Hareide har hatt tid til å tenke ut hvordan hun vil ha det løpet av de 30 årene hun har levd i det gamle bergenshuset i Sandviken. Strukturen i huset har hun beholdt. Her er både baktrapp og hovedtrapp samt mange små ganger med krinkler og kroker.

PAUSE: Vigdis slapper av med et glass hjemmelaget saft mellom malingsøktene. Hun dyrker urter både inne og ute.
Marianne Wie

Selve rommene har hun holdt så åpne som mulig. Hun beskriver hjemmet sitt som hjemmelaget. Som kunstner har hun hatt lite penger opp gjennom årene, men hennes nevenyttighet og sans for problemløsning vil mange misunne henne.

I toppetasjen er det en åpen stue- og kjøkkenløsning. Grønnfargene begynte å bre seg utover allrommet etter at hun fant to glassdører i ulike grønnyanser i en container for mange år siden.

– Jeg klarte å frakte dørene via sykkel til verkstedet mitt. Der fikk jeg delt dem opp i mindre stykker. Nå fungerer de som skapdører til kjøkkenkottet.

Flasker, glass og vaser i grønt fyller de åpne hyllene. Hyllene har kunstneren selv snekret.

– Jeg hadde veldig dårlig råd da jeg kjøpte materialene, derfor ble det ubehandlede planker. Noen av plankene er fremdeles uhøvlede, ler hun.

Den industrielle komfyren ble kjøpt fra kokk- og stuertskolen på Nordnes da den skulle legges ned.

– Komfyren er super og kan lage mat til mange. Ideelt for en som meg, som elsker å lage mat både alene og sammen med andre.

PRAKTISK OG ESTETISK: Krukker og flasker i metall, tre, keramikk og glass er å finne på kjøkkenet. Bak hyllene skimtes Vigdis’ foto.
Marianne Wie
NATURLIG: Bordet fant Vigdis i uthuset da hun først flyttet hit. Stolen til høyre er brodert av Vigdis’ bestemor. Benkene er dekket med ulltepper og puter, mange av dem har Vigdis sydd selv.
Marianne Wie
HØYT OPPE: Sofakroken er lun med utsikt mot Askøy på klare dager. Vigdis er glad i planter, og i vindusposten vokser det både basilikum og chili.
Marianne Wie
STORKJØKKEN: Komfyren ble kjøpt på auksjon på kokkeskolen på Nordnes for mange år siden. Den gang var det ikke lett å få kjøpt komfyrer i rustfritt stål til bruk i vanlige hjem.
Marianne Wie

Kreativt gjenbruk

Spisebordet fant hun i boden i bakgården da hun først kom hit. I utgangspunktet var det et bord for rulling av tøy, men hun demonterte rullen.

– Jeg fikk hjelp til å heise bordet opp til tredje etasje og så føre det forsiktig gjennom vinduet. I stedet for å kjøpe ny sofa spikret jeg to benker, forteller hun.

Benkeputene har hun kledd med militære ulltepper som kan vaskes. Fra benken er det utsikt til Skuteviken og Bontelabo der store cruiseskip legger til. Her sitter hun og spiser frokost eller nyter en god bok.

Stuens brune trevegger og møbler blir piffet opp av grønne innslag i form av puter og planter. Hareide liker å ha ferske urter i vindusposten slik at det er kort vei fra urtehagen til arbeidsbenken på kjøkkenet.

Midt i rommet mellom stue- og kjøkkendelen står stigen som fører opp til hemsen. Hemsen blir brukt som hvilerom.

Det blå arbeidsrommet

Bortsett fra allrommet er kontoret det største rommet i huset. Over den ene arbeidsbenken er veggen tapetsert med plakater i blåtoner, mange er fra kunstnerkollegers utstillinger og prosjekter.

– Det er fint å kunne se på veggen og tenke på mine venner, sier hun.

KUNSTNERKONTOR: Veggene på Vigdis’ hjemmekontor er fylt med plakater, tegninger og postkort. Verktøy og kontorartikler er organisert etter fargenyanser og formål.
Marianne Wie
ARBEIDSROM: Til venstre: Mange av redskapene på veggen lå igjen etter husets første eier, som var tømrer. Stolen fant Vigdis på gaten på Nordens. Den var herpet, så hun pusset den og trakk den om. Instrumenter og tekstiler skaper et hjemlig preg. Til høyre: Den duse siden av arbeidsrommet er tiltenkt praktiske prosjekter og gjøremål. Florlette gardiner og hvitt tregulv reflekterer dagslyset.
Marianne Wie
AVSLAPPET: Vigdis er vant til å bo i et gammelt hus og blir ikke stresset av at det alltid er noe som må repareres.
Marianne Wie

Rommet er delt i to arbeidssoner. En for rent kontorarbeid, den andre er tilrettelagt for mer praktisk arbeid – som å skjære passepartout og jobbe med fotografi.

– Her hjemme jobber jeg kun med rene arbeidsoppgaver. På verkstedet mitt i C. Sundts gate arbeider jeg med materialer som lager mer søl, som kullstift, gips og maling.

Hareide jobber med mange ulike uttrykk: foto, maleri, tegning, skulptur og tekst.

Lent mot arkivskuffene står et minne fra årene hun arbeidet i Bjørgvin fengsel. Oppgaven var å inspirere innsatte til å arbeide kreativt. Hun skulle organisere utstillinger og stå for utsmykning av fengselet. En røff perm i kartong dekorert med svarte og hvite fengselsstriper med tittelen «En tyv har talt» inneholder en diktsamling. Arbeidet var en gave fra en innsatt.

DETALJER: Til venstre: Et fotografi av Vigdis’ mormor er plassert på kjøkkenbenken. Hennes egne foto henger på veggen. Et portrett av kunstneren selv, tatt på 80-tallet, har fått plass i den ovale rammen. En av Vigdis’ skulpturer står langs veggen. Til høyre: Badet er nyoppusset og er stilrent i hvitt med innslag av grønne planter. Vigdis har faste håndverkere hun bruker når det er ting hun ikke kan eller vil gjøre selv, som å fliselegge badet.
Marianne Wie
GJENNOMGANG: Bak arbeidsrommet ligger soverommet. Vigdis har montert positive ord fra en kunstinstallasjon på veggen.
Marianne Wie

Praktisk og estetisk

Fra arbeidsrommet fører døren inn til soverommet, et rom som går i oransje og gule toner. På veggen er ordet «glede» skrevet i selvlysende epoksy. Det var et av svarene hun ga kjæresten da han spurte hva hun ønsket seg da hun skulle besøke ham på Orknøyene for første gang.

Kunstneren Marianne Berg, venn og kollega, tok fatt i ordet og laget et tredimensjonalt uttrykk av det.

Soverommet er også oppbevaringsplass for sykkelen, som er i daglig bruk. Hareide bor nær naturen og byfjellene. Samtidig bor hun i gåavstand til byen og atelieret sitt i fellesverkstedet C. Sundts gate 55.

– Da jeg flyttet hit, tenkte jeg at dette måtte være Bergens mest skitne gate, sier 72-åringen og ser ut av vinduet og ned på Nye Sandviksvei.

– Heldigvis avtok trafikktrykket da Fløyfjellstunnelen åpnet noen år senere. Etter det ble det mye bedre å bo her.