakestille paviljongen.

  1. «Langs Væggene stod paa Konsoler plastiske Arbeider, Flora og lignende Gudinder», skrev Bolette om hvordan det opprinnelig så ut i huset. Foto: Rita Lindås

  2. I «Havestuen» kan det dekkes til 36 på et langbord. Foto: Rita Lindås

Lønn for strevet

- Vi har hatt uvurderlig hjelp fra arkitekt Ole Serenius Trodahl. Uten hans kyndige råd hadde vi nok ikke turt å begi oss ut på et så stort prosjekt. Vi fikk også god hjelp av Carl Egil Buch, tidligere fylkeskonservator i Haugesund, til å finne tidsriktig inventar. Han hjalp også til med å anlegge hagen i engelsk stil, forteller Gudmestad Wold .

For her er ingenting overlatt til tilfeldighetene. Ekteparet har til og med sørget for tidsriktig bekledning, som benyttes når gjestene ønskes velkommen.

– Vi er veldig fornøyd med resultatet, men det har kostet mye tid, stor egeninnsats og en god del penger, sier Gudmestad Wold, og forteller at de har fått tilskudd fra kommunen, sparebanken og Innovasjon Norge.

- Budsjettet var på to millioner, men det endte opp med å koste det dobbelte. Likevel, det var verdt det. Å se det en gang så staselige bygget få tilbake sin fordums prakt er god lønn for strevet vi har hatt, sier hun.

Publisert: