Familien Kjølberg Thommesens hus ble tegnet i en tid da vi brukte boligene annerledes: Rommene var mange og små, og bundet sammen av ganger og korridorer med dører vi lukket.

– Det var vanskelig å se potensialet på visning, innrømmer Marte Kjølberg Thommesen.

De fikk hjelp av familievenn og arkitekt Børge Normann Anfinsen i Pir II arkitekter til å se mulighetene i eneboligen fra 1957, som ligger på Nordberg i Oslo.

FARGER: Beboerne går ikke lei av grønn- og lillafargene de har valgt.
Berit Roald / NTB scanpix
STUE: De to lenestolene stammer fra Martes oldeforeldre, men har fått nytt trekk.
Roald, Berit / NTB scanpix

Kjøkkenet ble flyttet ut mot gaten, badet forstørret og hovedsoverommet ble flyttet opp. «Furtebua», som Marte kaller det separate rommet som kun hadde inngang fra terrassen, ble bundet sammen med resten av huset og ble gjesterom.

Også fargene skulle endres. Veggene på kjøkkenet er nå rosalilla, i stuen er de mosegrønne og står i kontrast til den knallrøde sofaen. Soverommene har fått grønn farge.

ATRIUM: Terrassen er omgitt av store glassflater og gir en artiumsfølelse.
Roald, Berit / NTB scanpix
FUNKIS: Eneboligen ble oppført i 1957 og er et eksempel på norsk senfunksjonalisme.
Roald, Berit / NTB scanpix
ENDRET: Her var det tidligere soverom, nå er det kjøkken.
Roald, Berit / NTB scanpix

– Vi hadde en bok med fargepaletter fra 50- og 60-tallet til inspirasjon, og så foreslo Børge disse, forteller Marte.

Da hun sammen med mannen Ole Thomas Thommesen og to barn flyttet inn i 2010, var dette et relativt sprekt fargevalg. De flyttet fra en leilighet med bare hvite vegger, med noen innslag av brunt og grått.

– Vi fikk litt nok av det. Men jeg hadde kanskje ikke sett for meg at det skulle bli så heftig, sier hun og ler.

– Den lillafargen trodde jeg vi kom til å male over ganske fort. Men nei, vi blir ikke lei.

LESEKROK: Marte Kjølberg Thommesen trives godt med en bok blant sterke farger i peisestuen.
Berit Roald / NTB scanpix
ÅPENT: Under renoveringen åpnet de mellom kjøkken og stue.
Roald, Berit / NTB scanpix

Falt for det ytre

Selv om de endret det meste innvendig, forble fasaden i hovedsak lik. Huset ble i sin tid tegnet av arkitektene Heiberg & Sandvik. Et godt eksempel på norsk senfunksjonalisme, forteller arkitekt Anfinsen.

– Det skulle ikke være noe jåleri, alt skulle være rasjonelt, uten utsmykninger. På dette huset ser du det blant annet på de rene flatene, takformen og de horisontale vindusbåndene. Vinduene er ikke bare hull i en veggflate, de går fra vegg til vegg, sier han.

Noen av vinduene var riktignok skiftet ut med 80-tallsvinduer med overflate av plast. De ble nå byttet til vinduer som passet bedre til husets opprinnelige uttrykk.

Veggene ble isolert, og det måtte dreneres. I den forbindelse måtte de ta opp steinhellene på terrassen, som er plassert mellom husets to hovedseksjoner, foran stuen.

Den nye terrassen er laget av treplanker i stedet for stein. Med vegger på tre kanter, alle med store glassflater, gir terrassen en artiumsfølelse som Marte setter høyt. Fasaden består av mørkebrunt tre og hvit mur.

– Jeg falt for det ytre og liker funkis veldig godt, men ikke at det blir for stramt, sier hun.

BOKHYLLE: Beboerne er glad i bøker og tok med seg bokhyllene fra forrige leilighet.
Roald, Berit / NTB scanpix
ROSALILLA: Den rosalilla veggen har fått bli stående, til tross for at Marte trodde den ville bli malt over ganske raskt.
Roald, Berit / NTB scanpix

Linoleum og vegg-til-vegg

Verdsatt er også benken i hvit MDF som arkitekten tegnet inn på innsiden av stuen. Benken går langs hele vindusrekken og skjuler radiatoren. Gjennom hull i toppen stiger varmen hvis det er kaldt ute.

BENK: I stuen tegnet arkitekten en benk som skjuler radiator og gir plass til oppbevaring.
Roald, Berit / NTB scanpix
DESIGN: Beboerne setter pris på design som varer, som Hans Wegner-stolene på kjøkkenet.
Roald, Berit / NTB scanpix

– Jeg elsker å ligge på magen og lese, det er som å ligge på en varmepute, sier Marte.

Hun er over gjennomsnittet interiørinteressert og setter pris på design man ikke går lei.

– Jeg kjøper heller få ting som varer, enn mange ting som ikke varer. Det er også er mer miljøvennlig, sier hun.

BAD: En glassvegg mellom bad og soverom slipper lyset inn.
Roald, Berit / NTB scanpix
DETALJER: Interiøret er nøye planlagt.
Roald, Berit / NTB scanpix

Stuegulvet i mosaikkparkett har de beholdt. Trappen, annen etasje og soverommene fikk vegg-til-vegg-teppe av sisal, kjøkkengulvet fikk mørkegrå linoleum. Linoleum var svært vanlig frem til omtrent 1960, og er et naturmateriale. Mange andre gulvbelegg er laget av plast.

Det meste i huset er nøye planlagt, og det kanskje eneste impulskjøpet er en gulvlampe.

– Det gikk jo bra, den passer heldigvis inn, sier boligeieren.

Hun tror de blir boende i huset, at det er her de skal bli gamle. De elsker beliggenheten på Nordberg, nær Marka.

– Vi pleier å fleipe med at det jo ligger et gamlehjem like rundt hjørnet. Så når den tid kommer, kan vi bare rulle dit, sier hun.

BARNEROM: Begge barnerommene fikk grønne vegger og én vegg med tapet.
Roald, Berit / NTB scanpix

Råd for restaurering

Hvis du vurderer å restaurere et eldre hus, anbefaler arkitekt Børge Normann Anfinsen å gjøre det ut fra et nøye planlagt sluttresultat.

– Man trenger ikke ta alt på én gang, men det er viktig å ha et godt helhetlig bilde av hvordan det skal bli til slutt. Da slipper man å gjøre altfor mange endringer underveis.

Har du mulighet, kan det også være lurt å bo seg inn litt, råder han.

ANNEN ETASJE: Oppe var det tidligere to knøttsmå soverom og et bad. Nå er det åpnet opp, med hovedsoverom, bad og garderobe.
Roald, Berit / NTB scanpix

– Da ser du kvaliteter du kanskje ikke legger merke til på visning, som hvilke områder du setter pris på, og hvordan dagslyset kommer inn.

Han registrerer at ombyggingsoppdragene blir stadig flere for arkitekter.

– En stor del av fremtidens boliger er allerede bygget. Da er det viktig å ta vare på dem vi har, både fordi det er mest miljøvennlig, og fordi vi har noen kjempefine kvaliteter fra tidligere perioder.

I eldre tider var arbeidskraften billig, mens materialene var dyre.

– I dag skal alt bygges kjapt, fordi arbeidskraft koster penger. Materialene som ble valgt tidligere, har en varighet som kan være verdt å tenke på, sier han.