Overtok gammelt hus: Da de rev opp gulvplankene, fant de mumifiserte rottelik

Huset til Danckert Monrad-Krohn står så stødig i historien, at det ikke ga etter for hverken rotter eller bybrann.

Denne artikkelen er over syv år gammel

— Tømmerstokkene på enden av huset var faktisk svartsvidde etter brannen som herjet i denne delen av Posebyen i 1859. Veggene må ha fungert omtrent som en brannmur, for brannen stoppet akkurat her i huset mitt, forteller Danckert Monrad-Krohn.

Den pensjonerte fylkeskonservatoren viser oss rundt i huset fra 1742. Det er et av de eldste i denne delen av Posebyen i Kristiansand.

Da han kjøpte huset i 1979, oppdaget han de brannmerkede stokkene, men huset hadde også andre overraskelser på lur. — Da vi rev opp gulvplankene i kammerset, fant vi mengder av fiskebein og rottelik. Noen av rottelikene var helt mumifisert. Det må ha stinket!

Bryggerhuset, hvor det også var stall og utedo, sto det enda dårligere til med.

Hadde han ikke vært fylkeskonservator, hadde han kanskje jevnet det med jorden.

— Jeg synes ikke jeg kunne starte karrieren som fylkeskonservator med å rive en så gammel bygning, men det måtte mer enn vanlig restaurering til for å sette det i stand. Vi måtte jekke det opp både her og der, og skifte stokker.

Aldri mer overfylt bod og skap:

Les også

Ti ting det er på tide å bli kvitt

Dermed fikk bryggerhuset leve, og nå står det slik det har gjort i mange hundre år.

Godt tilbaketrukket fra den hvite fasaden til hovedhuset, i en romslig hage med både epletrær og drueranker.

Druene er han for øvrig litt tvilende til om modner i år, sørlandssommeren i Posebyen har vært varmere tidligere år. Ikke tørk klær inne:

Les også

Tolv helt uunnværlige vasketips for klærne dine

En titt bak fasaden

Vakkert er det uansett. Det er nesten synd at alle disse skjulte perlene bare er forbeholdt de som blir invitert inn.

Og det er akkurat det Monrad-Krohn gjør i dag.

— Bakgårdene er et karakteristisk trekk ved Posebyen, og jeg tror kanskje folk synes det er litt moro å vite hva som skjuler seg bak husrekkene i gatene. Det er jo en del turister som går her, og innimellom har jeg invitert noen av dem inn i hagen. Det setter de alltid pris på.Bryggerhuset i Gyldenløvesgate er tredelt. Selve bryggerhuset, der bryggerkjelen sto, er laftet.

Så er en annen del av det bygget på en trekonstruksjon, fylt med murstein. Og innerst mot selve huset, er det en sleppvegg.

— På et eller annet tidspunkt må de ha slått tak over det hele. Og jeg har faktisk laget enda et tak, eller en slags gang, mellom selve huset og bryggerhuset. Det er veldig praktisk.

Norge i rødt, hvitt og gult

I dag er hele bryggerhuset og baksiden av hovedhuset malt okergult, mens gavlen er engelsk rød.Det er visst ikke helt etter boka, men nesten.

— Hvitmalingen var så kostbar, og ble bare brukt på den delen av huset som var synlig fra gata. Okergult var halvfint og engelsk rød brukte de helt bak, der ingen andre kunne se det. Jeg har byttet rødt og gult, men ellers har jeg forsøkt å være ganske tro mot de originale fargene.

Stall og hønsehus

Før i tiden fant man både staller, grisebinger, fjøs og hønsehus i bakgårdene i Posebyen.

Om sommeren gikk dyrene på beite i Baneheia og på Grim.

— Jeg vet jo ikke hva slags dyr som har vært i denne hagen, bortsatt fra hest. Men det var sikkert flere. Og så var det både utedo og brønn her. Brønnen er her fortsatt, det er ikke så mange igjen av dem.

Brønnen er tre og halv meter dyp.

— Den er nydelig steinbygget, men jeg kan jo ikke ha den åpen. Den er heller ikke i bruk lenger, men er erstattet med en vannpost.

Innimellom tenker den tidligere fylkeskonservatoren på hvordan det må ha vært å bo her, i en helt annen tid enn nå.Selv er han takknemlig for at han får bo midt i den fascinerende byhistorien som strekker seg mangfoldige generasjoner bakover.

— De var nok mindre godt vant enn vi er i dag, og ikke preget av overflod. Det var flest arbeidere, håndverkere og sjøfolk som bodde i denne delen av byen, og mange av dem spedde på inntektene med å leie ut deler av huset, forteller han. Ikke la deg lure:

Les også

Økohuset på Lillehammer er fullt av overraskelser

Et skjerpet blikk

Monrad-Krohn er kanskje mer interessert enn folk flest i å bo slik som dette. Historien har alltid fascinert ham.

— Jeg fornemmer historien ligger i veggene. Blikket mitt er nok skjerpet, siden jeg har en antikvarfaglig bakgrunn. Dermed legger jeg merke til det som gjenspeiler de forskjellige tidenes egenart.

78-åringen er også svært interessert i både bygninger, arkitektur og den folkelige byggeskikken.

— Jeg har nok et romantisk svermeri for dette her, og selv om jeg ikke er oppvokst i sånne omgivelser, har jeg hatt adskillige gamle hus opp i gjennom, som jeg har restaurert.Akkurat nå holder han på restaurere et gammelt steinhus i Portugal.

Derfor fungerte det ikke:

Les også

Luksusmegler Fredrik Eklund er konkurs i Norge

Unngå kjedsomhet

Monrad-Krohn er opptatt av fornying, men mener samtidig at det er en del prinsipper som må holdes fast ved for at nyutviklingen skal bli vellykket.

— På en måte kan en tenke at husene i Posebyen er likeartet siden de fleste er hvitmalte, men det er stor variasjon i struktur og detaljer. Siden gaterekkene er hugget opp i mindre, vertikale enheter, virker det ikke kjedelig.

Når byen fornyes, mener han det er viktig at den opphuggede rytmen opprettholdes.

— Ja, hvis ikke vil byen død av kjedsommelighet.

Og kjedsomhet i arkitektur synes han ikke noe om.

— Selv om kanskje ikke intellektet oppfatter det, blir følelsene berørt av omgivelsene. Miljøet påvirker oss, og variasjon er en viktig del av det. Vi må bevare historien og variasjonen, selv om den bare er innenfor en liten skala.Og så er det også noe med trivselen ved å bo slik som dette.

— Mange av husene i Posebyen har sitteplass på gelenderet. Jeg har to. Før var det vanlig å sette seg ut med kaffe og avis, og kanskje slå av en prat med naboen over gata.

- Gjør dere ikke det lenger?

— Nei, dessverre. Jeg sluttet, fordi de andre sluttet med det. Men det var en veldig hyggelig skikk.

Se flere fascinerende hjem: